Vi streiker så lenge det trengs

22. mars streiket 40 000 elever over hele landet. Dette var den største klimademonstrasjonen i Norges historie. 24. mai samles vi for ny storstreik. Jeg tror og håper at dette kan bli vendepunktet vi alle har ventet på. Nå er det opp til politikerne om de vil stille seg på riktig side av historien eller ikke. Foreløpig gir de oss bare klapp på hodet, men ingen klimatiltak. Det er det vi skal gjøre noe med.

Etter forrige streik inviterte regjeringen til ungdommens klimatoppmøte. Et av punktene på dette møtet var at ungdommene, sammen med politikerne, skulle snakke om hva slags tiltak de kan gjøre i sitt nærmiljø. Dette viser at politikerne ikke har skjønt poenget med streiken. For poenget er å vise hvor ansvaret ligger. Og det er hos politikerne, ikke de som må kjenne på konsekvensene av de voksnes tiltaksløshet.

Kravene våre er klare og tydelige. De voksne med makta vet hva vi vil. Vi krever at regjeringen ikke gir ut noen nye oljelisenser og gir oss klimajobber i stedet. Vi krever at det norske klimamålet skal økes. Vi krever mer solidaritet med de som rammes hardest og vi krever at det erklæres krisetilstand for klimaet. Jeg mener det viktigste budskapet fra streiken at det kommer et skifte i norsk miljøpolitikk. Dagens ungdom er lei av å føle seg snytt. Vi vet at politikerne har visst om både problemene og løsningene lenge, uten å ha gjort noe. Det er dette klimastreiken vil endre.

6. juni skal Stortinget stemme over kravene fra streiken. Da kommer vi til å se hvem som faktisk hører på ungdommen, og hvem som bare gir oss tomme ord og skryter av engasjementet vårt. For vi trenger å bli tatt på alvor og vi trenger å bli hørt. I dag prøver mange politikerne, inkludert vår statsminister, å selge seg inn som klimavennlige ved å si at de heier på den engasjerte ungdommen. I Aftenposten sier Erna at hun heier på klimastreikerne og hun innrømmer til og med at det tidligere ikke har blitt gjort nok. Innrømmelser og skryt hjelper ikke klimaet. Vi krever handling.

Klimabevegelsen har eksistert lenge. Alikevel har streiken hatt en ekstremt mobiliserende kraft vi ikke har sett før. Jeg tror det er fordi streiken gjør det lett å engasjere seg. Man har klart å koke det ned til det det handler om. Det er ikke lenger snakk om tall, prognoser og rapporter, og man trenger ikke lenger å være en ekspert for å uttale seg om klimapolitikk. Det er handlekraft og tiltak som det snakkes om. For mange har streiken vært startskuddet for deres engasjement. Den har åpnet en arena hvor de kan møte andre som bryr seg om det samme som dem, og jeg tror de som deltar på klimastreiken føler at de er med på noe større enn dem selv.

Streiken har klart å nå ut til nye grupper. Jeg har hørt mange historier om ungdommer som har hørt om klimakrisen, men ikke hadde innsett alvoret. Men på grunn av klimastreiken ble de engasjert. Jeg har hørt historier om ungdommer som trodde at politikerne hadde kontroll, men skjønte på grunn av klimastreiken hvilken enorm ansvarsfraskrivelse de voksne bedriver. Streiken har også nådd ut til de som trodde de var alene om å være engasjert og bekymra for fremtiden, men nå har funnet en plass for sitt engasjement. Alle disse nye engasjerte trenger vi videre med i kampen.

Det ser ikke ut som politikerne vil møte kravene våre med det første. Da er det godt å vite at vi ikke kommer til å gi oss. Vi er 40 000 ungdommer som kommer til å fortsette å streike til politikerne innfrir. Klimastreiken kommer til å vinne over dagens miljøpolitikk, det er bare et spørsmål om tid. I fremtiden håper jeg å kunne se tilbake på 2019 som året hvor ungdommen fikk mer oppmerksomhet enn politikerne, og som året vi ble tatt på alvor. At 2019 var det året miljøbevegelsen vant fram.