Vi trenger en naturvernminister

Mye er utvilsomt bra i Norge, takket være fremsynte politikere. Tenk at vi var først ute med å gi naturen en egen representant i regjeringen! For hva er vel viktigere enn å sikre at naturen vi baserer velferden vår på, og at alt levende vi deler tilværelsen med, prioriteres minst like høyt som mer snevre og kortsiktige interesser? En person som kan sørge for at internasjonale avtaler og direktiver om natur og miljø følges. Som spiller på lag med oss som jobber med naturvern døgnet rundt, for å snu en skute på vei rett vest.

Arealforbruk må stanses

For det ser ikke bra ut. På global basis står over en million arter i fare for å bli utryddet. Alvoret er understreket og dokumentert av FNs klimapanel. Mennesket spiser opp naturen med jordbruk, skogbruk, veier og kraftproduksjon. I Norge er vi velsignet med lav befolkningstetthet, men breier oss ut så godt vi kan med hyttegrender, vindkraft i utmarka og en ekspansiv livsstil, der mye av forbruket belastes utenlandsk naturkapital. Men vi liker å se på oss selv som flinkest i klassen. En desentralisert arealforvaltning, der det er kommunepolitikere som i stor grad avgjør hvilken natur som skal ofres i år, gjør det mulig å fortsette på en destruktiv vei. At arealregnskapene og kunnskapen om naturtilstanden ikke er tilstrekkelig, gjør det mulig å skjule seg i en illusjon om at alt er på stell, også for en minister. Men aller minst vet de som faktisk har makta: kommunepolitikerne.

Når Miljødirektoratet nå bevilger midler til egne kommunedelplaner for naturmangfold er én million kroner i potten, noe som kun rekker til et fåtall kommuner. Skal kommunene drive ansvarsfull arealplanlegging, må man ha god oversikt over naturen. Statens håndsrekning til kommunene på feltet står til stryk. Kommunene må ha en plan- og bygningslov som i større grad gir konkrete, materielle begrensinger i mulighetene til å ødelegge verdifull natur, samtidig som de får tilstrekkelige midler og kompetanseheving.

Mange av inngrepene i kommunene kan i seg selv virke ubetydelige, men mange små inngrep får til sammen store ringvirkninger. Selv om fugler og dyr ikke forsvinner umiddelbart, svekkes gradvis livsbetingelsene over tid. Myndighetene ser ut til å tro at det blir mer natur dersom de formelt verner noe areal, gjerne lite produktive areal langt til fjells, der interessekonfliktene er minst. 17 prosent av Norge er underlagt vernebestemmelser, men hele 12 prosent av dette er fjellområder. Naturen forsvinner gradvis, og i takt med det synker fuglebestandene. Troen på at vi har mye natur å miste, og at vi kan fortsette å forbruke natur, er utdatert og feil.

Våtmarkene forsvinner!

NOF kjemper med nebb og klør for de siste elvedeltaene, for tjeldens spiskammers, myrene og de lokale oreskogene. Av 15 elvedeltaer i Midt- og Vest-Norge er totalt 86 prosent av landarealet nedbygd eller nyttet til intensivt jordbruk, ifølge en ekspertgruppe utnevnt at regjeringen selv. Av 290 norske elvedeltaer større enn 0,25 km2 er 45 så sterkt berørt av menneskelige inngrep at de helt har mistet sin funksjon som naturlig økosystem, skriver Miljødirektoratet. I Trondheimsfjorden er rundt en tredjedel av fjæreområdene allerede ødelagt eller forringet av ulike inngrep.

Av 15 elvedeltaer i Midt- og Vest-Norge er totalt 86 prosent av landarealet nedbygd eller nyttet til intensivt jordbruk.

Likevel valgte tidligere klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H) å riste på hodet da vi ga beskjed om at norske myndigheter mangler konkrete planer for å bedre tilstanden til arter på rødlista: «Det vil alltid være behov og rom for å gjøre mer for å stanse tap av biologisk mangfold. Men vi har ambisiøse målsettinger og ønsker å ha en aktiv politikk for å hindre tap av arter», sa han ifølge NRK 6. november 2016. Noen vil synes forsvarsreaksjonen til Helgesen var merkelig, vi jobber jo mot et felles mål?

