Vindkraft til havs eller på land?

ZERO jobber for å fremme forskjellige typer nullutslippsløsninger, og havvind er en av dem. Havvind i Norge har vært preget av mye snakk og lite action. Selv om det gjentatte ganger har vært etterlyst strategier og satsinger har svært lite skjedd. Vi har over lang tid jobbet for å fremme en sterk satsing på havvind. I 2018 la vi sammen med ABB fram et veikart til hvordan Norge kan realisere opptil 300-350 turbiner med flytende havvind.

Hvorfor satse på havvind?

Norge har bygget opp høy kompetanse på utvinning av olje og gass. Når Norge skal bidra til å nå Parismålene og maks 1,5 graders global oppvarming må denne kompetansen brukes til annet enn å skape mer klimaendringer. Andre land har satset tungt på utbygging av bunnfast vindkraft til havs, og norske leverandører har klart å ta en liten del av dette markedet. Vindkraft på land i Norge, medregnet eventuelle nye nettforbindelser, koster under 30 øre per kilowattime (kWh) og er lønnsomt i dag. Bunnfast vindkraft til havs er vesentlig dyrere, 10-15 øre mer. I tillegg kommer kabelen. Flytende havvind er enda dyrere, og ligger i dag opp mot 2 kr/kWh.

Det er allerede gitt en rekke utbyggingstillatelser (konsesjoner) for vindkraft på land. Norge vil i løpet av kort tid ha mellom 12-15 TWh (terawattimer) vindkraft. Det tilsvarer ca. 10 % av norsk kraftproduksjon i dag. Det er derfor ikke noe akutt behov for enda mer vindkraft på land i Norge på kort sikt. ZERO har derfor støttet innføringen av en nasjonal ramme for å få mer styring med framtidige utbygginger, og sagt at nye konsesjoner må vente til rammen er på plass.

Sats på flytende

ZERO mener Norge bør ta mål av seg til å utvikle flytende havvind til å bli en global klimaløsning. Bunnfast havvind er allerede kommersielt etablert. Teknologien er imidlertid begrenset, da den trenger relativt grunt farvann.

Vi skal satse på flytende havvind fordi vi for det første skal utvikle en ny global klimaløsning og en ny industrimulighet for Norge. På lengre sikt kan det bli en energiløsning for Norge også. Vi bør gjøre som Tyskland gjorde med solceller og Danmark med vindkraften.

For det andre har vi en mulighet å bruke den fremragende offshorekompetansen vi har til noe annet enn å skape skadelige klimaendringer, og til å etablere nye jobber. Norske selskaper er i front på flytende havvind, men mangler et hjemmemarked. To av de tre ledende konseptene er norsk-baserte: Hywind (Equinor) og Windfloat (Aker Solutions). For å få det til kan vi bruke oljenæringen som brekkstang.

Vi kan bruke flytende havvind til å kutte utslipp fra oljeplattformene, og vi kan få oljeselskapene med på å finansiere dette. Det som trengs nå er et marked for flytende havvind slik at løsningen kan produseres i større skala, slik at man kan øve og slik at kostnadene kommer ned. Fra demo-prosjekt til full skala!

Første trinn er å del-elektrifisere olje- og gassnæringen med flytende havvind. Equinor planlegger allerede det første prosjektet der flytende havvind skal levere strøm til gassplattformene på Snorre- og Gullfaksfeltene. I dag bruker oljenæringa gassturbiner, i framtida bør de bruke vind. ZERO foreslår å finansiere dette ved å øke CO2-avgiften offshore. Dette vil øke lønnsomheten til alternative energikilder. Den økte avgiften bør gå tilbake til oljenæringa til utbygging av flytende havvind. På denne måten kan vi komme i gang.

Er havvind uten konflikter?

Det er verdt å merke seg at av de prosjektene som har skapt mest furore så langt i vindkraftdebatten, lå to til havs. Siragrunnen fikk ikke konsesjon på grunn av store konflikter med fugl og fiskeri. Utbyggeren Havgul AS fikk i 2008 konsesjon til ett av de tre Havsul-prosjektene utenfor Mørekysten. Havsul II fikk avslag, og Havsul III ble skrotet av utbygger etter at NVE ba om at prosjektet ble trukket. Også her var det fuglehensyn viktige for avslagene. Foreløpig er ikke Havsul 1 bygget. Konsesjonens byggefrist løp ut i 2013, men utbygger har søkt og fått utsettelse.

At noe ikke synes fra vinduet på hytta er ikke et godt kriterium for at prosjektet er bra! Klimaproblemet er i bunn og grunn usynlig, og mer vannkraft på land i den hardt utbygde norske vassdragsnaturen (som de 3 TWh med småkraft med konsesjon som ligger på lur), gir betydelig større konsekvenser for biologisk mangfold enn vindkraft på land, selv om det ikke er like synlig på avstand.

At noe står et sted der det synes betyr ikke at det er dårlig for artsmangfoldet

Royal Society for the Protection of Birds (RSPB) er verdens største ornitologiske forening, med 1 million medlemmer. De mener klimaendringene er det virkelig store problemet, og at det derfor haster å bygge ut mer vind, på land og til havs. Samtidig har de helt rett i at nye vindkraftanlegg ikke må komme i konflikt med viktige fuglebestander. Derfor er kartlegging og gode prosesser før lokalisering helt avgjørende

På Smøla ble en stor vindpark lagt midt i Nord-Europas tetteste bestand av havørn. Vi vet mye om fugl og vindturbiner på Smøla fordi det har vært gjennomført et stort forskningsprosjekt her. Blant annet har man gått over området jevnlig med hund for å finne død fugl. Vi har nå veldig mye bedre kunnskap enn da Smøla ble bygget og en rekke prosjekter er avvist også pga. store konflikter med fugl.

Men selv på Smøla ser vi at havørnbestanden vokser - den har faktisk blitt så bærekraftig at havørn ikke lenger står på den norske rødlisten. Vi vet at det finnes en rekke tiltak som kan forminske naturinngrepet, som å ikke legge vindparken på feil sted, eller å fikse på gammelt uisolert strømnett som noen steder tar mye rovfugl (særlig hubro). Imidlertid er kunnskapen om fugl og fugletrekk vesentlig høyere på land enn til havs, og det er også mye lettere å overvåke tilstanden i vindparkene når de ikke er langt ute i havet. At noe står et sted der det synes betyr ikke at det er dårlig for artsmangfoldet.