Økonomi, biologi og mening i livet

Hvordan når vi våre mål og finner mening i livet? Ifølge myten om «economic man» som fortsatt ligger under det meste av mainstream økonomisk tenkning bruker vi vår kunnskap og fornuft til å optimalisere vår personlige nytte og tilfredstillelse. Dette er en arketypisk akademisk avatar, en postulert abstrakt personlighet som brukes til å utvikle de økonomiske modellene for hva som skjer i markedet. Disse modellene er ifølge mange økonomer «hard science» siden de følger logisk og matematisk av gitte forutsetninger. Men hva med dem? Hvor kommer disse premissene for regneøvelsene fra? De er en form for «virtual reality», antakelser etablert av økonomer uten særlig god forankring i empirisk forskning. «Economic man» ville i medisinsk sammenheng lett kunne bli karakterisert som noe i nærheten av en narsissist med psykopatiske trekk. En karaktertype som heldigvis ikke er særlig representativ for befolkningen generelt.

«Economics is a hard science! But, you know, we have to make our assumptions.» Edward Prescott, Nobelprisvinner i økonomi 2004

Denne forutsatte økonomiske personligheten og andre premisser for tradisjonell økonomisk tenkning er fortløpende blitt betvilt og tilbakevist av økonomer, samfunnsforskere og filosofer. At økonomien typisk foregår i et marked med likeverdige aktører som har full informasjon om ulike varer og tjenester og stor valgfrihet i hva de kjøper er sjelden en realitet. Markeder er heller ikke styrt av «en usynlig hånd» som automatisk skaper balanse og likevekt, slik vi tydelig erfarte under krisene i 2008 og tidligere. De er vel så ofte dominert av ideologisk tenkning og manipulerende monopoler som kontrollerer både valgmuligheter og informasjon. Disse veldokumenterte forholdene har likevel ikke ført til særlig endring i grunnleggende økonomisk tenkning og undervisning. Inntil det siste.

Den økonomiske krisen i 2008 var ikke minst en formidabel krise for økonomifaget, da svært få toneangivende økonomer så den komme og ringte i varselklokkene. De hadde tvert imot ofte entusiastisk bidratt til den deregulering og tillit til markedets balanserende evne som utløste kollapsen. Det skulle tilsi at hver især, og særlig økonomer, går i seg selv og tenker grundig igjennom hvordan våre dominerende tenkemåter om økonomi har brakt oss på kollisjonskurs med realitetene. Det gjorde faktisk en gruppe franske økonomistudenter allerede tidlig på 2000-tallet. De etterlyste en mindre «autistisk» økonomiundervisning og startet en bevegelse rundt nettidsskriftet «Post-Autistic Economic Review». Den fikk god oppslutning fra mange høyt respekterte økonomiskribenter og utviklet seg senere til «Real World Economic Review». Det nyeste utrykket for dette opprøret mot tradisjonell såkalt «mainstream» økonomisk tenkning, er «Institute for New Economic Thinking» ved Oxford-universitetet. Parallelt har bevegelsen «Rethinking Economics» etablert seg blant økonomistudenter og erfarne fagfolk, også i Norge. Det minner om et forsinket studentopprør innenfor økonomifaget, i likhet med det øvrige samfunnsvitenskaper gjennomgikk for over 60 år siden. Også det opprøret var rettet mot det den franske filosofen Michel Foucault har kalt «Makten i de rådende oppfatninger.»

Det som mangler i tradisjonell økonomisk tenkning og forutsetningene den bygger på, er en bred forståelse av det økologiske systemet økonomien foregår innenfor og en inn-kalkulering av det ressursgrunnlaget alle økonomiske verdier bygger på: energi og råvarer. Dessuten mangler det at vanlige mennesker i motsetning til «economic man» har en biologisk, mental og sosial konstitusjon som går langt utover det modellen fanger opp. Her teller også arbeidsevne, arbeidsmiljø, kompetanse, innovasjon, teknologi og entreprenørskap. Kapitalisten George Soros har sagt det slik: «Som markedsaktør maksimerer jeg min profitt. Men som borger er jeg interesser i sosiale verdier, fred, rettferdighet, frihet osv. Jeg kan ikke få utrykt disse interessene gjennom markedet.» (Min oversettelse).

Erotikk, kjærlighet og omsorg er kanskje tilværelsens vakreste og viktigste gaver til oss skapninger her på denne jorden.

