Ubehaget i miljøet

- De hater Lan. Det var et av funnene sosiologen Jørn Ljunggren i januar presenterte på et seminar på Universitetet i Oslo om sin forskning om «den moderne arbeiderklasse». Ljunggren forsker ved å ta opp sin gamle jobb som elektriker, og håndverkernes klare skepsis til Miljøpartiet De Grønne var et av de foreløpige funnene. Tilhørerne, som alle på ulikt vis forsket på klasse, livsstil og mening, ble ikke overasket. Alle som ser på ting som har med miljøspørsmål og klasse å gjøre, finner en dimensjon i meningsuniverset som skiller dem som gir uttrykk for miljøengasjement fra folk flest. Men er det mulig å se for seg at et vekstkritisk miljøbudskap skal få bredere gjennomslag? Kanskje er det nettopp miljøspørsmål som skal åpne for at de radikale intellektuelles våte drøm om allianse med arbeiderklassen kan bli mer enn en drøm. I så fall må livsstilsspørsmål dempes, fiendebildet utvikles og løftet være et bedre liv i tråd med arbeiderklassens verdensanskuelse.

Skepsisen overfor Oslos byråd for miljø og samferdsel, Lan Marie Nguyen Berg, blir ikke mindre av at hun er gift med en annen MDG-politiker, Eivind Trædal. Han er nominert til Litteraturkritikerprisen 2018 for boka «Det svarte skiftet». I boka beskriver Trædal hvordan alle gode miljøintensjoner i norsk politikk og næringsliv enten druknes i eller preges av oljeinteresser. Boka er overbevisende, godt og morsomt skrevet, med formuleringer som «at Norge gikk fra å være et land med en oljebransje til å bli noe mer i nærheten av en oljebransje med et land».

Det er ikke så overraskende at det er en bok om miljøet som er en av de fire nominerte til kritikernes pris. Sosiologisk sett er det sammenfall mellom miljøengasjement og kulturell kapital. Sånn sett passer det bra med klassesosiologiens teori om overlappende systemer av utdannelse, familiebakgrunn og meninger at et av juryens medlemmer Merete Røsvik, litteraturviter og fersk redaktør for det faglitterære tidsskriftet Prosa, er aktiv i Miljøpartiet De Grønne. Det trengs ikke konspirasjoner for at en miljøbok skal nomineres og at klima blir det gjennomgående temaet i hennes første utgave av Prosa, for strukturene fikser det.

Både intensiteten i og formen på miljøengasjement er altså knyttet til klasse. Erik Martiniussen problematiserer i boka «Drivhuseffekten» fra 2013 hvordan miljøbevegelsen har en kultur og et fiendebilde som skaper skillelinjer på unødvendig vis, og som også blir en miljøbevegelse som snakker nedover mot andre som er kritiske til dominerende ideologi. Han illustrerer det med sin egen vei inn i Fredrikstad Natur og Ungdom, «da jeg møtte opp, hadde jeg piggsveis og collegegenser. To år seinere hadde jeg langt hår og slitt skinnjakke». Men den egentlige refleksjonen dreier seg om hvem som blir fienden, og det var «rånerne», som gjerne gikk i Ball-genser, og deres kjøring på «stripa». «Rånere» illustrerer forresten også religionsviter Dag Øistein Endsjøs tekst i NRK Ytring 1.3.19, der han advarer MDG mot å velge «harrykultur» som fiende.

Kanskje er det nettopp miljøspørsmål som skal åpne for at de radikale intellektuelles våte drøm om allianse med arbeiderklassen kan bli mer enn en drøm.

En litt liknende fortelling om engasjement som blir estetisk og med et fiendebilde det er vanskelig for folk flest å skjønne, finnes i kjærlighetsfortellingen i Zeshan Shakars «Tante Ulrikkes vei» fra 2017. Der melder kjæresten til Mo, en av de to hovedpersonene, seg inn i Amnesty og får venner på Grünerløkka. Raskt blir den viktigste kampen, til stovnergutten Mos irritasjon, kampen mot H&M på Grünerløkka.

