Urgenda mot Nederland: En seier for planeten og en katastrofe for oljetørste norske myndigheter

Tirsdag 9. oktober vil stå som en merkedag i innsatsen mot klimaendringer. Jeg stod opp før klokken fire. Kunne ikke sove og kjente en uro i kroppen. Jeg hadde vært spent i flere uker.
Dagen før hadde FNs klimapanel levert sin rapport om hva som må til om vi skal klare å holde global oppvarming under 1,5 grad Celsius i forhold til før-industriell global gjennomsnittstemperatur. Den rapporten var en pliktøvelse jeg fant uinteressant, fordi det er helt urealistisk å tro at det lar seg gjøre. Du finner ingen seriøse klimaforskere som tror det er mulig; de fikk oppgaven av politikere og byråkrater, i forbindelse med Parisavtalen fra desember 2015, men uttrykte selv da skepsis. Togradersmålet ble satt i 1991 og verden lå i 2015 langt bak å innfri dette. Å sette terskelen ned med en halv grad var ønsketenkning.

Spenningen jeg kjente skyldtes noe annet som skjedde i 2015 og som skulle avgjøres klokken 10, tirsdag 9. oktober, 2018. Den nederlandske folkeaksjonen Urgenda (Urgent Agenda) stevnet i 2015 staten for ikke å gjøre nok for å redusere klimautslipp. Urgenda krevde at den nederlandske stat skulle redusere sine klimautslipp med 25% innen 2020. Jeg skrev den gang om saken i et essay for Harvest og nevnte da at dom ville falle i juni det året. Urgenda vant, men staten anket dommen. Spenningen jeg hadde gått og kjent på denne morgenen skyldtes at om bare noen timer ville Ankedomstolen i Haag komme med sin avgjørelse.

Det er selvsagt en skam at den nederlandske regjeringen anket dommen den gang. Landets nasjonalforsamling stemte for at regjeringen skulle frafalle anken, men det nektet den. Et av statens argumenter var at det å la en domstol beslutte klimainnsats grep inn i utøvende makts råderett. Urgendas hovedargument var at regjeringen forsømte sin plikt til å beskytte landet og befolkningen, ved at den unnlot å gjøre sin del av den globale innsatsen mot klimaendringene. For nederlendere er dette alvor: førti prosent av landets areal vil ligge under vann en dag om man ikke får bukt med havstigningen.

Du som leser dette vet at Urgenda vant og at statens anke ble underkjent av domstolen. Jeg snakker ikke nederlandsk, men jeg hadde bestemt meg for å følge live-strømmen fra rettssalen, som skulle begynne klokken 10. Jeg har sett nok nederlandske filmer og tv-serier til å kunne fuskeforstå og regnet med at jeg ville kunne følge opplesningen. Det var folk i salen, om enn færre enn jeg hadde forventet. Dommerne kom inn noen minutter over ti og hoveddommer Marie-Anne Tan-de Sonnaville satte seg sammen med sine to meddommere. Hun leste fra en iPad hun hadde foran seg, noen ganger kikket hun i en papirbunke der dommen nok også var skrevet ut. Forsamlingen var respektfullt tyst i løpet av de femti minuttene det tok å lese avgjørelsen, med unntak av et latterutbrudd som kom mot slutten. Da hun forkynte den endelige avgjørelsen brøt det ut jubelscener i salen. Klima-aktivister og Urgenda-representanter omfavnet hverandre, tørket tårer og lo om hverandre.

Jeg satt og kjente tårer i øynene, på min lille husmannsplass i Valdres.

Dommen er en katastrofe for norske myndigheter
Hvorfor er dette en merkedag i kampen mot klimaendringene som vil følge av global oppvarming? Den nederlandske staten ble satt i skammekroken av dommerne, og det med resonnementer som vil ha innflytelse langt utover landets grenser. For norske myndigheter, som har gjort en elendig innsats mot global oppvarming, er dommen en katastrofe. Et av domstolens hovedargumenter er at Nederland har forpliktelser til effektiv innsats fordi det er et over gjennomsnittet rikt industriland; fordi det har meget høye utslipp per hode i verdenssammenheng og i forhold til snittet i EU; og fordi det har nytt godt av inntekter fra oljevirksomhet. Om ikke dette har skapt bølger allerede i vår egen regjering må det kun skyldes at man ikke har lest dommen. (Du finner den i engelsk oversettelse i lenken under "Les mer" til høyre.)

