Veien ut av vårt økologiske forfall

Dette er en forkortet versjon av essayet "Vårt økologiske forfall - hvordan kom vi hit?" publisert på Radikal Portal 3. april 2019.

Vår politiske orden hviler på et materielt og økologisk fundament. I en verden hvor dette fundamentet er i endring vil ikke det politiske kunne forbli konstant. Joel Wainwright og Geoffrey Mann prøver i sin bok «Climate Leviathan: A Political Theory of Our Planetary Future» å teoretisere hva en verden med enorme klimaendringer vil ha å si for politisk teori. De tar utgangspunkt i at klimaendringer byr dagens dominerende politiske system, med «suverene», kapitalistiske nasjonalstater som primæraktører, på to fundamentale problemer: 1) klimaendringene er grenseoverskridende og planetære, 2) kapitalismen som økonomisk modell er ikke kompatibel med tilstrekkelige reduksjoner i utslipp av klimagasser. Basert på dette konstruerer Mann og Wainwright en typologi basert på to dikotomier: kapitalistisk (K) vs. ikke-kapitalistisk (IK); og planetær suverenitet (PS) vs. anti-planetær suverenitet (APS). Dette gir oss fire idealtyper: «Climate Mao» (IK & PS), «Climate Leviathan» (K & PS), «Climate Behemoth» (K & APS) og «Climate X» (IK & APS).

Mye kan sies om alle disse idealtypene, men jeg vil her dvele ved Climate Leviathan, som forfatterne anser som den i øyeblikket mest sannsynlige utgangen. Denne kjennetegnes ved tilstedeværelsen av en planetær Suveren – forpliktet til kontinuerlig kapitalakkumulasjon – som på jordas vegne kan påkalle unntakstilstanden; bestemme hvem som kan slippe ut karbon og ikke, hvem som skal få ressurser til å tilpasse seg, hva som skjer med klimaflyktninger, m.m. De årlige møtene (COP) for å framforhandle FNs klimakonvensjon representerer en spore til den første institusjonelle legemliggjørelsen av denne framtidsbanen, selv om vi per i dag, særlig i og med USAs utmeldelse av Paris-avtalen, er langt unna en fullskala Climate Leviathan.

Miljøbevegelsen og venstresida sin bejaende holdning til denne overnasjonale tilnærminga, gjerne under fanen «internasjonalt samarbeid», har vært et alvorlig feilsteg.

Slik jeg ser det har miljøbevegelsen og venstresida sin bejaende holdning til denne overnasjonale tilnærminga, gjerne under fanen «internasjonalt samarbeid», vært et alvorlig feilsteg. Tilstrekkelige utslippsreduksjoner er ganske enkelt ikke mulige innenfor et kapitalistisk system, så å støtte opp under en prosess hvis hensikt er å forene fortsatt kapitalakkumulasjon med «utslippskutt» er dermed ei logisk motsetning. I en internasjonal orden som kjennetegnes av anarki er det også helt utenkelig at de to største forurenserne, USA og Kina, som tilfeldigvis også er de to mektigste statene i verden, vil gå med på en avtale som legger merkbare begrensinger på deres økonomiske vekst, ergo maktfundament. Den eneste kapitalistiske utveien av klimakrisa vil være såkalt klimatilpasning (dvs. «redde seg den som har midler til det») og geo-engineering, med de katastrofale uforutsette konsekvensene dette vil føre med seg. Det er denne framtida vi låser oss fast til dersom ikke venstresida skaper et eget politisk alternativ for en total omvelting av politisk-økonomiske maktforhold, infrastruktur og produksjonsformer.

Investeringer og forutsetninger

Skalaen på utfordringene som ligger foran oss kan vanskelig overdrives. Slik vi i dag har konstruert våre samfunn er videre destruksjon av økosfæren allerede innebygd i eksisterende infrastruktur, bygg og produksjonskjeder, noe som innebærer at med mindre noe i retning en katastrofal verdenskrig eller naturkatastrofe skulle inntreffe og utslette store deler av jordas befolkning og produksjonsapparat vil vi ikke klare å holde oss under halvannen grads oppvarming, ei heller to grader. De investeringene som vil måtte gjøres for å bygge ut infrastrukturløsninger og bygninger som er varige, kollektive og «klimanøytrale» er så enorme (og må nødvendigvis gjøres med eksisterende, fossilbasert teknologi) at utslippene på kort sikt vil holde seg på et meget høyt nivå, selv med nedskalert materielt forbruk/produksjon på andre områder. Og et globalt skifte til økologisk bærekraftig landbruk, nødvendig for å bevare jordas biologiske mangfold, vil kunne føre til mer arealbruk på verdensbasis, riktignok avhengig av omfanget på kjøttproduksjon og flere andre faktorer. I tillegg vil vi her i Norge møte på de nasjonaløkonomiske utfordringene ved å måtte redusere importavhengigheten vår som følge av at vi avvikler petroleumsnæringa. Et brudd med det rådende kapitalistiske systemet vil også føre til sanksjoner fra mektige stater, organisasjoner, og selskaper. Inflasjonsrisikoen ved å gå over til mer økologisk bærekraftige og arbeidsintensive, men mindre «økonomisk effektive» produksjonsformer er også betydelig.

