Vind på mølla

Det beste eksempelet på den doble avsporingen ble levert på NRKs Debatten 2. april i år. Høyres stortingsrepresentant Lene Westgaard-Halle forsvarte vindmøllene med følgende kraftsalve: «Dette er en skjebnetid», sa hun. «Det å bygge vindkraft har en pris, men prisen for å la være er enda større.»

Det er sant, det er skjebnetid, og vi må aldri bli vant til CO2-kurven fra Mauna Loa-laboratoriet på Hawaii, som nå har nådd 415 ppm og peker mot en eksponentiell vekst. Men i den samme debatten hvor Høyre-politikeren påkalte skjebnen, fortalte programlederen at hvis vi bygger ut samtlige av de 1500 realiserte og prosjekterte vindmøllene, vil vi kun dekke 0,91 prosent av Europas strømforbruk.

0,91 prosent er bedre enn ingenting. Men hvis det er skjebnetid, bør vi innse at det er ett eneste land som har kuttet CO2-utslippene i en grad og i et tempo som monner, og det er Frankrike, som avviklet all fossil strømproduksjon på 20 år. De bygde atomkraft. Høyre derimot legger ned Halden-reaktoren og avvikler derved et miljø som kunne vært med på å utvikle neste generasjons kjernekraft, inklusive kjernekraftanlegg som kunne gjenbrukt Halden-reaktorens eget avfall, til det ikke var noe igjen av det.

Hvis det er skjebnetid bør alle som ser to ganger på kurvene fra Mauna Loa forstå at så mye brennbar olje som mulig må bli liggende igjen, under havbunnen. Men høyrestatsrådens egen statsminister proklamerer stolt at den siste nordmann som borer etter olje på norsk sokkel ennå ikke er født. Skjebne-snakket er tomt hvis man tror man kan løse klimaproblemet ved å danse rundt vindmøllene, som om de er gigantiske gullkalver.

På den andre siden av Debatten-studioet står vindkraftens motstandere. Turistforeningens representant, Per Hanasand, sier «Vi kaller det en skjebnetid for norsk natur». Intet mindre. Norsk natur står på spill, og igjen er det skjebnetid. Debattens Fredrik Solvang legger til at alle de bygde og planlagte vindmøllene vil legge beslag på 1,7 promille av norsk natur. Turistforeningens mann mumler noe om at man ser jo vindmøllene på lang avstand.

Her i Pan er også biolog Alette Sandvik og intensivsykepleier Hege Loholt opptatt av å redde den norske naturen fra vindmøllene. De skriver: «Det bygges i de siste restene av uberørt natur, i vernede friluftsområder, i viktige områder for reinbeite, i hubroens rike og i de siste områdene der det moderne mennesket kan trekke seg tilbake for å finne ro i sjela.»

Jeg reagerer med sinne. Jeg er et moderne menneske, og jeg liker naturen. På denne tiden av året er jeg ofte på Hovedøya, for vi har en liten båt der. Under løvtrærne finner jeg «ro i sjela». I skråningene nyter jeg øyas flora. For noen år siden spiste vi lunsj på sydsiden av klosterruinene. Inn fra siden kom det en mann. Forsiktig saumfarte han et mosegrodd svaberg foran oss. Vi lurte på hva han lette etter. Han fortalte at han så etter «muserumpa», en unnselig liten blomst som bare vokser her ute. De kan bli 8-10 cm høye, men de botanikeren fant på Hovedøya krøp langs steinen, og strakk seg ikke mer enn toppen 20 millimeter. Han sjekket årlig.

Hovedøya har en unik flora og unike sommerfugler, og selv om løvtrærne er helt vanlige, gir deres svale skygger og deres fuglesang “ro i sjela” til mangt et moderne menneske. Men øya er rørt natur. Ingenting er urørt. Hovedøya ligger 400 meter fra Oslo rådhus og hadde 600 000 besøkende i fjor sommer. I Hanasands versjon av «norsk natur» er den ødelagt.

Jeg blir sint av to grunner. For det første, i Hanasand, Sandvik og Loholts visjon av hva som er verdt å oppleve, devaluerer de millioner av menneskers naturopplevelser. Det er arrogant. For det andre, ved å fetisjere det de kaller «urørt natur» – ved å gjøre den til «ekte natur» – så hjelper de oss ikke til å bygge forbindelser mellom mennesket og naturen. De bygger avstand. Vi trenger nærheten til en rørt, men levende natur.

Når det er sagt, må jeg legge til at jeg ikke er motstander av naturvern. Vi verner heldigvis områder, og det vil være trist om trafikken til Hovedøya blir så massiv at den unike floraen bukker under; trist også om vindmøllene på Nordvestlandet blir så mange at havørnbestanden kollapser.

Men likevel: Ta debatten ned. Vindmøllene vil verken ødelegge «norsk natur» eller «redde klimaet». Det er et spørsmål om vi vil bygge et nettverk av grusveier og snuplasser på 1,7 promille av Norges areal, for å produsere 0,91 prosent av Europas strøm. Er det mulig å justere den utbyggingen på en måte som tar bedre hensyn til fuglelivet, uten å gjøre det til en kamp om hele den norske naturen, eller hele nasjonens psykiske helse?

Det er allikevel verdt å reflektere litt over de to versjonene av «skjebnetid» som ble påkalt i Debatten, den til Høyre-politikeren og den til DNT-representanten. Grusveiene til vindmøllene representerer ingen skjebnetid for «norsk natur». «Dette er irreversibelt», sa Hanasand. «Det er ingen angrefrist.» Det var hans kanskje dårligste argument, og det illustrerer hvor pervers ideen om «urørt natur» er: Om ti-femten år vil lyngen dekke grøftekantene, mose og lav vil gro til i de sprengte fjellsidene, og krype utover grusveiene der det ikke kjører biler. Vindmølleanleggene vil gro organisk sammen med landskapet rundt. Selve vindmøllene kan minne oss alle om at «urørt natur» ikke er noe ideal.

På den andre siden av studioet hadde imidlertid Lene Westgaard-Halle rett i at kampen for å begrense de menneskeskapte klimaendringene faktisk er skjebnesvanger for livet slik vi kjenner det. Skal vi fortsette å leve som moderne, siviliserte mennesker må vi utvikle en ganske annen måte å være siviliserte på.

I den anledning er det å levere 0,91 prosent av Europas strøm ikke all verden, men det er ikke helt uvesentlig heller. Noen av oss mener at moderne kjernekraft nå kan bygges sikkert, rimelig, og til og suppleres med anlegg som resirkulerer og gjenbruker det radioaktive avfallet til det ikke er mer igjen av det. Men i vesten er vi et lite mindretall. Vi må nok innse at den beste løsningen lar vente på seg. Den demokratiske kapitalismens vesen er slik: Nest beste løsning får holde, hvis det er det flertallet og markedet vil ha.

Vi er nok der i dag, i Vest-Europa; vindmøller er kanskje neste beste løsning. Hav-vindmøller og effektivisering av den norske vannkraften bør ikke komme i stedet for landvinden, men i tillegg. Vi må sette alle kluter til (og Westgaard-Halle bør melde overgang til et grønt parti, hvis retorikken hennes skal ha noe troverdighet). Så får vi se hvor langt møllene kan ta oss.