Du skal lese den fordi den går gjennom klimautfordringene i detalj, samtidig som den stiller disse opp mot de forpliktelser folkevalgte, regjeringsmedlemmer og høytstående statsansatte har, utifra embetsansvar. I likhet med Nederland har også Norge signert internasjonale avtaler om klimainnsats, der man har forpliktet seg til å innfri bestemte mål. Dommen går i detalj gjennom disse og viser til det potensielle hykleriet i å erklære overfor verdenssamfunnet og egne borgere at man innser alvoret i klimautfordringene og forplikter seg til fastsatte mål innen bestemte årstall, for så å unnlate å gjøre en troverdig innsats.

Jeg satt bundet til skjermen, med headset på mens Tan-de Sonnaville gikk gjennom statens mange forsvar, og tilbakeviste hvert eneste. Og alle disse punktene bør gi søvnløse netter til Norges regjering. Domstolen skulle avgjøre om den nederlandske staten, ved lavere klimainnsats enn man var traktatbundet til, handlet i strid med Artiklene 2 og 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen: Retten til liv og Retten til respekt for privatliv og familieliv.

Jeg skal ikke gå gjennom hvordan retten underbygde sitt resonnement, det er meget omfattende. Kort fortalt handler det om «zorgplicht» — omsorgsplikt: Har staten utvist pålagt omsorgsplikt for sine borgere i sin klimainnsats? Retten finner at det har den ikke gjort. Men jeg håper du tar deg tid til å lese hvordan statens forsvar ble imøtegått og falt:

