Vi kan kutte halvparten av klimagassutslippene på 11 år

Kronikken er en tilpasset versjon av innlegget Ina Libak holder på konferansen Broen til framtiden 22. mars.

Utgangspunktet er at vi har 11 år på oss til å kutte halvparten av verdens klimagassutslipp. Det er en stor oppgave som kommer til å kreve mye av oss, men som vi kan klare fordi vi har kompetansen, menneskene, naturressursene og økonomien som skal til for å klare den oppgaven – hvis vi setter i gang nå.

I dag skal jeg holde appell for klimastreiken utenfor Stortinget. Dette er et av de største ungdomsopprørene vi har sett på lang tid. Unge hever stemmen når politikerne ikke tar ansvar. Det er et paradigmeskifte. For et stort flertall av unge i Norge er klima den absolutt største bekymringen, så hvis man skal være et “moderne” parti som leverer løsninger på fremtidens problemer, så må man levere på klima.

Da må vi for det første begynne omstillingen bort fra olje og gass. Lønnsomheten i norsk olje og gass kommer til å gå ned, og vi håper jo den går ned, for blir det ikke mindre etterspørsel etter olje og gass så betyr det at vi ikke klarer 1,5 gradersmålet med de forferdelige konsekvensene det får. Så skattesystemet vi har i dag må gjøres om. I dag tar staten risiko for selskaper som leter etter olje. Det har gitt oss store inntekter når det har blitt funnet og utvunnet olje, men risiko som tas nå forutsetter lønnsomhet om 10 og 20 år frem i tid. Det er høyst usikkert. Vi må vri skattesystemet vårt og i stedet gi skattefordeler til nye næringer slik at de kan vokse.

Tiden hvor Norge kan se klimapolitikk og oljepolitikk separat er over. Forbrenning av olje og gass fra Norge bidrar til store klimagassutslipp, og når vi vet at to tredjedeler av all olje og gass i verden må bli liggende under bakken, kan ikke vi i Norge som har tjent oss rike på olje være de som får lov til å bruke det lille som fortsatt skal opp. Det er ikke etisk rett, samtidig som det gjør at vi havner bakpå med å omstille oss hvis vi pumper opp olje til siste slutt.

For det andre må vi satse på de næringene vi skal leve av fremover: Investeringer i fastlandsindustri går opp i Sverige, men er på stedet hvil i Norge. Særlig satser svenskene på skogbaserte næringer, mens vi henger etter. I Norge har vi veldig store muligheter, men vi må prioritere politisk og bruke statlig eierskap. Noen områder vi kan bli gode på, er:
- Karbonfangst og -lagring (CCS): Det kan gi flere titusen nye arbeidsplasser, og jeg har tro på at vi kan lagre CO2 i Nordsjøen, men man kan ikke bruke CCS som et lureargument for å åpne nye olje og gassfelt og grønnvaske dem med CCS. Det er ikke realistisk.
- Bioøkonomi: tømmerstokker kan bli mat, fôr, kjemikalier og bioenergi
- Hydrogen
- Havvind
- Bærekraftig turisme
- Sirkulærøkonomi, lage hele kjeder så ressurser går tilbake i kjeden, ikke bare blir til avfall
- Mineralnæring
- Alger
- Fiskeri og bærekraftig oppdrettsnæring
Vi har så mange muligheter, hvis vi bare tør å satse på dem – og bruke virkemidler inn i nye næringer på samme måte som vi har gjort med olje og gass

For det tredje trenger vi rettferdig omstilling. Alle skal være med inn i fornybarsamfunnet fordi det er folk i jobb som er motoren i omstilling. Norsk olje og gass gir store inntekter og har mye kompetanse, så vi må opprette en oljekommisjon for å finne ut av hvordan Norge best mulig kan komme seg ut av oljealderen. Her må fagbevegelsen også være representert. Dette er inspirert av kullkommisjonen i Tyskland som har laget deres plan for utfasing av kull. Poenget er at man må se helhetlig og se muligheter, og bruke flinke folk til å finne veien videre. Vi må bli bedre på grønn etter- og videreutdanning, og vri fagskolene i retning av fagbrev som bidrar til omstillingen.

Sist men ikke minst må vi prioritere evigvarende ressurser, klare å si nei til kortsiktig næring i våre mest sårbare områder, som LoVeSe. Noe er for verdifullt til å ødelegge det.