Vindkraft er effektiv klimapolitikk – hvis det bygges ut i dag

Kutter økt norsk vindkraft Europas utslipp av klimagasser? Debatten har rast det siste halvåret, i forbindelse med NVEs forslag til nasjonal ramme for vindkraft på land. Både Norge og verden trenger fornybar energi, selv om det er usikkert om Norge for egen del trenger mer enn det som allerede er planlagt (se vår artikkel ”Trenger Norge vind?” fra desember 2018). Hovedargumentet for mer norsk vindkraft er derfor at den kan erstatte kull og gass i Europa. Spørsmålet er om mindre utslipp fra kull- og gasskraftverk bare vil gjøre at andre sektorer øker sine utslipp. En fersk forskningsrapport slår fast at etter revideringen av EUs kvotesystem som trådte i kraft i januar i år, vil ekstra nasjonale tiltak (som norsk vindkraftutbygging) kutte Europas totale utslipp.

Rapporten fra det nordiske forskningssenteret Nordregio gjennomgår de nordiske landenes klimapolitikk. Der skisserer Frederik Silbye og Peter Birch Sørensen hvordan de nye reglene i EUs kvotesystem vil påvirke nordisk klimapolitikk. Rapporten fastslår at nasjonale klimatiltak har global effekt, selv når de foregår i kvotepliktig sektor. Dette er i stor grad en følge av revideringene, fordi sparte kvoter kan slettes. Likevel foreslår rapportene videre reform, for det er bare er på kort og mellomlang sikt at revideringen virker godt. For å forstå hvorfor, må vi tilbake til EUs kvotesystem.

Vannsengeffekten

Norge er omfattet av det europeiske kvotesystemet, som setter et tak på hvor mye klimagasser kraftkrevende industri- og energiproduksjon (samt flyselskaper) kan slippe ut. Selskaper i disse sektorene må levere en kvote for hvert tonn CO2 de slipper ut. Prisen vil avhenge av tilbud og etterspørsel. Tilbudet er bestemt av EU, som har fastsatt en viss mengde kvoter hvert år - foreløpig fram til 2030. For hvert år blir det færre kvoter.

Men etter finanskrisen i 2009 falt utslippene og dermed etterspørselen etter kvoter. Det ble overflod av dem og kvoteprisen ble for lav til å ha noen særlig effekt. Det er også bakgrunnen for at mange i dag hevder at vindkraft langs norskekysten ikke vil ha noen klimaeffekt.

For å illustrere argumentet kan vi se for oss en vannseng, hvor vannet symboliserer klimagassutslippene i Europa. Ved at jeg setter meg i vannsengen blir det ikke mindre vann i sengen, vannet vil bare forflytte seg. På samme måte vil god klimapolitikk som subsidierer fornybar energi eller miljøteknologi til industrien, føre til at noen andre bruker de innsparte klimakvotene, og gjør at vi er like langt når det gjelder den totale mengden utslipp. Men er det slik i dag?

Et hull i vannsengen

Etter finanskrisen i 2009 gjorde for mange ubrukte klimakvoter at systemet ikke hadde noe særlig effekt. Men med revideringen av systemet som trådte i kraft i januar har EU forsøkt å løse problemet, kort fortalt ved at kvoter bli slettet dersom det blir for mange av dem.

For å bruke vannseng-analogien igjen: EUs nye revidering har stukket et hull i vannsengen. Dersom jeg nå setter meg på sengen, vil vann bli presset ut, altså forsvinne. Og i virkeligheten: ved at Norge gjennomfører ekstra klimatiltak blir kvoter slettet og de totale utslippene redusert.

Det haster å bygge ut

Dessverre har den nye reformen en grense på hvor mange kvoter som kan slettes hvert år, og det vil trolig bli for mange ekstra kvoter til at alt blir slettet. En modell fra Nordregios forskere forutser en ny opphopning av kvoter dersom det ikke innføres nye slette-mekanismer.

Helt konkret anslår rapporten at ett tonn CO2-reduksjon i dag tilsvarer 0,94 tonn reduksjon frem til 2060 (da skal EU etter planen være tom for kvoter). Ett tonn redusert i 2030 vil føre til en reduksjon på 0,64 tonn i 2060. Altså bør kutt gjøres i dag og ikke i morgen.

Logikken ligner på den vi ser fra oljelobbyen. Og i likhet med argumentene fra oljelobbyen, sier forskningen det motsatte.

Rapporten viser at det haster å gjennomføre nasjonale klimatiltak som landbasert vindkraft. Ikke bare fordi klimakrisen allerede er i full sving, men fordi effekten av tiltakene for å begrense skadene blir svakere for hver dag som går. Dessverre er mange av prosjektene som i dag diskuteres allerede for sent ute.

Det tar tid fra vindkraftprosjekter får konsesjon til de er i full drift, gjerne fem år. I tillegg tar det tid å få konsesjon, men også her er det mye variasjon. Nye prosjekter i de 13 prioriterte områdene NVE foreslår i nasjonal ramme for vindkraft vil trolig være i full drift nærmere 2030, dersom de får konsesjon. Om de skal gi full klimaeffekt, trengs en ny revisjon av kvotesystemet.

Vindkraftmotstandernes bekymring for norsk natur og biologisk mangfold er selvfølgelig legitim. Men argumentet om at vindkraft gir null klimaeffekt som følge av kvotemarkedet, stemmer ikke. Logikken ligner på den vi ser fra oljelobbyens, om at kutt i oljeproduksjon vil føre til økt produksjon i andre land, og derved ikke gi noen klimaeffekt. Og i likhet med argumentene fra oljelobbyen, sier forskningen det motsatte.

Samtidig må debatten nyanseres. For prosjektene som debatteres i dag vil ikke være i drift før om en stund, når klimaeffekten vil være mindre enn den kunne ha vært hadde de blitt satt i gang tidligere. Derfor trenger vi videre reform av kvotesystemet, en sterk nasjonal klimapolitikk, og en nyansert debatt om vindkraft.