• Staten påstod at dersom Nederland gjorde en større innsats enn gjennomsnittet i EU, ville det bety at andre EU-land kunne gjøre mindre, utifra den overordnede forpliktelsen EU har erklært. Dette mente retten bygde på en falsk antagelse om at andre land ville utnytte at Nederland gjorde en reell innsats.
• Statens påstand om at næringslivet ville flytte til land med lavere utslippskrav ble også tilbakevist som ikke underbygget. Retten viste til at Nederland har forpliktet seg til større reduksjoner enn hva Urgenda krever, uten å ha innfridd disse løftene. (Underforstått: noe som burde ha skremt næringslivet allerede).
• Staten hevdet at Urgenda ikke hadde skilt mellom forebygging av klimaendringer og tilpasning til disse og at man hadde gjort store tilpasninger som burde tas hensyn til. Retten mener at denne påstanden også faller, fordi tilpasning ikke vil kunne avverge de «potensielt katastrofale» (direkte oversatt) følgene av global oppvarming. Tilpasningstiltak kan derfor ikke unnskylde at man ikke har gjort nok for å forebygge.
• Staten viste til at reduksjon på 20-40 % innen 2020 gjelder for "Anneks 1-landene" i sin helhet og at dette ikke behøver å være gjeldende for hvert enkelt land. (Landene som i FNs klimakonvensjon er listet i Anneks 1 er verdens rikeste land og «land i økonomisk overgang», som har påtatt seg større forpliktelser i Parisavtalen og andre klima-avtaler). Retten kunne ikke forstå hvorfor den nederlandske staten kunne tillate seg lavere krav. Brutto nasjonalprodukt per hode er utgangspunktet for EUs krav til utslippsreduksjoner fra medlemsland og Nederland har et av de høyeste BNP/hode blant Anneks 1-land. Derfor er det rimelig å forvente at Nederlands bidrag minst skal være i tråd med hva som kreves av Anneks 1-landene som helhet.
• Staten har også hevdet at nederlandske utslipp er små i verdenssammenheng, at staten ikke kan løse problemet på egen hånd, at verdenssamfunnet må samarbeide, at staten ikke er hovedlovbryter, men snarere sekundærlovbryter, og at man må nå frem til kompliserte beslutninger gjennom forhandlinger. Retten kunne ikke forstå hvorfor dette stod i veien for at Nederland gjør en mer ambisiøs innsats, gjennom reelle handlinger. Retten aksepterer at problemet er globalt og at Nederland ikke kan løse dette alene. Men dette fritar ikke staten fra å gjøre en innsats på eget territorium, etter egen evne, som i samvirke med andre nasjoners innsats kan gi beskyttelse fra farene ved klimaendringer. (Min kommentar: med dette er det slutt på Norges Drillo-pasninger til utlandet innen klimainnsats.)
• Staten hadde argumentert med at det var usikkerhet forbundet med global oppvarming og omfanget av klimaendringer (og at disse kanskje ikke ble så store som antatt). Retten svarte at føre-var prinsippet, som man hadde forpliktet seg til i klimatraktater, like gjerne kunne bety at usikkerheten kunne føre til større utslag, ved tilbakekoblinger som medførte enda større klimaendringer. At man ikke hadde full visshet om utfallet fritok ikke staten fra å gjøre en større innsats.
• Staten hadde også hevdet at det var usikkerhet om årsakssammenhengene når det gjaldt klimautslipp, noe retten avviste, da Urgenda ikke søkte økonomisk erstatning, men større innsats. For at retten skulle påby slik innsats holdt det at det er en reell risiko for farer som man må verge seg mot. Rettsforhandlingene hadde stadfestet slik risiko. Skulle statens innvending bli tatt til følge, ville det bety at man ikke kunne forvente en troverdig global innsats, siden andre land ville kunne påstå at det ikke behøvde å gjøre noe, om et annet land avstod.
• Staten hadde også hevdet at det ikke var lenge til 2020 og at det var vanskelig å innfri kravet. Dette avviste retten. For det første er dommen i lavere rett over tre år gammel, men staten har visst om farene forbundet med klimaendringer i lang tid, og frem til 2011 hadde man hatt som mål å redusere utslipp med 30 %. Retten påpeker at Nederland er en høyt utviklet nasjon, som har nytt godt av inntekter fra fossile kilder i lang tid, og som rangerer som et av landene med størst utslipp per hode i verden. Dette pålegger landet et ansvar det må godta, i tråd med avtaler det har inngått, som FNs klimakonvensjon og Parisavtalen.
• Retten understreket at i industrialiserte samfunn vil det å redusere CO2-utslipp være drastisk og kreve økonomiske og andre offer, men mye står på spill: det er risiko for irreversible endringer i verdens økosystem og i levevilkår på planeten. Staten hadde hevdet at det ville være galt av en domstol å beslutte omfanget på innsats og at dette bør overlates til nasjonalforsamling og regjering. Retten avviste dette, fordi staten er i strid med menneskerettighetene, som krever at det fattes tiltak, samtidig som et påbud om å redusere utslipp gir staten handlingsrom til å vurdere hvordan man skal gjennomføre dem.
• Staten hadde også hevdet at det å begrense Nederlands totale utslipp, som besluttet av lavere domstol, kun var mulig gjennom lovgivning, i nasjonalforsamling eller andre statlige institusjoner. Retten kunne ikke styre lovgivende forsamling. Ankedomstolen fant at lavere domstol hadde dømt rett — Urgenda var ikke ute etter å diktere lover og staten stod fritt til å avgjøre hvordan den ville etterkomme et påbud om lavere utslipp. Staten hadde heller ikke vist hvorfor det kun var gjennom lovgivning man kunne redusere klimautslipp. Urgenda hadde til fulle vist, med henvisning til inngåtte klimaavtaler, at det var mange måter man kunne redusere utslipp på uten å behøve lovgivning.
• Som siste punkt hadde staten vist til maktfordelingsprinsippet og rettens rolle i forhold til grunnloven. Staten hevdet at retten kunne komme til å forhindre statens utøvende makt. Retten mente «at dette ikke holdt vann» (direkte oversatt). Rettsvesenet er pålagt å sørge for at Nederland etterkommer traktater og avtaler landet har inngått, spesielt der disse inngår i landets rettspraksis og også har forrang over nederlandske lover som avviker fra disse. (Dette med henvisning til artiklene 2 og 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen).
• Dermed finner retten at statens forsvar ikke er overbevisende.

