Vindkraft splitter lokalsamfunnene

Hvorfor har ikke våre forskere innen bygdesosiologi blitt satt til å svare på slike spørsmål? For politikere som ønsker å demme opp for lokal splittelse og kompensere tapene burde slik kunnskap være gull verdt.

Opplevelsen av lokalsamfunn i hard strid
Gjennom flere tiår har jeg lært bygdene i Agder å kjenne gjennom mitt arbeid som viltforvalter. Det siste året også som aktiv vindkraftmotstander. På folkemøtene om vindkraft skremmer det meg hvordan lokalfolk som tradisjonelt har stått skulder til skulder, ender opp som arge motstandere. Tidligere opprivende EU-strider er krusninger sammenlignet med de mellommenneskelige bølger som nå oppleves i kommuner der vindkraft debatteres og realiseres. Her har jeg også hørt bekjennelser fra grunneiere som med gråten i halsen motstrebende har signert avtaler med utbyggere for å berge sine gjeldstynga gårder fra konkurs. «Det er den einaste moglegheita eg har for å berge bruket.» Mannen i den andre enden av telefonen hadde kvelden før vært på det samme debattmøtet som meg. Nå ringte han til meg for å si det han ikke hadde våget å si på møtet.
Til tross for at samtlige kommuner i Agder sa nei til den foreslåtte nasjonale rammeplanen for vindkraft i fjor, jobbes det stadig aktivt fra vindindustrien for å samle underskrifter fra grunneiere så de etter hvert kan søke om nye konsesjoner. Omverdenen får høre lite, og hva som avtales holdes hemmelig.

Hvorfor har vi solgt ut nasjonalt eierskap i den nye energiformen?
Da vannkraftutbygging i Norge for alvor tok til etter siste verdenskrig var vi et «fattig» land i Europa. Vi måtte ut i verden for å låne penger til disse store, ambisiøse prosjektene, som har gjort oss til verdens ledende vannkraftnasjon. Heldigvis var våre toppolitikere den gang mer oppegående enn dagens når det gjelder å sikre seg hjemfallsretter og nasjonalt eierskap. Til tross for at vi nå er et av verdens rikeste land så lar vi internasjonal kapital plassert i skatteparadis skalte og valte med norske vindkraftkonsesjoner. Virkelig underlig er det at kapitaleierne ikke engang trenger å stille oppryddingsgarantier før i det 12. driftsåret. I Sverige må slike garantier foreligge fra første dag.

Hvilke grunneiere er det som «selger seg»?
Det er dessverre slik at en stadig mer norsk utmark ender opp hos eiere som ikke bor i lokalmiljøene. Personlig jobber jeg sammen med mange mot et vindkraftanlegg på Nordbø i Lillesand kommune. De tre grunneierne som har stilt sine arealer til rådighet for Lillesand Vind, bor ikke i lokalmiljøet. Det er dessverre naboene, som knapt har vært konsultert, som uten kompensasjon risikerer belastningen i form av reduserte verdier på eiendom og nedsatt livskvalitet. Nærmeste hytteeier, som bor i Skien og er sterkt berørt, fikk først i fjor, og helt tilfeldig, kjennskap til saken, lenge etter at konsesjonen var gitt.
Dette er ingen enestående sak hvor grunneiere som ikke tilhører lokalmiljøet, «selger seg». Jeg vet om en stor grunneier som bor på det sentrale Østlandet som også eier store eiendommer i Midt-Norge. Der vedkommende bor, deltar mange svært aktivt i lokalpolitikken. Utbygginger krever en helt annen aksept enn tilsvarende i Midt-Norge, hvor bl.a. kraftverk bidrar til redusert miljøkvalitet og fiskeproduksjon i berørte vassdrag.

En av naboene hadde investert 10 millioner kroner i en reiselivssatsing. Vindturbinene ville gjøre den verdiløs, og han ga opp.

