headerbilde
headerbilde

Å redde verden uten å bli heksejegere

Man snakker om hvor viktig det er at folk blir sinte over hvor lite som gjøres med klimaproblemet. Men hvis dette skjer, hvordan unngår man at resultatet blir fanatisme og vold?

16.04.2021 / Bjørn Stærk Hermann Stilke

På debatten om sivil ulydighet i klimakampen, 8. januar på Kulturhuset i Oslo, ble det en diskusjon mellom Truls Gulowsen, tidligere leder av Greenpeace Norge, og Inger Østenstad fra den helt ferske Extinction Rebellion Norway, om hvorvidt vi egentlig trenger en ny miljøbevegelse i Norge. Gulowsen fryktet at det ville bli et blaff. En stor dag med demonstrasjoner som kun oppnår å irritere folk, og så ingenting. Han la vekt på hvor viktig det er med god organisering og en gjennomtenkt strategi. Østenstad svarte at de etablerte organisasjonene ikke har lyktes, og at det har blitt for koselig og forutsigbart, med nære bånd til politikere og medier. Det som må til nå, mente hun, er å legge et nytt press på politikerne, nettopp ved å være plagsom. Det er ikke lenger nok å ha en målrettet aksjon mot en oljeplattform langt borte

Om skribenten

Bjørn Stærk er programmerer, blogger, samfunnsdebattant og forfatter og sitter i redaksjonsrådet til Pan.

Denne teksten er basert på debatten "Radikalt håp: er sivil motstand veien å gå for klimabevegelsen?" på Kulturhuset i Oslo 8. januar 2019. Du kan se det i opptak her.

Jeg ser begge sider av dette. Jeg tror Østenstad har rett i at det er noe forutsigbart over de etablerte organisasjonene. Folk som ikke har beina plantet der, og spesielt de som ikke liker dem, har plassert dem i en bås. "Jaja, der kom Greenpeace og lenket seg fast." I blant trenger man nye aktører for å rote det til. Jeg tror også det er naivt av miljøbevegelsen å håpe på et stort og bredt klimaengasjement og så forvente at dette vil la seg kanalisere gjennom de eksisterende organisasjonene. Hvis all frustrasjonen og frykten over klimakrisen utløser noe større, tror jeg det vil skje i form av noe nytt, ikke en masseinnmelding til Greenpeace. Det blir nye former for demonstrasjoner og sivil ulydighet, med folk som ikke er imponert over strategene i den etablerte bevegelsen. Kaos, ikke folk som går i takt

Få de viktigste sakene fra Pan en gang i uka på mail. KLIKK HER

Og det kan jo bli bra. Samtidig satt jeg med en følelse av at man sitter og påkaller noe stort som kan bli farlig. Man snakker om hvor viktig det er at folk blir sinte over hvor lite som gjøres med klimaproblemet. At vi trenger mer engasjement, flere folk i gatene, bedre aksjoner. Men hvis dette skjer, hvordan unngår man at resultatet blir fanatisme og vold? Under spørsmålssesjonen var det en i publikum som sa det rett ut: Hvor lenge skal man vente på politikerne før man stormer Stortinget? Sånne folk har man alltid i slike miljøer. De som utålmodig sitter og venter på at det skal bli greit å bruke vold. Når man snakker om at folk må bli sintere, er det greit å ha tenkt i gjennom på forhånd hvordan man skal unngå at sinnet løper løpsk.

Så det jeg selv la vekt på var at det er viktig å ha noe positivt som driver engasjementet. En kilde av glede og humor, som beskyttelse mot å bli en fanatiker. Ikke minst siden dette ikke er en kamp man kan "vinne". Alle som engasjerer seg i klimaspørsmålet kommer til å være frustrerte til vi dør. Det kommer aldri til å skje nok. Så hvis det eneste som driver deg er sinne, så forblir du sint, dag etter dag, til du en dag ender opp bitter, fanatisk eller utbrent. Jeg tror at folk som går inn i klimakampen nå og tenker at dette er Den Største Saken I Historien har godt av å ta et skritt tilbake og se seg selv i lys av andre bevegelser som har prøvd å redde verden. Politiske bevegelser, men også religiøse. Selv er jeg fascinert av alle de kristne idealistene som i to tusen år har kjempet mot apati og råttenskap. Som jeg skrev om i "Å sette verden i brann", tror jeg vi andre har mye å lære av alt de har gjort riktig og feil. Noen ga mat til de sultne. Andre ble inkvisitorer og heksejegere. Det er viktig å tenke stort. Vi lever i en tid hvor de slemme tenker stort, så da kan like gjerne alle andre våge å gjøre det også. Men det følger med et ansvar for å unngå å gjøre store feil.

Når jeg snakker om å drives av noe positivt som består av glede og humor, mener jeg blant annet det jeg kaller grønn lykke. At man kjemper for noe som er godt i seg selv, ikke bare mot noe. Ikke bare fordi det er en effektiv strategi, men for å unngå å bli gale. Du trenger noe godt, enkelt og nært å falle tilbake på, når alt ellers går i feil retning. Som gleden over å sykle til jobben en januarmorgen.

Og du trenger noe positivt å snakke om også, så ikke alt folk hører er raseri. Det går an å ta oljedebatten ved å være veldig sint. Sint på løgnene og hykleriet og de store utslippene. Eller man kan gjøre det som en takkefest for oljebransjen, nå som den er i sin solnedgangsfase. Takk for alt dere gjorde. Takk for pengene og arbeidsplassene. Gratulerer med alt dere fikk til, før vi forstod hvor farlig det var. Nå kan dere tre til side, fornøyde over det dere gjorde, mens vi beveger oss videre i en annen retning

Les mer

Bjørn Stærks innledning på debattmøtet: Sivil ulydighet med glimt i øyet