Øya Fin og øya Fantastisk

Gjør noe for klimaet, og fortell om det, hver fredag! «Fredag for framtida» er en aksjon i kjølvannet av Greta Thunbergs klimastreik. Flyferie, feriefly. Slutt å fly for faen, sier noen. Thunberg og en dose f-ord er kjekt å ha. Men de flyr til Frankrike og Fillippinene, også de som er bekymret for klima. Fint for familien, fint for forholdet. Det finnes de som flyr mer enn oss. Fordi vi fortjener det.

Det er lett å bli sarkastisk, men problemet er mer enn slappe unnskyldninger for å fortsette som før. Klimakrisen er et problem av den typen statsvitere kaller et «wicked problem», et problem uten enkle løsninger. Ikke det ondes problem som abstrakt teologi, men verre; et ondt problem, som praktisk politikk.

La meg likevel begynne med en litt prektig løsning.

Kortreist ferie slik jeg liker den best begynner når jeg slenger meg på sykkelen og drar ned til Rådhusbrygga. I år var det øyene Fin og Fantastisk i Oslofjorden som overrasket mest.

Øya Fantastisk er dannet av rombeporfyrkonglomerat. Det er en knudrete, knottete vulkansk stein, som blir knottete fordi lavamassen i sin tid rant gjennom og stivnet rundt en steinrøys. Øya Fantastisk har en enormt stor overflate, som en mandelbrot-fraktal. Du kan klatre opp de bratteste fjellveggene, for det er alltid lett å finne fotfeste. I alle krokene og krikene, i sprekkene og søkkene, vokser det dessuten et overveldende antall blomster. I år var de ekstra vakre. Det var det ikke bare vi som hadde skjønt, for rundt dem svermet tusenvis av sommerfugler; de gule, de dansende hvite og svarte, de mange brunspettede, for ikke å snakke om de svarte, hvite og oransje. Admiralene. Hundrevis av bare dem. De liker varmen, admiralene, og på øya Fantastisk er natt-temperaturen den samme som havtemperaturen, for den ligger langt fra land. I Oslofjorden nådde vannet 21 grader nattestid i år.

Øya Fin, på sin side, vendte en vanlig furu-skog mot sjøen. Men bak den første rekken av barskog skjulte øya en urskog av lind. Og 2500 andre plantearter, og Oslofjordens største antall sjøfugler. På denne øya kan man lære at urskoger ikke er tette, som vi amatører gjerne tror. De er åpne, for hvert gamle tre har funnet sin plass, og det er bare her og der at en tett underskog konkurrerer om sollyset. Under vide trekroner finner man derfor åpne plasser.

Det er bare å takke de mange forvaltningsbiologene, i stat og kommune. Deler av øyene Fin og Fantastisk er fredet, og mellom 15. april og 15. juli må mennesker holde seg unna disse områdene. Da tilhører de de hekkende fuglene. Sånn er det med de fleste av Oslofjordens øyer; deler av dem er reservater. Og alle har de det til felles at ingen er like. De lokale økologiene er merkbart forskjellige fra øy til øy, og ofte er mangfoldet delvis menneskeskapt. Noen plantet eik på en øy, som del av et forsvarsverk, andre tømte ballastsand full av frø på en annen øy.

En gang var de fleste av øyene i Oslofjorden bebodd, og noen av dem huset hele fiskelandsbyer, med egne skoler og kirker. Før nordmenn begynte å dra til Syden reiste så mye som 100 000 folk fra Oslo og Bærum på ferie til øya Nordre Langåra, hver sommer. Der bygde de små hytter av papp, og dreit i sjøen, bokstavelig talt. Det var ikke bare Akerselva (du gamle og grå), som rant ut i «det yndige duftende vraa». Hele fjorden stinket.

Det er altså ikke bare forvaltningsbiologene som har bidratt til å rehabilitere øyene. De fikk hjelp av oss alle, vi som forlot fjorden til fordel for Florida og Fiji, eller som la opp kystfisket, fordi vi ble utkonkurrert av havgående trålere.