Fine ord – lite konkret handling

Det var Venstres Ola Elvestuen som tok over kontoret etter Helgesen. Kanskje ville en minister fra miljøpartiet Venstre være mindre hoderystende? Umistelige verdier står tross alt på spill i naturvernsaker, og hadde det vært Næringslivets Hovedorganisasjon som kom med alarmerende bekymringsmeldinger ville vel kanskje næringsministeren umiddelbart innkalt til dialog for å løse et eventuelt problem? Tonen til Elvestuen var noe mer forsonende, men budskapet like uforpliktende. «Kommunene har et stort ansvar for å ta vare på natur, og regjeringen skal støtte dem i deres arbeid», uttalte ministeren til Dagsavisen 5. november 2019. Videre viste han til at regjeringen i Granavolden-plattformen hadde gått inn for å tilrettelegge for økt bevaring av våtmarker.

NOF setter pris på de fine ordene om våtmarkas betydning, og vi videreformidler dem nesten hver uke til kommuner landet rundt. Problemet er at de betyr så lite for kommunepolitikere som heller lytter til den lokale entreprenørens ønsker enn en fuglevernforening og en ministers festtaler. Lovverket som kunne stanse tap av verdifull natur finnes ikke. Når fylkesmannens autoritet og innsigelsesmulighet er svekket av regjeringen, får overordnede miljømål enda dårligere vilkår.

Marine våtmarker bygges ned bit for bit. EUs vanndirektiv, som vi har forpliktet oss til å følge, forbyr utfyllinger i sjø dersom tiltaket kan gjøres andre steder, altså dersom det ikke er tvingende nødvendig. Havner og moloer må nødvendigvis ligge i sjø, men industritomter kan lokaliseres annensteds. Likevel fortsetter de å fylle ut i sjø. Vi venter også på forskriften som skal stanse nydyrkingen av myr – vi er slitne av å se myrer i kulturlandskapet gå tapt, og vi er slitne av å klage på kommunenes avgjørelser. I 2005 ble 10 000 dekar naturareal godkjent for dyrking. I 2019 økte dette til 27 493 dekar, nesten en tredobling. Hvor mye av dette som var myr vet vi ikke (det er ikke engang rapporteringspliktig), men vi vet det er betydelig.

Klima- og miljødepartementet tilsidesettes

Mens dette skrives har vi flere klager til behandling i Bernkonvensjonen, et avtaleverk som skal sikre fugler og dyr og deres leveområder i Europa. Under konvensjonen har man forpliktet seg til å opprette et nettverk av naturområder, kjent som «Smaragdnettverket» – dette er ikke-EU-landenes versjon av det som i EU heter Natura 2000. Det skal sikre leveområdene for dyr og planter. Ett av dem er det vernede fuglefjellet Runde på Mørekysten. Lundene i fuglekolonien henter maten sin på de rike fiskebankene der vindkraftverket Havsul 1 (oppkalt etter den vakre sjøfuglen havsule) er planlagt. Det reagerer vi sterkt på. Også vindkraftutbyggingen på Haramsfjellet i Møre og Romsdal rammer områder meldt inn i smaragdnettverket, og som Norge derfor forplikter å forvalte klokt. Når sjøfuglene har hatt en tilbakegang på 30-40 % de siste tiårene, er slike overgrep utilgivelige og uforståelige. Miljøforvaltningen opp til toppnivå settes i forlegenhet av et uansvarlig Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og et mektig Olje- og energidepartement.

Klima- og miljøministrene har sikkert en vanskelig jobb i regjeringen. Det er jo så mye annet enn natur som betyr noe. Av og til virker det som den er mest i veien. «Det vi trenger nå er et klima- og miljødepartement som har makt og myndighet til å si at sånn og sånn skal det være, punktum finale.» Tidligere miljøvernminister Torbjørn Berntsen var klar i sin tale da NRK i fjor høst samlet seks tidligere miljøministre. De andre nikket bekreftende – ikke noe hoderysting der altså. Følelsen av maktesløshet var kjent. «Statsrådsposten ble ikke sett på som tung og viktig da jeg fikk den», erkjente Knut Arild Hareide.

Gi oss en naturvernminister!

Det Norge først og fremst trenger nå, er en naturvernminister. Kan Sveinung Rotevatn bli husket som den som gjenreiste naturvernet i Norge? Her må det slås hardt i bordet og Rotevatn må kreve sin plass i regjeringen. En som verner vår viktigste natur, sørger for at formelt vernede områder fullt og helt respekteres og som gir oss en plan- og bygningslov som stanser irreversible inngrep i våtmarker, fjærer og annen umistelig natur? Det har alle artene vi deler kloden med og fremtidige generasjoner som skal arve naturen, fortjent.