headerbilde
headerbilde

Vi kan vinne tilbake det tapte

Det er på tide med en ny satsing for miljøbevegelsen: storskala naturrestaurering kan tenne håp og gi ny kraft til miljøpolitikken.

16.04.2021 / Bo Eide Per Espen Stoknes og Knut Falk Qvigstad

Det finnes ikke lenger noe levende menneske som har sett med egne øyne hvilken rikdom naturen rommet for bare seks eller åtte generasjoner siden. Minnene om uendelige villmarker, fugletrekk som fylte hele himmelhvelvet, hele fjorder som kokte av fisk er nesten utslettet fra den kollektive hukommelsen og kan bare anes i spredte nedtegnelser og sagn. Mye av livet på jorda forsvant før noen rakk å dokumentere den rikdommen som fantes. Men det betyr også at potensialet for restaurering av en rikere og villere natur derfor er større enn mange i dag kan forestille seg. Derfor bør det nå åpnes en ny front i kampen for naturen – der vi jobber målrettet for å vinne tilbake noe av mangfoldet som er tapt. En villere og mer intakt natur har verdi i seg selv fordi det gir arter, bestander og økosystemer større rom til å blomstre. Samtidig er det grundig dokumentert at storskala naturfornyelse er en forutsetning for å ta vare på økosystemene som igjen er langsiktige forutsetningen for vår sivilisasjon.

Om skribentene

Knut Falk Qvigstad (f.1988) jobber til vanlig som rådgiver i MDGs stortingssekretariat, men er høsten 2018 Stuart-stipendiat i Washington DC og jobber i Senatet. Per Espen Stoknes (f. 1967) arbeider som forsker og leder for BI Senter for Grønn Vekst. Han er styreleder i Tankesmia Pan, som står bak nettidsskriftet Pan.

Å restaurere og reparere naturen, ofte kalt “rewilding” internasjonalt, handler om å restaurere opplevelsesverdier som også kan berike menneskenes liv. Hver dag er naturen kilde til folkehelse, livskvalitet og unike opplevelser for hundretusener av mennesker. Men vi vandrer i en natur som i virkeligheten er en skygge av seg selv. I parker med striglede gressplener, i «skoger» der store arealer er omgjort til tettplantede monokulturer av gran. I fjellområder der man alltid kan skimte en høyspentledning eller en bilvei i horisonten, snart kanskje roterende vindmøller. I en skjærgård der fiskebestander og fuglebestander er en brøkdel av hva de var. Dette fraværet av opprinnelig natur gjør noe med oss. Menneskenes sanseapparat, instinkter og følelser er utviklet i konstant samspill med naturen og naturkreftene i en verden med en langt rikere og villere natur enn i dag.

Da Oslo ble litt villere
I 2013 skjedde det noe historisk i skogene mellom Oslo, Lørenskog, Lillestrøm og Enebakk. Ulveparet Fenris og Frøya flyttet inn i Østmarka og fikk valper. Midt i Norges mest folkerike region, i et friluftsområde som brukes av hundretusener. Den tett befolkede Oslo-regionen hadde ikke hatt ynglende ulv på 140 år. Ulvens tilbakekomst i Østmarka har gjort livet til titusener av Oslofolk litt rikere, søndagsturen har blitt litt mer spennende, og økosystemet i Østmarka har blitt litt mer komplett. Bare to år senere svømte den første laksen på mange generasjoner opp Akerselva og i 2017 ble det dratt fisk på 6-7 kilo på Nedre Grünerløkka. Tilsvarende muligheter finnes over hele verden. Økosystemer som er nesten utslettet etter generasjoner med rovdrift har fortsatt potensiale til å revitaliseres. Dyrelivet kan vende tilbake til tapte områder. Hvis vi bare er villige til å gi naturen litt mer plass til vokse, utvikle seg og blomstre på egne premisser, ikke bare være under kontroll av menneskenes egeninteresse.