Fra krig og kriser til solidaritet og velferd. I forrige århundres serier av katastrofale kriser, kriger og koloniale konflikter fikk vi se resultatene av ideologier basert på personlige og nasjonale egeninteresser i form av slaveri, rasisme, fascisme og imperialisme. Etterkrigstiden var inspirert av nytenkning i form av Marshallhjelp, velferdsstater med helsetjenester for alle, FN og bredt internasjonalt samarbeid gjennom utallige samarbeidsorganisasjoner. Vi hadde som verdenssamfunn endelig oppdaget det sosiale insekter og mange dyrearter ifølge evolusjonsbiologen D.S. Wilson lenge har bygget sin vellykkede tilpasning i tilværelsen på: Erfaringen at solidarisk samarbeid som regel gir bedre løsninger og tilpasninger både for den enkelte og for felleskapet. Det kan sees i sammenheng med grunnleggende biologiske behov og egenskaper som driver evolusjonen fremover: Erotikk, kjærlighet og omsorg! Hos alle høyere arter på planeten er det erotisk tiltrekning som utløser paring og dermed gen-blanding. Deretter må pattedyr og fugler, og andre arter som insekter, bier og maur, i lojalt felleskap sørge for at avkommet beskyttes, utvikles og som regel mates til det klarer seg selv. Erotikk, kjærlighet og omsorg er slik sett blant våre mest grunnleggende instinkter og kanskje tilværelsens vakreste og viktigste gaver til oss skapninger her på denne jorden.
Mye av den samarbeidstenkningen som etterkrigstidens sosiale utvikling i stor grad bygget på, ble imidlertid plukket fra hverandre igjen med nyliberalismens inntog i USA og Storbritannia og de fleste andre land på 70-tallet. Under sterk innflytelse fra ulike økonomer og politikere som Ronald Reagan og Margaret Thatcher.
Mange har også senere blitt mer velstående, men forskjellene mellom mennesker er økende, og ressurs-, miljø- og klimakriser er galopperende. Samtidig har «The Global Happiness Index» knapt endret seg siden 70-tallet i de mest utviklede landene. Fortløpende vekst og et stadig økende Brutto Nasjonalprodukt (BNP) ser altså ikke ut til å være det som skaper mer lykke og velferd i samfunnet, utover et visst basisnivå.

(Saken fortsetter under bildet.)

Den nordiske samarbeidsmodellen blir nå – i kontrast til en rådende nyliberal deregulert markedsøkonomi – av mange utenlandske politikere fremholdt som et ideal for hvordan samfunn og nasjonal økonomi bør organiseres og styres. Dette idealet underbygges av at de nordiske landene stadig rangerer blant de ledende på ulike globale utviklingsindekser. Kanskje er den nordiske samarbeidsmodellen og de nordiske velferdsstatene blant de hittil høyeste og mest komplekse utrykk for de grunnleggende drivkreftene i evolusjonen. Samtidig er det sterke krefter blant våre egne politikere som gjør sitt beste for å svekke fundamentet for nettopp denne suksessen. Den er bygget opp gjennom målrettet politisk kamp for sterke fagforeninger, trepartssamarbeid, et godt regulert arbeidsliv og finansmarked, gode velferdsordninger, et utjevnende skattesystem og et sterkt og variert næringsliv.
Darwin har gitt oss innblikk i det som er evolusjonens mest grunnleggende prinsipp: Den som er best tilpasset overlever. Det har liten sammenheng med å være sterkest eller størst, slik stereotypiene ofte tolker det. I følge mye moderne evolusjonsforskning er det nettopp de artene som klarer å utvikle komplekse samfunn basert på samarbeid som oppnår best tilpasning, vekst og overlevelsesevne i tilværelsen. For å lykkes med det er de også nødt til å kontrollere og holde de mest selvhevdende dyrkerne av egeninteresser i sjakk.

Vi trenger derfor en ny økonomisk tenkning som bygger en realistisk og dyp forståelse av biologi, økologi, evolusjon og tilpasning i tilværelsen. Den må ta opp i seg veletablert erfaring og kunnskap om verdien av solidaritet, likeverd og velferd for folks lykkeopplevelse og velbefinnende. Det kalles ofte «Well-Being» og er nå blitt et omfattende forskningsfelt. Dette er noe annet enn tradisjonell økonomisk vekst, og må bygge på langt mer realistiske forutsetninger enn «Economic Man».
FNs bærekraftsmål er en god begynnelse og bør gi retning for politikken både nasjonalt og lokalt. New Zealand har også utviklet interessante nye målstrukturer for samfunnsutviklingen som det er mye å lære av. Økologisk tilpasning i stedet for økonomisk vekst og bedre fordeling av ressurser og muligheter til de minst privilegerte er hovedutfordringene. Vi kan ikke bare tenke på Norge og nålevende generasjoner. Vi må ha langsiktige globale perspektiver for politikken både nasjonalt og lokalt. Vi trenger verdiskapende arbeidsplasser og næringsutvikling, men det må være grønne arbeidsplasser og bærekraftige verdier vi skaper. Staten må ta tydelig medansvar for å tilrettelegge for slik omstilling med mer målrettede og effektive virkemidler enn skattelette til de allerede privilegerte. Det er ingen grunn til at Norge og Norden ikke skulle kunne bli ledende også på slike omstillinger, slik vi var det i utviklingen av en avansert industri og solidarisk politikk for oljealderen.
Det vil kreve en ny forståelse av hva som er mål og mening med tilværelsen. Og økonomien. BNP må erstattes med bredere og mer relevante indikatorer for hva som er reelle verdier og meningsfull utvikling. Denne nytenkningen må utvikles gjennom brede politiske prosesser, og etter hvert gjennomsyre våre tankemåter i alle kommunale, nasjonale og globale sammenhenger. Vi har alle et ansvar for å bidra til å få denne prosessen i gang, og det er gledelig å se at både besteforeldre og ungdom helt ned i skolealder nå går foran! Nye bevegelser og allianser fra grasrota utfordrer rådende oppfatninger hos de som styrer for oss. De kommende kommune- og stortingsvalgene kan bli en viktig prøvestein på hvilke nye tenkemåter og endringer vi vil klare å fremme, og hva vi kan og vil kreve av politikerne våre.

Artikkelen bygger på en kronikk tidligere publisert i Dagsavisen.