Å handle eller ikke handle?

Verbet å handle har betydningen å være virksom, aktiv, foreta seg noe (for å oppnå noe), gripe aktivt inn, oppføre seg, opptre, kjøpslå, drive handelsvirksomhet, kjøp og salg av varer, foreta innkjøp av, kjøpe (inn), ifølge Det norske akademis ordbok.

Vi er vant til å tenke på handling og aktivitet som noe positivt, noe etterstrebelsesverdig og livskraftig. Det å være avholdende, avstå fra noe, kan ofte føles kontraintuitivt og rent ut naturstridig. Så også når det gjelder vår grådighet. Eller vår trang etter ting.

Passiv forbrukermakt – et aktivt valg om ikke-handel

Fremtiden i Våre Hender har i anledning dagen opprettet facebook-eventet «Do something – Buy nothing» og oppfordrer til en kjøpefri dag, heller enn å kjøpe ting en ikke trenger til alt for billige priser. Som kjent: Er noe for godt til å være sant, er det som regel det – og er noe for billig, er det noe eller noen andre som betaler kostnaden: Miljøet og arbeiderne nederst i produksjonskjeden.

Samfunnsgeograf Karl-Fredrik Tangen skrev på disse tider i fjor treffende at kritikk av Black Friday er nytteløs, og «gjør lite annet enn å bekrefte livsstilen til et kjøpesterkt segment som uansett ikke er målgruppa».

Det er mye sant i dette, men man kan likevel ikke unnlate å komme med vel berettiget kritikk, eller avfeie gode intensjoner og sunn fornuft i frykt for å anklages for å forfekte et «privilegert middelklasse»-perspektiv.

Er det egentlig et godt tilbud?

Spørsmålet er om tilbudsfester av denne typen egentlig er god økonomi – for noen andre enn de tyngste næringsaktørene?

For all del, det kan være gunstig for den enkelte forbruker, som talende nok er betegnelsen som brukes om oss i slike sammenhenger, å få ting man trenger til en god pris. Vel å merke dersom man disiplinert benytter anledningen til å kjøpe støvsugeren man uansett behøver, og – iført skylapper mot billige kleshengere og tre-pakninger med barberskum – går rett til kassen, der man med siste rest av selvkontroll heller ikke slår til på besnærende muligheter for betalingsutsettelse. Men ting tyder på at det ikke fungerer slik for majoriteten. Da ville neppe salgsbonanzaen blitt en årviss begivenhet.

Er det den enkelte som må ta ansvar ved å binde seg til masten?

Det å være aktiv, gjøre noe, forbedre livsvilkårene for en selv springer ut av våre dypere instinkter og er vel noe av det som i sterkest grad definerer mennesket, eller liv generelt. Vi vil opp, vi vil forbedring, vi vil vekst.

Diskrepansen oppstår når livsvilkårene i den grad er endret, og vi må avlære det som både ligger i oss som en impuls og som nedarvet lærdom fra tidligere generasjoner som levde under andre og knappere forhold.

Det krever bevissthet, overskudd og fokus.

Regjeringens etikkinformasjonsutvalg leverer nå et lovforslag til statsråd Ropstad om krav til ansvarlig næringsliv.

Vi kan komme med snusfornuftige formaninger om at djevelen bor i avbetalingsavtalen, men hva hjelper det, om du virkelig er i beit for den vaskemaskinen? Eller om man slett ikke er i nød, men bare er blant de mange som lar seg friste av noe av alt det potensielt nyttige eller gledelige som fallbys. Skal vi drive selvpisking av vår manglende ryggrad og svake natur, eller burde skytset rettes annetsteds?

«Vi kan ikke legge alt ansvaret på enkeltmennesket, selv om det er typisk nyliberalt å gjøre nettopp det», skriver Linn Stalsberg i boken Det er nok nå – Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur. Her etterlyser hun hjelp fra politikerne i form av lover, regler, påbud og forbud. Rett og slett begrensninger.

Krav til næringsdrivende om å utgi informasjon om produksjonsforhold og samfunnsansvar vil formodentlig kunne luke ut en del av de mange produktene som ender med å selges under elleville tilbudsplakater.

Regjeringens etikkinformasjonsutvalg arbeider i en slik retning, for en lov om ansvarlig næringsliv. Lovforslaget leveres til statsråd Kjell Ingolf Ropstad 28. november. Krav til næringsdrivende om å utgi informasjon om produksjonsforhold samt arbeidet med samfunnsansvar og oppfølging av leverandørkjeden vil formodentlig kunne luke ut en del av de mange produktene som ender med å selges under elleville tilbudsplakater. Det er i det minste noe å håpe på.

Kan gi blåmandag også for butikkene

Heller ikke for handelsstanden er effektene udelt positive. NRK skriver at mange frittstående butikker går med store tap. Nisjebutikker står i fare for å bli utkonkurrert.

Flere har begynt å ta grep, ved å dels delta – men på alternativt vis, som ved eksempelvis ikke å gi rabatter men heller donere en del av omsetningen til veldedighet.