At rånere er fienden og småbutikker med håndverk er målet, gir riktignok ikke noe godt helhetsbilde av verken hvordan miljøbevegelsen framstår eller de siste årenes bøker om miljøvern. I den sakprosaskrivende delen av miljøbevegelsen, er oljeavhengigheten, oljeproduksjonen og oljebransjen den store fienden. Løsningen er litt vanskeligere å se. Men i hvert fall skal oljeproduksjonen ned og bort. Det er også trøblete for å få meg seg folket i miljøkampen.

For å stenge oljekrana kan framstå som å gi fra seg høna som legger gullegg, og noe som truer nasjonaløkonomien og dermed arbeidsplasser og velferdsgoder. Oljebransjens eventuelle fall vil gjøre at makta over norsk økonomisk liv dreies. Men om Norge ikke forblir en bransje med et land, er det mange som posisjonerer seg for at Norge skal forbli et land under kapitalens kontroll. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) har kastet seg på det de kaller «det grønne skiftet», som NHO definerer som «en endringsprosess som handler om å øke verdiskapingen med mindre samlet miljøpåvirkning og utslipp.» Det er altså mulig å fortsette veksten bare vi får til et grønt skifte, vil NHO ha fram. Dette er et takknemlig miljøbudskap å selge til dem som er de første som får trøbbel når arbeidsledigheten vokser.

For det er alltids en miljøvinkling som kan brukes av folk som kjemper for egen interesse. Deponi av tungmetaller i Repparfjorden trengs for eksempel for å få til et «grønt skifte», ifølge næringsminister Torbjørn Røe Isaksen. Motstanderne skjønner seg ikke på naturfag, skal vi tro geologiprofessor Knut Bjørlykke. Han har vært sentral i arbeidet for å forstå hvor oljen finnes i Nordsjøen, og stiller også opp for gruvenæringene når han i et innlegg i Aftenposten skriver at det at «det er synd at miljøvernorganisasjonene ikke tar mere hensyn til kunnskap om hvordan geologiske og geokjemiske prosesser fungerer i naturen.»

Men selv om det er mange grunner til at miljødebatten må preges av naturfaglige spørsmål, er det i politiske og samfunnsmessige tilnærminger løsningen ligger. Og det som er politisk, trenger oversettelse mellom det faglig sett kompliserte, om det er geokjemi eller globaløkonomi, og et språk som kan brukes politisk. En veldig enkel statistikk som demonstrerer at det også er mulig for lekfolk å forstå noen sammenhenger, er presentert som linjediagram på nettsiden til det internasjonale energibyrået. Der sammenliknes utviklingen i verdensøkonomien og veksten i CO2-utslipp i et linjediagram, og den statistiske sammenhengen er ganske grei: Stopp i økonomisk vekst gir stopp i utslipp av CO2. Det er sikkert mulig å komplisere en god del, men av alle mulige løsninger på miljøkrisa seiler en opp som evidensbasert og mulig å skjønne: Få slutt på vekstøkonomien.

Den vekstkritiske delen av miljøbevegelsen har altså rett, og om så deponi i Repparfjorden er helt trygt, er økonomisk vekst helt forferdelig for miljøet. Men ideen om at økonomisk vekst er nødvendig, naturlig, mål og middel sitter dypt i samfunnet, og er en betingelse for mye av samfunnets organisering. Vekst er for eksempel betraktet som grunnlaget for arbeidsplasser, og arbeid som løsning på det meste. Ideen om fortsatt vekst har teknofiksismen som sin følgesvenn; teknologiske løsninger vil gi nye energiformer, effektiv matproduksjon og i det hele tatt endre hele samfunnet til det bedre med digitalisering og bioteknologi. Sosiologen Svein Hammer går i flere nyanserte bøker, sist «Framtidens Norge», inn i hvordan miljøspørsmål er preget av kamp mellom mer eller mindre totale fortellinger om sammenhenger og løsninger. Hammer har også vært politisk engasjert i MDG, var før i Høyre, og presenterer seg som politisk i «det liberale sentrum». Der er de tvisynte, og åpne for teknologi, vekst, nøkternhet og alt ellers fra miljøtematikkens smörgåsbord. Denne liberale posisjonen manifesterer seg i at Hammer er klarere når han tegner opp kartet enn når han gir retning. I «Framtidens Norge» (2018) uttrykker han riktignok sinne mot «alle som later som om vi kan fortsette som før», men alternativet og konklusjonen i boka, er å la «oss ... møtes i en offensiv diskusjon om hva vi trenger – i kunnskapsmessig, politisk og moralsk forstand – for å kunne frambringe, forme og kultivere en grønn framtid». Som vel fanden ville oppfordret til om han ville at ikke noe skulle skje.