Det var da forsamlingen brøt ut i latter, som man kjapt hentet seg inn fra. Opplesningen var ikke ferdig.

Det som skjedde i domstolen i Haag er et mareritt for norske oljepartier og -interesser, for regjeringen og for Norges tafatte innsats mot klimaendringene. Hvert eneste av den nederlandske stats forsvar ble tilbakevist av ankedomstolen; hvert eneste punkt er også relevant for Norge og tilbakeviser mange av de argumentene våre egne statsledere og myndighetsrepresentanter bruker for å unngå å gjøre en klimainnsats, eller for å utsette den.

En stats oppgave, spesielt i et demokrati, er å beskytte landets innbyggere. Å sette andres liv, sikkerhet og eiendom i fare er forbrytelser. Den nederlandske ankedomstolen har nå vist at det å ikke gjøre en tilstrekkelig innsats i kampen mot klimaendringene er brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Urgenda hevdet at staten ikke hadde gjort nok i kampen mot klimaendringer, at den ikke hadde innfridd løfter den har avgitt i traktater med andre nasjoner og at dens sendrektighet utgjorde en fare for landets borgere.
Det samtykket retten i. Nederland har gjort for lite for å forhindre farlig klimaendring og gjør for lite for å innfri målene som er satt. Retten mente faktisk at man burde sette enda høyere mål, spesielt i lys av senere klimavitenskap, men ville ikke beordre større innsats enn hva Urgenda hadde bedt om.
Retten avgjorde dermed at Nederland opptrådte i strid med loven ved å ikke gjennomføre mer ambisiøse utslippsreduksjoner og at staten må redusere utslipp med minst 25 % innen utgangen av 2020.

Denne avgjørelsen vil gi sterk støtte til de mange klimasøksmålene som er reist verden over — og den bør tjene til å sette fart i norske myndigheter og folkevalgte, for vi ligger sørgelig langt etter resten av Europa med vår innsats.

Hva skjer nå?
Det kan være at nederlandske myndigheter anker til høyesterett, og da fordi man ønsker endelig avgjørelse når det gjelder domstolenes rett i forhold til maktfordelingsprinsippet. Men dommerne i Haag er konservative (i ordets rette forstand «å bevare») og etter to tap i Haag er det mulig at staten velger å ikke ta saken videre. Rettens avgjørelse om at staten må overholde internasjonale avtaler og løfter vil veie tungt. I tillegg er det ny regjeringssammensetning i Nederland og denne er vennligere innstilt til Urgendas krav. Den nye regjeringen har satt som mål å redusere utslipp med 49% innen 2030, men har som Norge ikke vist hvordan dette skal oppnås og landet har hittil bare klart å redusere med 13%. (I Norge har utslippene økt.)
Myndighetene har uttalt at en eventuell anke ikke vil forhindre økt klimainnsats «og at målet om 25 % innen 2020 er gjennomførbart». Men skal man nå det, vil man måtte stenge ned kullkraftverk før 2020. Regjeringen har ønsket å stenge to innen 2024 og ytterligere tre innen 2030.
Urgenda og nederlandske miljøorganisasjoner vil nå bruke dommen for å avtvinge en kjappere og mer effektiv klimainnsats fra myndighetene. Og norske myndigheter bør innse at man ikke kan sparke ballen til utlandet når man ønsker å gjøre en klimainnsats — ankedomstolen gjorde det klart at «staten ikke er fritatt fra å gjøre en innsats på eget territorium, etter egen evne, som i samvirke med andre nasjoners innsats kan gi beskyttelse fra farene ved klimaendringer».