Enkelte butikker, gjerne i det mer eksklusive sjiktet, gjør det til et poeng i egenpromoteringen å ta avstand fra det Black Friday representerer.

Forbruker-fatigue

Kritikken er ikke bare nytteløs, slik Tangen påpeker, men også enormt forutsigbar. Opphopningen av salgsdager er et tilbakevendende tema. Black Friday utvides hos mange til Black Week eller Black Month, den setter på et vis startskuddet for adventstiden og det vi vet kommer av konsumeriske gleder og sorger. Når denne mørke fredagen avrunder november, har måneden allerede bydd på farsdag og Singles Day, den 11.11, (legg merke til datoens fire singulære ett-tall). For uinnvidde er konseptet visstnok en kinesisk reaksjon på Valentines Day, og årets største netthandel-salg. Så kommer Cyber Monday.

Innboksene renner over av tilbud, og det oppstår en tretthet. Med et anslag av svart fredagshumor kunne man se for seg at monsteret etter hvert har vokst seg så stort at det kveler seg selv. Til sist har de færreste kapasitet til å skjelne mellom de ulike tilbudene, og man ender – helt utilsiktet – med en kjøpefri dag.

Green Friday, Orange Friday

De gode alternativene er snart like mange som salgstilbudene. DNT Ung arrangerer årlig Grønn fredag for bytte av brukt turutstyr, under mottoet «Utsikten blir ikke bedre med en ny jakke». Det er en sørgelig bieffekt at friluftslivet, som på så mange måter er så bra for oss, også setter et stort fotavtrykk. Tilretteleggingen for å bytte bort utstyret, ikke bytte det ut, kan forhåpentlig gjøre avtrykket noe mindre.

Tilsvarende arrangementer popper opp blant organisasjoner og kommersielle aktører som vil vise seg som tidsriktige, grønne og bevisste. Og all ære til dem for det! Kritikere kunne si at tiltak som byttedager mest er av symbolsk betydning, men som del av en større motreaksjon mot konsumkulturen, for bevisstgjøring og holdningsendring på et dypere og mer gjennomgripende plan, er dette mange skritt i riktig retning.

En annen variant er Kirkens Bymisjons Orange Friday, som oppfordrer til å gi penger til varme måltider for bostedsløse og andre vanskeligstilte.

Av alt man kan velge å gjøre eller ikke gjøre denne dagen, er det kanskje de pengene man eventuelt donerer her som mest konkret og direkte vil komme til nyttig anvendelse – som en form for Pareto-forbedring: mest mulig effektiv bruk av ressurser for å oppnå størst mulig grad av velferd.

Så vil man kanskje spørre: hvor ligger det grønne i denne oransjefargingen av dagen? Da vil jeg mene at sosial velferd i høyeste grad er grønn politikk – mennesker fremfor materielle ting – og, om dette er penger som tas fra, ikke kommer i tillegg til, mer eller mindre hodeløse og formålsløse innkjøp denne dagen, er effekten dobbelt positiv.

White Monday

Det svenske initiativet White Monday plasserer seg midtveis mellom Black Friday og dens antidote Buy Nothing Day.

Valget av farge signaliserer noe om avholdenhet. Kanskje må vi tørre å være mer såkalt 'moralistiske'. Utøve begrensningens kunst og la fornuften tøyle trangen etter stadig mer.

White Monday retter seg i hovedsak mot næringsliv, organisasjoner og influensere, og oppfordrer til å gå fra lineær kjøp-bruk-kast-tenkning til sirkulær økonomi ved å fronte de tre R-ene: Reuse, Repair, Rent. Andre engelske R-ord verd å nevne i denne sammenheng er Reduce og Refuse.

Avholdenhet, altså. Nøkternhet. Nøysomhet. Ta mindre. Takk nei.

Tilbake til nøkternheten

For besteforeldregenerasjonen var sirkulærøkonomi en selvfølge. Det fantes vel ikke en gang noe eget begrep for det, det var ganske enkelt slik man levde sine liv. Ida Pernille Hatlebrekke skriver nydelig om dette i en tekst om sin mormor, med tittelen: «Sirkulærøkonomi? Det har jeg drevet med i 70 år». Hatlebrekke forteller om sesongbasert matauk, sparing, utnyttelse av rester – og klær i naturmaterialer som har overlevd et halvt århundre.

På bakgrunn av Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiassons artikkel om miljøbelastningen ved klesproduksjon (se sidekolonne), gjør dette ekstra inntrykk. – Og når eksempelvis Husfliden i Skien nå kontrer Black Friday med å tilby veiledning i reparasjon og vedlikehold av klær, er det som med et nikk til mormor og hennes generasjon.

Vi må omstille oss – gjennom en toveis, til dels innbyrdes motstridende bevegelse: Bort fra en tankegang som egentlig springer ut av knapphet, rent privatøkonomisk er det gunstig å få mye for lite. Og samtidig, vende oss tilbake til et ideal der nøkternhet ses som en dyd – selv om man har nok penger å bruke.

Og til sist – ikke nødvendigvis la det å handle være ensbetydende med å shoppe.