En av styrkene til Hammer er at han går ut av tekniske spørsmål og inn i samfunnsmessige og politiske. Mens han har vage svar, gir idehistoriker Simen Tveitereid, i boka «Et fritt liv. Om å ønske seg noe annet i verdens rikeste land» (2018), mer konkrete løsninger. «Hva om vi jobbet litt mindre», og «Det er bare en ting som har virket. Lavere forbruk». Det er mye «jeg» i miljøbøkene, og Tveitereid tar jeg’et helt ut når han baserer boka på erfaringene fra at han flytter til et småbruk med familien og jobber med småbrukets utfordringer med redusert inntekt og forbruk.

Tveitereid tar tak arbeid som ideologisk og økonomisk fundament. Han viser blant annet til den svenske sosiologen Roland Paulsen, som i boka «Arbetssamhället» blant annet viser hvordan etableringen av et ideal om lønnsarbeid krevde voldsom disiplinering av befolkningen. Denne prosessen foregikk som en del av framveksten av kapitalismen, og arbeidsideologien er blitt en kulturell fortelling som knapt utfordres. En utfordring kommer fra folk med kulturell kapital som leser om Henry Thoreau i hytta i Walden og drømmer om økologisk skribentliv på småbruk. Eller den vekstkritiske miljøbevegelsen. Men det er også potensiale for motstand fra arbeiderklassen. «De ansatte bør ha større kontroll på arbeidsplassen», svarer arbeiderklassen når meningsmålerne i Kantar spør. Og de er ikke villige til å betale skatt og avgifter for miljøet. I det hele tatt er svarene fra dem med mindre kulturell og økonomisk kapital preget av ønske om kontroll over livet og frihet fra økonomiske byrder. For dem er kultureliten skurken i miljøspørsmål, men på andre områder kan denne fienden like gjerne være sjefen, konsulenten, den rike eller markedsløsningene, altså de som har makt med økonomisk kapital.

Miljøbevegelsen kan per definisjon ikke fri seg fra miljøsaken, men for sakens skyld må den vekstkritiske delen gå over miljøtematikken for å strategisk se etter fortellinger som kan trekke en større del av befolkningen. På samme måte som det var mye jobb å knesette arbeidslinjas vekstideologi, er det mye jobb å rokke ved den. Framvisning av egen livsstil som forbilledlig er garantert ikke veien, om det er sykling til jobb eller liv på småbruk. Slikt er så åpent for kritikk at det framstår som nye avarter av det sosiologen Thorstein Veblen i 1899 skrev om som «fritidsklassen». Den seilende uproduktive klassen som hadde som sin betingelse at det var andre som bar byrden med å jobbe.

Framvisning av egen livsstil som forbilledlig er garantert ikke veien, om det er sykling til jobb eller liv på småbruk.

Eivind Trædal hevder i «Det svarte skiftet» at miljødebatten er «dynket i identitetspolitikk». Det han går rundt, er at identitetspolitikk er dynket i sosial klasse. Og at klasse er knyttet til interesser, makt og avmakt. Når arbeiderklassen er skeptisk til miljøbudskap, er det fordi de med god grunn frykter at de blir overstyrt og får kostnader og trøbbel i livet sitt. Når folk med økonomisk kapital dreier temaer og løsninger i retning marked og teknologi er det fordi de har økonomisk interesse i det og fordi det flytter makt i deres retning. Når folk med kulturell kapital vil ha styring og skatter, er det også fordi det er de som er det styrende og forvalter det som blir samla inn.

Miljøforkjempere ville vunnet mye på å reflektere mer rundt hvordan de framstår, og miljøbevegelsen på hvordan den rekrutterer. Dette krever ikke noe endring av den substansielle virkelighetsforståelsen til den vekstkritiske delen av miljøbevegelsen, men muligens av selvforståelsen til mange av dens talsmenn og ideologer. En miljøbevegelse som kjemper for mindre arbeid, men at det deles, mindre makt til penger og mer tid til livets mangfold, har et budskap som kan nå bredt og overskride konfliktlinjene sosiologene observerer.