- Vi trenger religionens vokabular i kampen for kloden

Denne teksten ble første gang publisert i Harvest Magazine i 2018.

- Boka di kan oppleves som noe en Nettavisen-leser i overdrive har funnet på etter et eller annet som MDG har fått gjennom i Oslo?
- Jeg fikk tilsendt et klipp fra et kommentarfelt i Aftenposten da jeg ble intervjuet der. Der sto det, "ja slik er det i Oslo, endelig er det noen som sier det." For denne boka kan godt brukes av beinharde miljømotstandere som sier "se her, det blir jo fascisme til slutt". Jeg synes det er fint om den brukes som en plattform for å tenke nytt. Tørre å åpne de satte tankemønstrene. Det er sunt både på ytre høyre, ytre venstre og midt i mellom. Dette er en bok der jeg bestemte meg å gi litt faen, skrive akkurat den boka jeg hadde lyst til å skrive sjøl. Så slumpa det til å treffe en streng.

- Så hvordan fikk du ideen?
- Den springer ut av et behov for å gå i klinsj med disse tinga sjøl, hvordan vi bør møte klima- og miljøproblemene. Det er som om vi tar for gitt et visst verdisyn og at tankene er ferdigtenkt. Og så har jeg tenkt at det er de overhodet ikke. Det er litt identitetskrise å oppdage det, at dette ikke er mine ting. Så hva er mine ting da? Hva skulle til for at jeg skulle makte den overgangen vi trenger for å redde kloden? Jo, enten tvang eller hjernevask, eller en kombinasjon. Ganske dystert, hvis man da tenker at tvang er dystert.

- Den føles veldig aktuell i lys av bråket med Facebook og Cambridge Analytica?
- Jeg begynte å skrive i starten av 2015, første ideen kom da jeg fant en skog av andeskjell på stranda, tentakler som hadde vokst på en sko. Jeg hadde aldri sett noe sånt før. Det ble et sterkt, banalt bilde av naturens seier over sivilisasjonen. Jeg fikk en avskyfølelse, det var som å finne en alien. Så begynte jeg å lese meg opp på andeskjell, som Paul Abels doktorgradsarbeid handler om. Derimot var ikke sjalken der i starten, selv om historien var ferdig lenge før Cambridge Analytica.

- Det mest tankevekkende synes jeg er hvordan sitatene fra Pan-etisk forbund stort sett er ting jeg kan tenke selv. Jeg har aldri tenkt at de skaper et skråplan i retning av totalitarisme. Er vi på et sånt skråplan?
- Det var veldig viktig for meg å gjøre dette til tankegods det går an å tro på. Både for at det skal svi litt og fordi det er mye mer interessant om det ligger nært virkeligheten enn om det er lett å ufarliggjøre. Men nei, vi er ikke på det skråplanet i dag. Man skal se langt inn i krokene av dark ecology for å finne noe sånt. Samtidig er det visse tegn i begrepsbruken som gjør at man kan gå i en Clinton-felle: Man blir rask til å snakke om de som ikke kildesorterer som undermålere og idioter. Det har ikke en miljøbevegelse som skal samle folk råd til. Og så, hvis vi gjør et tankeeksperiment med verdens ødeleggelse som den perfekte ytre fiende, da ligger det godt til rette for å gjøre dette til et totalitært prosjekt. Det vil ikke være vanskelig å se hvem som bidrar til fellesskapet og hvem som er motstandere eller likegyldig til et slikt prosjekt. Min spådom er at de kan bli tapere både sosialt og politisk, og tilsvarende rasende.

- Men er det mulig å få stilltiende aksept for Pan-etisk forbunds prosjekt blant flertallet av oss? I boka kommer jo Paul Abels tidligere student Dag Teslow med en utblåsning der han påpeker at det Norge gjør er en halv prosent av det man skulle gjort for hundre år siden?
- Her er det ikke en taus majoritet som aksepterer kuppet. Det handler mer om at folk har tillit til statsapparatet i utgangspunktet, de tenker at dette er jo Norge, og så er man plutselig raskt der at man ikke har noe valg, på grunn av hjernevaskingen sjalken gir.

- Hva driver lederen for Pan-etisk forbund? Han ser jo at det som lille Norge gjør ikke redder verden?
- Det er troen på at den norske modellen skal spre seg. Stormannsgalskapen har jo ingen ende hos en despot. Først må Norge være helt kuttet fra omverdenen og ting bare komme helt på stell, så vil resten av verden følge etter. Så lenge saken er større enn mennesket kan du alltids rasjonalisere.

- Det er mange bilder fra gamle dystopier som dukker opp i boka di, som fra 1984, Soylent Green eller The Matrix?
- Ja. Det er mange små hint i boka til gamle nerder. Når jeg legger meg inn i dystopitradisjonen så må jeg anerkjenne at de finnes. Disse bøkene har hatt enorm samfunnsmessig betydning. Og det har vært mitt mål med boka – å tenke og snakke om hva vi er villige til å gjøre.

- Det føles litt urealistisk at man i samfunn som er så høyteknologisk at det kan tolke folks hjernebølger ikke har mer energieffektiv belysning enn at det er obligatorisk lysslukking om natta?
- Det er mye scifi jeg leser som jeg distanserer meg fra fordi de bruker triks som at de har funnet opp et eller annet som opphever tyngdekraften, for eksempel. Med sånne teknologiske snarveier blir det lett å skru historien langt fram i tid. Jeg ville gjøre det motsatt og ta løsninger fra vår tid og putte dem inn i historien, som LP-plater for eksempel.

- Og plassere det hele i Ålesund?
- Ja, Ålesund, den minst litterære byen i verdenshistorien.

- Hvis vi dropper statskuppideen, er det ikke en større risiko for at i en verden som går av hengslene og der vi i Norge forblir privilegerte, er det ikke et radikalt miljøparti, men Frp som vinner makt? Bor du i villa i en slum vil du ha høye gjerder.
- Jo, hvis man da ikke har klart et sted på veien å få det til å kjennes som at det å gå i skauen eller sykle til jobben øker livskvaliteten dramatisk. De algoritmene som brukes for forbruket, de kan brukes til noe annet. Men da beveger vi oss mot populismen og det man kan kalle manipulering. Miljøbevegelsen er forankra på venstresida, og den vil ikke tørre å ta i det før det er for sent. Tankene i denne boka ville ikke lyde like sinnssyke i Kina. Vi tenker hele tida personlig frihet – men hva skal vi bruke den til? Vi gjør som i flyseteeksemplet: Mitt flysete går bakover, da skal jeg senke det bakover, selv om det sitter en på 1,92 bak og får knust kneskålene. Jeg tror det er større potensial i å tenke religion enn politikk for å endre det. Religion har så mye av det samme som skal til, det er så mye der som ikke finnes i det politiske vokabularet. Mange av ideene tror vi beinhardt på allerede – vi er jo verdens fremste naturtilbedere i Norge, til og med klimafornektere er det. Da er det veldig rart at man kan ta avstand fra å ta vare på naturen.

- Det er ikke en optimistisk bok?
- Nei, ikke på vegne av politikken. Men den er optimistisk på vegne av hva menneskeheten kan klare. Og på vegne av kjærligheten som gjør oss i stand til å holde ut det uutholdelige.