Et «wicked problem» lar seg ikke lett løse, for løsningene blir veldig lett til nye problemer. Klimapolitikken er pakket med slike problemer. Noen vil ha vindmøller på land i Norge for å skape fornybar energi. Andre vil ikke ha dem, for å verne hubroers og havørners leveområder. Begge er gode mål. SVs Lars Haltbrekken vil heller drive energieffektivisering enn å bygge vindmøller i norske lyngheier. Ingen er motstander av energieffektivisering. Men, Haltbrekken, energieffektivisering fører til at folk ikke bare sparer energi, men også penger. Pengene bruker de på noe annet. Hvis en familie sparer 1000 kroner i året på å bytte ut hjemmets glødetråder med LED-pærer, så kan de reise på en ekstra sydentur hvert tiende år. Det gjør de, ofte. (En undersøkelse fra 2004, av forbruksvaner blant ulike beboere i Stor-Oslo viste at energiforbruket til billøse, grønne beboere på Grünerløkka var høyere enn snittet, fordi pengene de sparte på ikke å ha bil kunne brukes til å fly til steder som Fiji eller Filippinene. Se lenke til rapporten under «les mer») Dessuten vil flere mennesker ha råd til mer lys, når lyset bruker lite strøm, og da går salget av LED-pærer opp. Da synker også prisen per pære, sånn at enda flere får råd til energieffektive LED-pærer. Etter hvert begynner folk å plassere rimelige og energieffektive LED-lamper på utsiden av husene, og da går strømforbruket opp igjen.

Siden økonomen Stanley Jevon i 1870 beskrev hvordan mer energieffektive dampmaskiner økte kullforbruket i England har økonomer visst følgende: Energieffektivisering er en av de viktigste drivkreftene bak økonomisk vekst og økt energiforbruk, og kapitalistiske samfunn har drevet massiv energieffektivisering i 200 år, helt uavhengig av SVs klimapolitikk.

Skal energieffektivisering redde klimaet, så må de pengene folk også sparer når de sparer energi inndras fra forbruket. Hvis staten hadde lagt en avgift på LED-pærene som tilsvarte det folk sparte i strøm (og så brent pengene!), så ville LED-pærene vært et klimatiltak. Men da ville jo ikke en kjeft ha begynt å kjøpe de pærene. LED-pærer er fint, og ingen vil fyre for kråkene. Men vi må være forberedt på at disse pærene kan lede til økt forbruk, og fortsatt kommer mer enn åtti prosent av energien som driver det forbruket fra fossilbasert brensel. Så klimaeffekten av disse pærene tilhører fremtiden.

«Staycation», ferie hjemme, bærer med seg sine egne «onde» problemer, som ligner de til energisparingen. Hvis du vil droppe en flytur, så må du også tenke på hva du gjør med pengene du sparer. Inndra gjerne litt av ditt eget forbruk ved å jobbe litt mindre og tjene litt mindre, hvis det er mulig. Selv begynte jeg ikke å feriere i Oslofjorden fordi jeg var så innmari prektig, men fordi jeg fikk dårlig råd. Noen ganger kjenner jeg fortsatt et lite sting av sjalusi når jeg hører om feriereiser til Florida og Fiji.

Hva skjer så med øyene Fin og Fantastisk hvis dere alle slutter å reise til Frankrike og Filippinene, for heller å friste kortreist ferie i fjorden? Best å ikke røpe øyenes egentlige navn. Vi er noen få som vil ha dem for oss selv. Fortsett å reise til syden dere!

Det «ondeste» med klimaløsningene er kanskje at de må tåle skalering. Hva skjer med naturvernet i Oslofjorden hvis flesteparten av Østlandets to millioner innbyggere virkelig slutter å fly på ferie?

Hvordan kan vi forene det klassiske naturvernet med skalerbare klimaløsninger? Si det... Ja, si det, så skal jeg si deg hva øyene Fin og Fantastisk heter. Men dra dit langsomt, og trø varsomt i graset.