Å forby snop i skolen er lettvint og utdatert

Denne teksten ble første gang publisert i 2020 og er et skamløst plagiat av kronikken «Å forby mobilbruk i skolen er lettvint og utdatert» av Ingrid Somdal-Åmodt Vinje, publisert i Aftenposten 17.1.2020, som anbefales å leses sammen med teksten.

Ett av de mest debatterte temaene fra forrige tiår er bruken av brus og snop i skolen. Rektorer og politikere i en rekke kommuner har funnet løsningen i historiebøkene, nemlig forbud mot brusdispensere og godteriautomater på skolene.

Min samboer som eksempel
Forbud går som regel ut på å innskrenke enkeltmenneskets valgfrihet fordi man enten ønsker å beskytte samfunnet som helhet, eller mennesket mot seg selv. Det er fristende å bruke min egen samboer som eksempel. Som direktør for en godteriprodusent er hun over snittet interessert i nye tilbud og har som regel snop plassert innenfor en armlengdes avstand. Likevel ble det en snopfri januar, der sjokolade, seigmenn og potetgull ble lagt helt til side, på eget initiativ. Om det var jeg som hadde lagt ned forbud mot dette i heimen, kan jeg fortelle at det ville blitt særs dårlig mottatt, og mest sannsynlig hatt motsatt effekt over tid.

Må rope varsku
Å gå inn for et brus- og snopforbud i 2020-tallets norske skoler er en lettvint og utdatert løsning som ikke adresserer verken årsak eller virkning. Som pedagog, fremtidsoptimist og far ser jeg meg nødt til å rope varsku når det foreslås å bygge mur mellom elevene i klasserommet og tilbudene som omgir dem overalt ellers i samfunnet, i reklamer og i butikkhyllene. Vi bør heller gi elevene en innføring i hvordan man skal håndtere dette tilbudet. Det er nemlig ikke gull alt som glimrer, heller ikke potetgull.

(Saken fortsetter under bildet.)

Ernæringsdannelse
På den annen side, etter en gymtime kan en müslibar eller smoothie være en effektiv måte å få opp blodsukkeret igjen og bedre elevenes konsentrasjonsevne i neste time. Ved å lære dem et fornuftig forhold til snop og annen snacks, kan vi bedre elevenes ernæring.
Vi bør dermed bekymre oss for skoler som tviholder på gamle tankesett og diskvalifiserer nye, prosesserte matvarer som «uheldige elementer». Utdanningssystemet kan ikke unngå problemet ved å stikke hodet i sanden og innføre snopforbud. Tvert imot må skolen ta sin del av ansvaret og bidra til at barn og unge får ernæringsdannelse. En slik type dannelse oppnås gjennom praktisk eksponering, spising og drikking, ikke forbud.

De voksnes ansvar
Dersom snop og brus skal anses som en fremmedgjenstand i skolene, frarøver vi barna muligheten til å kunne lære seg å forholde seg til dette på en hensiktsmessig måte. Deretter vil problemet skyves fremover. De vil vanskeligere kunne skille mellom müslibar og Snickers, mellom brus og jus, når de møter friheten i den videregående skolen, og deretter når de selv må handle mat.
Når vi ser at elever blir fristet av godteri og brus i skolekantina, er det et uttrykk for at de mangler ernæringsdannelse. Det er de voksnes jobb, med lærerne i front, å lære elevene evnen til å velge riktig mat. Dette innebærer også evnen til å vurdere når snop og annen søt, prosessert mat ikke egner seg, og når en gulrot eller et eple kan være et bedre alternativ.

Retoriske snarveier
Aller viktigst er det å gi elevene verktøy til å forstå og ikke minst motstå de sidene ved prosesserte, sukkerholdige matvarer som er negative både individuelt og samfunnsmessig. Det gjelder både tilsetningsstoffene med ukjente konsekvenser for helsa vår, usunt fett og sukker som bidrar til diabetes og overvekt, nedbyggingen av landbruket og miljø- og klimautfordringene som en stadig mer industrialisert verdikjede for mat medfører.
Da må det også tilrettelegges for at lærerne gis anledning til å få et bevisst forhold til når det er hensiktsmessig med prosesserte, sukkerholdige matvarer for å bedre elevenes konsentrasjon. Det er dermed ikke noe galt i at en skole setter klare rammer for når snop og brus skal konsumeres.
Det er ikke, og skal ikke være greit at elever frister seg selv og andre inne i klasserommet med forstyrrende potetgullposer. Da handler det også om at læreren skal ha autoritet og mandat til å kreve full oppmerksomhet mot læringsaktivitetene i klasserommet. Men å forby alle automater med ferdigpakket, sukkerholdig mat og drikke er en ren quick fix som stort sett baserer seg på retoriske snarveier som at «det er helt sikkert at ungene ikke har vondt av å droppe godteri i uka».

Prosesseringsfrykt
Uansett om vi er elever på grunnskolen eller voksne arbeidstagere, krever samfunnet i dag at vi har et fornuftig forhold til snacks.
Da må vi slutte å jage opp frykten for prosessert mat. Det er nemlig ikke den prosesserte maten i seg selv som er skummel, men mangelen på kunnskap om den.
Det vi trenger, er et krafttak for ernæringsdannelse i norsk skole. Dette er for viktig til å overlates til tilfeldighetene. Vi vet nemlig altfor lite om hvordan snackstilbudet er i norske skoler i dag, og i hvor stor grad dette styres av skolene. Behovet for mer forskning på området kan ikke understrekes nok. I tillegg finnes det flere studier som påpeker at snop kan påvirke elevers helse og prestasjoner på en negativ måte.

Ikke et problem i seg selv
Men de fleste av oss har forstått at dagens generasjon av unge ikke har en medfødt ernæringskompetanse. Derfor må snacks settes på dagsordenen og inn i skolene fremfor at vi sender snopet i skammekroken.
La oss heller ta en debatt som omhandler balansen i forbruket i og utenfor skolen. Skolen fratas sin mulighet som en aktiv medspiller i elevenes ernæringsdannelse hvis man går for den enkleste løsningen.