Når det er sagt har nettopp Norge eksepsjonelt gode forutsetninger for å kunne gjennomføre et slikt skifte. Vi befinner oss i et p.t. fredelig og geopolitisk ukontestert område i verden, og ansees som en forholdsvis nøytral aktør med gode relasjoner til storparten av verdens stater. Vi har lett tilgjengelige fornybare energikilder, og vi har verdensledende teknologisk og industriell kompetanse på en rekke relevante områder. Vi er ikke medlem av EU, og kan melde oss ut av EØS på ett års varsel. Vi er utgiver av vår egen suverene valuta, som gjør at staten aldri kan gå tom for penger til gode formål. Vi er ikke finansielt begrenset, kun begrenset av de reelle ressurser som vi kan få tak i med den norske krona. I tillegg sitter vi på et av verdens største statlige investeringsfond (SPU) som i en overgangsperiode kan fungere som en kapitalbuffer og hjelpe oss å dekke et trolig underskudd på handelsbalansen ettersom vi legger ned olje- og gassvirksomheten og omstrukturerer våre produksjonssystemer. I tillegg har vi en politisk tradisjon for fellesskapsløsninger, slik som felles eierskap av naturressurser, infrastruktur og nøkkelbedrifter, samt gratis skolegang, helsehjelp, m.m. I Norge står også fagbevegelsen fortsatt sterkt, og vi har en generasjon unge som er genuint opptatt av miljøspørsmål, selv om de per i dag mangler de analytiske verktøyene for å unngå den individbaserte konsument-tilnærminga som er så dominerende i dagens miljødiskurs.

(Saken fortsetter under bildet.)

Veien videre

For at ei slik total omveltning av eksisterende politiske, økonomiske og økologiske forhold skal kunne finne sted trengs ei politisk radikalisering av den norske befolkninga som savner historisk sidestykke. Å tro at dette vil kunne oppnås gjennom politisk agitasjon alene er grov voluntarisme. En marxistisk historieforståelse lærer oss at kun ved at motsetningene mellom kapitalismen og økosfærens selvgenerende kapasitet – med de følger det får for mennesker – blir åpenbare her og nå vil befolkninga kunne radikaliseres og mobiliseres til et slikt prosjekt. Men det må trolig ei alvorlig krise til, eksempelvis i form av en kombinasjon av økonomisk resesjon, delvis økologisk kollaps og en strøm av klimaflyktninger. Samtidig vil ikke kombinasjonen av disse betingelsene i seg selv sette i gang en økososialistisk bølge. Gitt dagens maktbalanse vil i mine øyne det mest sannsynlige politiske utfallet av en slik krisesituasjon snarere være høyresidas vekst, potensielt ikledd en ideologisk drakt av sosial-darwinisme, hvor det globale sør blameres for ikke å ha klart å «tilpasse seg» det nye klimaet, å ha «formert seg som kaniner», mens vi stenger Norges og Europas grenser og bruker opp hele oljefondet på unødvendige, miljøskadelige importvarer istedenfor å omstille våre produktive kapabiliteter innenlands. Dette kan sees som en nasjonal variant av det Mann og Wainwright kaller Climate Behemoth. I fraværet av en planetær klima-Suveren gjør alle stater sitt ytterste for å skyve problemet over på andre.

Det mest sannsynlige politiske utfallet av en slik krisesituasjon vil snarere være høyresidas vekst.

Saken er at vi ikke vet når ei krise à la den skissert ovenfor kan inntreffe, og dersom vi ikke ønsker at den skal gi ytre høyre ytterligere vann på mølla må vi starte forberedelsene i dag. Skal venstresida komme styrket ut av dette behøves det en på forhånd tilgjengelig analyse og framtidsvisjon, kall det gjerne en historiefortelling. En helhetlig historie som resonnerer blant de store segmentene av befolkinga, og som klarer å få folk til å organisere seg framfor å henfalle til konsumeristiske «løsninger». Bare som sterke kollektiv kan en kanalisere motmakta mot et felles mål; forhåpentligvis å rive ned det bestående systemet.

Alternative institusjoner kan være kooperativer med lokale produksjonskjeder, planleggingsråd, medlemsbanker, bærekraftige matproduksjonsenheter, eller reparasjon- og delingstjenester som ikke opererer etter den kapitalistiske logikken.

Selv om det (første) primære målet må være å gripe selve statsmakta bør arbeidet med å organisere alternative institusjoner utenfor det sentrale statsbyråkratiet starte nå. Dette kan eksempelvis være kooperativer med lokale produksjonskjeder, planleggingsråd, medlemsbanker, bærekraftige matproduksjonsenheter, eller reparasjon- og delingstjenester som ikke opererer etter den kapitalistiske logikken. Dette både for å vise at alternativene finnes, trene opp folk til å fungere i den framtidige økonomien vi ønsker å skape, samt danne en levende sosial base som kan fungere som et aktivt korrektiv overfor statsmakta, og hindre oligarkiets jernlov (enhver kompleks organisasjon utvikler seg etter hvert til et oligarki) fra å inntreffe dersom en slik bevegelse skulle klare å gripe statsmakta.

Et slikt angrep på rådende strukturer vil ikke kunne opprettholdes over tid uten en viss passiv og/eller aktiv støtte fra deler av det internasjonale samfunnet. Desto mindre er mer ressurssvake stater i stand til å gjennomføre lignende politisk-økonomiske transformasjoner uten ekstern hjelp. Norge som stat kan bistå dem gjennom solidariske handelsavtaler, teknologioverføring, politisk og diplomatisk støtte, samt økonomisk kapital (her er SPU hendig å ha) slik at de blant annet kan unngå å måtte ta opp dollar-denominerte lån. Når det er sagt så rår vi først og fremst over oss selv, og er ikke i stand til å presse fram endring utenfor våre landegrenser. For det er avgjørende nettopp at kreftene for endring, både i Norge og andre land, må virke nedenfra og opp dersom sosialt rettferdig og fysisk tilstrekkelig endring skal finne sted. Hvis vi lar dette forbli i hendene på eliter vil vi bli stående igjen med alternativet mellom en totalitær klima-Suveren, eller ingen framtid i det hele tatt.