Ambisjonsnivået må heves hvis verden skal reddes
Noen vil hevde at ideen om en «økologisk renessanse» gjennom naturfornyelse er nostalgisk svermeri. De har et poeng. Ideen om å vinne tilbake tapte rikdommer appellerer til den naturromantiske drømmeren i oss. Men naturfornyelse er ikke bare vakkert. Det er også livsnødvendig. Vi har ødelagt så mye - 40% av alle pattedyr og livet i havet bare de siste 40 år - at status quo er uholdbart. Å stanse tapet av naturområder vil ikke i seg selv være nok til å stanse utryddelsen av livet på jorda. Et eksempel på det er at mange av verdens arter allerede befinner seg i dødens forgård. I virkeligheten har de fått dødsstøtet fordi mesteparten av leveområdene er borte, eller fordi populasjonen er blitt kritisk liten. Men de lever enda - på lånt tid. De kan kanskje klare seg en god stund, kanskje i mange tiår, men har mistet den robustheten som trengs for å tåle variasjonene i vær og klima og sykdomsutbrudd som dukker opp med jevne mellomrom. Det eneste som kan redde dem tilbake fra dødens forgård er storstilt restaurering av vill og intakt natur. Derfor er det nødvendig å ta transformerende grep nå.

Kampen for naturen bør kjempes på to fronter
Frem til i dag har både miljøbevegelse og miljøorienterte partier hatt hendene fulle med å forsvare dagens natur mot nye angrep. Det har gitt mange viktige seire i enkeltområder. (Deler av) Jotunheimen, Rondane, Dividalen og Hardangervidda ble vernet som nasjonalparker. Lofoten er oljefritt. Norge gir store summer til regnskogbevaring. Markaloven har gitt Oslomarka varig beskyttelse. Men selv om disse vedtakene er politiske seire har de i virkeligheten bare unngått tap og bevart status quo i mindre områder, mens naturen gradvis har forsvunnet rundt verneområdene. I det virkelig store bildet drives naturvernet fra skanse til skanse, hele tiden på vikende front, reaktivt mot de som allerede proaktivt vil bygge ned. Bare 11 prosent av Norge er villmark, for det meste artsfattig høyfjell. Allikevel forsvinner hundrevis av kvadratkilometer villmark i året. I Finnmark planlegges et gigantisk vindanlegg midt i det nest største inngrepsfrie området i Norge. Samtidig er de gamle vernevedtakene for mange av Norges siste viktige våtmarksområder i ferd med å rives i fillebiter. Vernet mot motorferdsel både i utmark og på sjøen er i ferd med å forsvinne. Fylkesmannens myndighet til å stoppe inngrep er dramatisk svekket. Kort sagt: Etter hundre år med seig forsvarskamp taper norske miljøkrefter fortsatt terreng i kampen for naturen.

For hundre år siden var kampen for status quo i viktige områder kanskje tilstrekkelig. Det var fortsatt mye å ta av. I dag vil en miljøpolitikk for status quo bety kanskje irreversibel økologisk utarming på sikt. Selv om den grønne bevegelsen vinner alle fremtidige kamper mot ytterligere inngrep vil det ikke være nok. Derfor må vi forsøke å mobilisere på en ny måte. Om tretti år kan vi kanskje vandre gjennom Nordmarka eller Øvre Dividalen i visshet om at vi vandrer i en verden der naturen blir rikere, villere og mer intakt for hvert år som går. Å oppleve en natur der de ødeleggende inngrepene har blitt trukket litt tilbake og skapt rom for en ny blomstring på naturens egne premisser er nesten umulig i dag. Vi tror potensialet for en ny bevegelse er stort hvis vi våger å drømme om en vakrere, villere verden.

Pan

Pan er et tidsskrift for grønn politisk debatt og refleksjon som publiseres i samarbeid med Harvest. Mer om Pan