Urgenda supreme

Etter fem år i rettssystemet og tre rettsinstanser falt fredag 20. desember den endelige dommen i det nederlandske klimasøksmålet - Urgendasaken. Nederlandsk høyesterett opprettholdt dommen fra andreinstansen og staten ble dermed dømt til å kutte 25 prosent av sine klimagassutslipp innen utgangen av 2020 mot 1990-nivå. Nederland har allerede kuttet 15 prosent, men vil få et travelt år med de siste ti.

Dommen er tydelig. Professor Michal B. Gerrard ved Colombia University, uttaler at av de 1442 kjente avgjørelsene i klimasøksmål omkring på kloden, er dette den sterkeste. Dommens største styrke er kanskje at den er kort og konsis. Særlig griper Høyesterett fatt i tre argumenter som også har en relevans for det norske klimasøksmålet. Her ble vi nylig fortalt at dommen likevel ikke kommer før jul, men først på nyåret.

Betydningen av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK)
Dommen fra førsteinstansen i Urgendasaken var tung å lese; retten bygget sin argumentasjon omkring en innfløkt konstruksjon innenfor nederlandsk erstatningsrett. Overraskende gikk andreinstansen en annen vei og forenklet argumentasjonen, i stedet for å gå veien om erstatningsretten, bygget andreinstansen direkte på menneskerettighetene. Andreinstansen fant at mangelen på mer ambisiøse klimakutt var et brudd på statens plikt til å verne folks liv og familieliv etter EMK art. 2 og 8.

Andreinstansen fant at mangelen på mer ambisiøse klimakutt var et brudd på statens plikt til å verne folks liv og familieliv

Høyesterett følger også denne argumentasjonen.

Vurderingen under de to rettighetene i EMK er i stor grad sammenfallende, og domstolen behandler dem under ett. Høyesterett viser til at etter den Europeiske menneskerettighetsdomstolens (EMD) sin praksis er alle landene som har signert EMK forpliktet til å treffe passende tiltak hvis det er en reell og umiddelbar risiko for personers liv eller velvære. Høyesterett går så videre til å vurdere både om klimaendringer utgjør en reell og umiddelbar fare, og om et problem av global karakter, slik som klimaendringene, kan gi opphav til særlige forpliktelser for et enkelt land som Nederland.

Retten avviste også statens argument om at klimakrisens globale karakter gjorde at EMK passet dårlig; Nederland har en plikt til å gjøre sitt.

Ordene, reell og umiddelbar ble viet fokus under det norske klimasøksmålet. Den norske stat mente at EMK art. 2 og 8 ikke gir noen rett til miljøvern og pekte på at de få gangene EMD har uttalt seg om miljø, har det vært i små, avgrensede saker om farer for jordskred og lignende, ikke de generelle truslene fra klimakrisen.

Den nederlandske stat forsøkte seg også på slike argumenter, men høyesterett lot seg ikke imponere.

Med en enkel henvisning til alvoret i klimakrisen, og det faktum at EMK skal tolkes på en måte som er effektiv og gir reell beskyttelse av det individuelle mennesket, fant høyesterett det klart at det forelå en reell og umiddelbar fare for det nederlandske folk. Retten viste blant annet til at havene vil stige og at Nederland kan bli delvis ubeboelig. Retten avviste også statens argument om at klimakrisens globale karakter gjorde at EMK art 2 og 8 passet dårlig; Nederland har en plikt til å gjøre sitt.

- [E]tter Høyesteretts mening, og med hensyn til faren for klimaendringer, skal EMK art 2 og 8 tolkes slik at bestemmelsene forplikter de kontraherende stater å gjøre 'sitt' for å motvirke denne faren.

Et globalt problem
Som her hjemme, har et evig argument både i debatten og i domstolene i Nederland handlet om at de er et lite land med små utslipp og at kutt der ikke betyr mye i den store sammenhengen. Også her er høyesterett kontant i sitt svar.

Domstolen er klar på at hverken argumentet om at Nederlands utslipp er små, eller argumentet om at en reduksjon i utslipp nasjonalt vil hjelpe lite når andre fortsetter med høye utslipp, kan aksepteres. Domstolen skriver at dersom man skulle akseptert slike argumenter kunne alle sluppet unna simpelthen ved å peke på hverandre. Videre uttaler høyesterett:

- […] enhver reduksjon i klimagassutslipp vil ha en positiv effekt på bekjempelse av farlige klimaendringer. Hver reduksjon innebærer at det blir mer plass igjen i karbonbudsjettet. Det er også derfor galt å argumentere for at det enkelte lands plikt til å redusere klimagassutslipp er unyttig fordi andre land fortsetter med sine utslipp: ingen reduksjon er ubetydelig.

