Velferdsstaten – problem eller problemløser i det grønne skiftet?

Velferdsstaten er et sosialt sikkerhetsnett som skal sørge for sosial trygghet, likeverd og til en viss grad sikring av status opparbeidet på arbeidsmarkedet. Den bæres av arbeidslinja, dvs. en målsetning om full sysselsetting. Over tid har sikkerhetsnettet blitt stadig utvidet og følger oss fra vugge til grav.

Historisk har velferdsstaten vært en sosial og økonomisk suksess. Den har lagt til rette for høy arbeidsmarkedsdeltakelse, en befolkning med høy utdanning, god helse og høy levealder, og et generelt høyt velstandsnivå. Store grupper i befolkningen har nå råd til et høyt forbruk – med fotavtrykk enten hjemme eller ute i verden.

Bør velferdsstaten, av klimahensyn, slankes eller i alle fall omlegges for ikke å tilrettelegge for forbruk i samme grad som dagens ordninger? Bør vi f.eks. ha offentlige pensjonsutbetalinger og sykelønn kun for de med lavest inntekt og for å frigjøre ressurser til klimatiltak?

Nei, velferdsstaten må ikke skrotes. For å ha mulighet til å få hele befolkningen – i by og land – med på det grønne skifte, trenger vi en omfattende velferdsstat.

Velferdsstaten må ikke skrotes. For å ha mulighet til å få hele befolkningen – i by og land – med på det grønne skifte, trenger vi en omfattende velferdsstat.

Likevel bør vi tørre å diskutere balansen mellom inntektssikring på den ene siden og tjenester som barnehager, utdanningstilbud, eldreomsorg, på den andre. Universelt tilgjengelige tjenester, finansiert av et progressivt skattesystem, er sterkt omfordelende og reduserer sosiale forskjeller. Målet må være å innrette offentlige tjenester slik at de fremmer en satsing på utdanninger og arbeidsmarkedstiltak som passer inn i en lavutslippsøkonomi.

Et annet argument for å gi velferdsstaten en rolle i det grønne skiftet, er at store omstillingsprosesser i industri og samfunn trenger bred folkelig forankring. Her har den nordiske modellen mye for seg: Sterkt partssamarbeid og (i internasjonal sammenheng) moderate lønnsforskjeller, samt ordninger som sørger for sosial utjevning og hjelper folk til å kvalifisere seg for arbeid. Modellen har vært en avgjørende faktor i omstillingen til et postindustrielt samfunn.

Klimaforkjempere er utålmodige med god grunn. Samtidig er frontene harde. I næringer hvor omstilling er påkrevd vil man vanskelig få arbeiderne med seg uten at kravet om «rettferdig omstilling» tas på alvor.

Klimaforkjempere er utålmodige med god grunn. Samtidig er frontene harde. I næringer hvor omstilling er påkrevd vil man vanskelig få arbeiderne med seg uten at kravet om «rettferdig omstilling» tas på alvor. Denne målsetningen bør antakeligvis likestilles med ambisiøse klimamål.

En hovedutfordring er hva som bør gjøres i forhold til olje- og gass. Den delen av fagbevegelsen som representerer oljebransjen vil fortsette som før. Lederen av Fellesforbundet ble nylig sitert på følgende i Aftenposten: «Vi kan ikke forene de interessene som MDG står for i veldig mye av næringspolitikken. Vi skal utvikle olje- og petroleumsnæringen, og ikke avvikle den som MDG vil.» (1)

I Tyskland har de lenge diskutert utfasing av kullindustrien. La meg trekke fram et resultat fra feltarbeid der. En informant sa: «Alt i alt, utover denne relativt lille gruppen arbeidere som må gis et reelt alternativ, representerer energiomstillingen en vinn-vinn situasjon.» (2) Uttalelsen kom faktisk fra en representant for den avdelingen i fagforeningen Ver.di som organiserer en betydelig andel av de ansatte i tyske kullkraftverk.

Løsninger på tvers krever nytenkning ikke bare fra klima- og miljøsiden. Velferdsstatens tradisjonelle aktører må på banen og engasjere seg i mye sterkere grad enn de har gjort til nå.

I januar i år foreslo et tysk utvalg, kjent som «kullkommisjonen», en tidsplan for stenging av kullkraftverkene. Innen 2038 skal all produksjon legges ned. For at de berørte regionene og de overflødige arbeidere ikke må bære de sosiale og økonomiske kostnadene alene, vil staten gå inn med betydelige regionale investeringer. Arbeiderne skal omskoleres. Eldre arbeidere skal få ta ut tidligpensjon uten tap av framtidige alderspensjonsrettigheter.

Kullkommisjonens anbefalinger er et bredt kompromiss hvor både regjerings- og opposisjonpartier, partene i arbeidslivet, de berørte regionene, forskere og miljøorganisasjoner har bidratt.

Utfasingstempoet kritiseres, det er krevende å omsette kompromisset i praktisk politikk og regninga er høy. Likevel, det å få en industri med på å fase ut seg selv, er et formidabelt framskritt!

Bred forankring tar tid, ingen får det helt som de vil. Det er imidlertid nødvendig for å unngå å fyre oppunder farlig sosial og politisk polarisering. Klimabevegelsen bør fortsette å jobbe for å overbevise flere om å gå fortere fram. I mellomtida viser det tyske eksemplet at for å få «alle» med, må det jobbes bredt, og staten må være villig til å ta noe av regninga. Her er det relevant læring for Norge.

Summen av dette er at jeg oppfordrer til høyttenking om hvordan velferdsstatens ordninger kan tilpasses for å fremme omstillingen til et nullutslippssamfunn. Løsninger på tvers krever nytenkning ikke bare fra klima- og miljøsiden. Velferdsstatens tradisjonelle aktører, som Arbeids- og Sosialdepartementet, NAV, folkevalgte som utformer sosialpolitikk, og velferdsforskningen, må på banen og engasjere seg i mye sterkere grad enn de har gjort til nå. Vi trenger deres kompetanse om kvalifiseringstiltak, fordelingsordninger og sosial inkludering for å få til klimaomstilling!