Opplevelsen av lokal urett
Kvinesdal er et godt eksempel på en kommune som har opplevd den omtalte dyptpløyende splittelsen. Der ligger det planlagte Buheii vindkraftverk, som var gjenstand for rettssak i Lister tingrett i april 2019. Jeg var et av hovedvitnene. Fire grunneiere hadde inngått avtale med Norsk Vind om å stille sine eiendommer til rådighet for deres turbiner, og konsesjon var blitt gitt av NVE etter kommunens støtte. En av naboene hadde investert 10 millioner kroner i en reiselivssatsing. Vindturbinene ville gjøre den verdiløs, og han ga opp. Likevel hadde han ikke fått noen kompensasjon fra Norsk Vind, og han inngikk derfor i søksmålet mot konsesjonen. Tingretten avviste søksmålet, blant annet for den mente den ikke hadde kompetanse til å overprøve konsesjonen i spørsmålet om brudd på Naturmangfoldloven, som var et sentralt ankepunkt. Han har nå flyttet ut av kommunen og kaller seg «vindturbinflyktning». Rettssaken kostet saksøkerne flere hundre tusen kroner. I våre naboland ville en slik sak blitt håndtert av egne miljødomstoler, med kompetanse på naturlovgivning og lav økonomisk risiko for saksøkere.

Grunnkraft – ny organisasjon for grunneiere som «selger seg» til vindkrafta
Det er ingen grunn til å tro at de lokale splittelsene vil bli mindre. 26. mars sendte Fred Olsen Renewable en epost til aktuelle grunneiere i Åmli kommune. Den oppfordret grunneierne til å melde seg inn i den nystiftede foreningen Grunnkraft: «Som mange er kjent med har grunneiere og vindkraftutviklere jobbet sammen for å etablere «Grunnkraft».
Grunnkraft er en forening, av grunneiere for grunneiere, i Norge som ønsker vindkraft på sin eiendom, og som vil jobbe for grunneierens interesser. (…) Grunneierne har tidligere vært en lite synlig aktør i vindkraftsaken. For at du skal bli hørt er det viktig at du melder deg inn i Grunnkraft og bidrar til at grunneiere får en tydelig stemme.» En slik stemme vil neppe bidra til mer lokal enighet i vindkraftsaker.

Kan lokalsamfunn forenes i sin naturforvaltning?
Dersom alle lokale berørte interesser trekkes med, kan akseptable løsninger for alle oppnås i utmarksforvaltningen. Dette har jeg sjøl erfart i hyttekommuner i Agder, som flere ganger har fått til god og bred lokal organisering og «komprimerte» løsninger. Da vindkraftanlegg ble etablert i Tyskland og Danmark for 30 år siden, var de ofte «kollektivt eid» og hadde helt andre dimensjoner og miljøpåvirkning enn dagens giga-turbiner. Et samfunn som ser ut til å ha lykkes med sin vindkraftsatsing etter et slikt konsept, er øya Samsø i Danmark.

Da Forsvarets skyteanlegg på Hjerkinn skulle tilbakeføres til natur, ble ledende forskere innen både biologi og samfunnsfag trukket med. Dette prosjektet framstår for meg som naturviter som det mest spennende og oppløftende utmarksprosjektet i Norge noen gang. Slike tverrfaglige forsknings- og forvaltningsprosjekt hadde kunnet gi verdifull kunnskap om effekter av vindkraft og hvordan interessekonfliktene lokalt kan minimeres.

Lokalsamfunn i spill

Dessverre har det ikke vært politisk interesse for å få faglig fokus på disse bygdesosiologiske prosessene. Når mange politikere ønsker å gi kommunene mer økonomisk utkomme av vindkraft, vil særlig de «fattige» kommunene fristes til å «selge» sin natur og lokalmiljø.
Vi har de fagmiljøene som kunne vært akslet til å studere hva som skjer i våre vindkraftsamfunn. De kunne fortalt hvilke grep og tiltak som politikerne kunne velge å gjøre for å minimere disse ødeleggende prosessene. Ettertida vil med stor undring lure på hvorfor temaet «hva skjer med vindkraftbygdene?» ikke ble satt under den politiske og faglige lupen.