Å gjøre «sitt»
Høyesterett kommer slik til at Nederland etter menneskerettighetene har en plikt til å gjøre sitt for å motvirke den reelle og umiddelbare faren klimaendringene er. Videre kan ikke Nederland skjule seg bak at klimakrisen er global eller at andre forurenser mer; alle må bidra og alle kutt teller.

Når domstolen så går over til å vurdere hva som ligger i å gjøre sitt vurderer domstolen både Nederlands juridiske forpliktelser og hva vitenskapen sier. Domstolen kommer til at et kutt på mellom 25 prosent og 40 prosent er nødvendig for å sikre at man ikke passerer to-graders-målet og dermed truer menneskerettighetene.

Domstolen avviser også statens påstand om at kuttet på minst 25 prosent er et mål som gjelder alle land samlet og ikke for Nederland spesifikt. Retten viser her til løfter Nederland har kommet med tidligere og det faktum at Nederland er et av landene som har svært høye klimagassutslipp per innbygger. Viktigst for domstolen ser det likevel ut til å være at den nederlandske stat ikke har lagt frem noen annen forklaring på hvordan man skal nå minimum 25 prosent med kutt eller andre tiltak utenfor landet.

Dette er en av de mest fascinerende, klare delene av avgjørelsen. Her ansvarliggjør domstolen staten; kuttene skal nås og om ikke staten kan forklare hvordan alle deres pene ord og løfter om å gjøre penger og teknologi tilgjengelig for utviklingsland skal omsettes til klare kutt der, må kuttene komme hjemme.

- På bakgrunn av det ovennevnte har lagmannsretten med rette avgjort at det presserende behovet for en reduksjon på 25-40 prosent i 2020 som også gjelder Nederland individuelt.

Der vi i Norge har brukt timer på å klø oss i skjegget/på haken og grunnet på om «enhver har rett» virkelig kan bety at enhver har en rettighet, skjærer høyesterett i Nederland gjennom. En katastrofe er på vei og staten har gjort for lite.

Domstolenes rolle
Her i Norge har vi, til det kjedsommelige, kranglet om hvorvidt klimasøksmålet er en trussel mot maktfordelingen og om det er opp til parlament eller domstoler å sette klimapolitikken. Igjen er Nederlands høyesterett forfriskende klare:

-Det er opp til domstolen å bedømme om regjeringen og parlamentet har handlet innenfor rammene av loven de er bundet av. Disse rammene er blant annet å finne i EMK. Grunnloven krever at den nederlandske domstolen anvender bestemmelsene i denne konvensjonen. Domstolen plikter å anvende traktaten i samsvar med tolkningen fra EMD. At domstolene skal gi rettslig beskyttelse, også mot myndighetenes handlinger, er en essensiell del av den demokratiske grunnlovsstaten.

Domstolen uttaler at selv om regjeringen og parlamentet er de som er ansvarlige for å treffe beslutninger om å redusere klimagassutslipp, og selv om de skal ha stor frihet når det kommer til hvordan disse kuttene skal foretas, så er det opp til domstolene å vurdere om de har utøvd denne myndigheten innenfor rammene av loven de er bundet av.

Konklusjon
Klimakrisen har blitt kalt et «hot» eller «wicked» problem som er vanskelig å inkorporere i rettssystemet: Den er for stor, for mangslungen, den har for uklare årsakssammenhenger og karbon ser ut til å lekke ut overalt uansett hva man gjør.

Urgendasaken viser at det kanskje ikke er så vanskelig likevel. Der regjeringsadvokaten her hjemme stod en halv evighet i lagmannsretten og dissekerte ordlyden i EMK for å vise hvordan bestemmelsen kanskje ikke passet akkurat på klima, fokuserer Nederlands høyesterett på de store trekkene; klimakrisen truer innbyggernes liv og familieliv og staten plikter å gjøre noe. Vitenskapen viser at kutt på minimum 25 prosent er nødvendig og dersom staten ikke kan vise hvordan de akter å få til disse kuttene utenfor egne grenser, må de tas hjemme.

Der vi i Norge har brukt timer på å klø oss i skjegget/på haken og grunnet på om «enhver har rett» virkelig kan bety at enhver har en rettighet, skjærer høyesterett i Nederland gjennom. En katastrofe er på vei og staten har gjort for lite.

Jeg har skrevet det før og jeg skriver det igjen – overkomplisering er farligere enn oversimplifisering i jusen. Når vi overkompliserer oppstår sprekker, og gjennom dem faller rettssikkerheten. Høyesteretts dom i Urgendasaken viser oss hvordan det er mulig å ta menneskerettighetene og klimakrisen på alvor. Det skal bli interessant å se om lagmannsretten her hjemme lar seg inspirere.

Dommen vil foreligge i engelsk oversettelse den 13. januar. Forfatter har selv foretatt oversettelsene som er å finne i denne teksten.