Teksten ble første gang publisert 20.08.2020.
Jeg spurte om innspill (ja, på facebook) fra foreldre som følte de hadde lykkes i å forsinke det digitale dopets inntog i barndommen. Hva gjorde de riktig?
De bekreftet at det er smarttelefonen som gjør at du mister all kontroll. Den er det digitale dopets crack, en spilleautomat i lomma, med sine løfter om likes, streaks og kommentarer i gevinst hele døgnet.
PC og nettbrett, derimot, kan du ikke putte i lomma, og gammeldagse mobiltelefoner er jo per definisjon begrenset til å snakke og tekste med andre. Så senk skuldrene, ikke definer alt med skjerm som fiende.
Mange hadde gode erfaringer med å snakke med andre foreldre i klassen og nabolaget om en felleslinje for når ungene får smarttelefon. Mer overraskende var to andre erfaringer jeg hørte fra foreldrene som følte «de hadde klart å holde igjen», én nedslående og én ganske oppløftende:
1:
10-årsgrense for smarttelefon virker som det vanligste blant de som holder igjen. Jeg fant én familie som hadde klart å vente til 13-årsdagen, som er aldersgrensen TikTok, Snapchat og de andre sosiale mediene selv har satt. Hva sier det om vårt samfunns vilje til å sette klare regler for store selskaper? Vil vi i framtida tenke på 10-åringene på TikTok akkurat som vi i dag tenker på røykende 10-åringer?
Mange hadde ikke brydd seg om de andre foreldrene. I stedet la de vekt på å være gode forbilder.
2:
Mange hadde ikke brydd seg om de andre foreldrene. I stedet la de vekt på å være gode forbilder. Barn av ikke-røykere begynner som kjent sjeldnere å røyke enn barn av røykere. Det blir ekstra viktig når ungene en dag får telefon. Alle i familien må legge telefonene i et annet rom enn der man sover, ingen telefon når familien er sammen, ikke to skjermer samtidig, osv. Og aller viktigst: Tida man ikke bruker på telefon, brukes til å gjøre noe hyggelig sammen, ikke til å se på en annen skjerm.
Jeg er som en anonym alkoholiker
Da jeg leste disse siste kommentarene, følte jeg meg litt som den gamle mannen uten strupehode som kom på ungdomsskolen og gjennom talevibrator advarte oss mot å begynne å røyke. Det er så fristende å finne en unnskyldning til å sjekke på telefonen hva som har skjedd siden sist. Jeg vet jeg skyter meg selv i foten ved å gjøre det. Jo lenger jeg venter med å endre uvanen, jo vanskeligere blir det. Min egen uvane blir sementert. Ungenes interesse for telefon øker. Og, kanskje aller viktigst, det stjeler tid jeg kunne ha brukt på å være oppmerksomt sammen med dem nå, mens de fortsatt er så små at de søker etter det. Som på et treff for anonyme alkoholikere føler jeg behov for å love her og nå at jeg skal gjøre som et vennepar allerede gjør: La telefonen ligge i entreen når jeg kommer hjem.
Snakk mer om hva vi gjør hjemme, ikke bare på skolen
Det peker mot en blindsone i dagens debatt om barn og skjermbruk. Debatten handler først og fremst om barnas bruk og spesielt om hva som skjer på skolens område. Gaute Brochmanns ferske bok «De digitale prøvekaninene» er illustrerende. Han beskriver hvordan barna våre får utdelt nettbrett og PC-er fra de første klassetrinnene uten at vi egentlig aner hva det gjør med barna og med læringen. Jeg blir også opprørt over dette eksperimentet, men om min lille spørreundersøkelse er representativ, er smarttelefonen elefanten i det digitale rommet. Den beste måten vi som foreldre beskytter våre barn mot dens fristelser, er ved å vende blikket mot vår egen bruk.
De fleste av oss gjør klokt i å tenke på oss selv som anonyme alkoholikere, uansett om vi har tenkt å legge telefonen i entreen eller ei. Jeg har aldri møtt en mor eller far som skulle ønske poden brukte mer tid på skjerm eller fattet mer interesse for Apple Store. Vi ønsker alle å demme opp for og være mer selektive overfor det digitale, men vi har forskjellige familievirkeligheter. Noen har storesøsken, andre ikke. Noen har lekekamerater i nabohuset, andre ikke. Osv.
Når virkelighetene er forskjellige, er det desto viktigere å snakke om dem. Jeg er glad for at FAU på vår skole har bestemt at «digital bevissthet» skal tas opp på foreldremøter helt fra 1. klasse. På slike møter bør digital skam og skyldfølelse være bannlyst. Det eneste sånne følelser fører med seg, er at vi snakker mindre om det vi sliter med, og at ting heller skjer i det skjulte innenfor hjemmets vegger. Det blir dårligere samhold mellom foreldrene. Da er vi sjanseløse overfor det digitale dopet.
I samtalene må det føles trygt å forklare hverandre egen situasjon, regler man praktiserer, hva man synes er vanskelig og ikke minst hvordan vi kan hjelpe hverandre. Om ett barn har arvet en iPhone er det en ærlig sak og greit å vite for de andre, akkurat som det er en ærlig sak å si at man ikke tillater skjerm når man har besøk. Og ikke minst la oss tørre å snakke om vårt eget forhold til telefonen vår og om hvordan vi kan bli bedre forbilder for ungene våre, rent praktisk. Om man parkerer den i entreen, betyr det at telefonsamtaler også tas der? Hva gjør vi med den etter at ungene er i seng?
Om vi tar disse ærlige samtalene, er det ikke bare ungene våre som vil tjene på det. Jeg tror det vil gjøre godt for vår søvn, våre parforhold og vår sinnsro.