Tålmodighet mens kloden dør?

Grønne velgere har en annen type hastverk enn andre. I mange miljøsaker finnes ingen mulighet for omkamp. Planter og dyr utryddes for alltid. Klimasystemene presses mot et livsfarlig vippepunkt. Eksistensgrunnlaget til grønne partier er å erstatte halvhjertet symptombehandling med en rask grønn omstilling. Men i regjering støter vi på de samme problemene som alle andre radikale bevegelser. Vi må hestehandle, kompromisse, bremse og nøle.

Miljöpartiet de grönas tilbakegang i det svenske valget var derfor et varslet nederlag. Etter fire brutale år i regjering ble valgåret en kamp mot sperregrensen. At Sveriges klimapolitikk nylig ble kåret til EUs beste hadde liten effekt på partiets oppslutning på valgdagen. Hvilke lærdommer kan andre miljøpartier trekke av Miljöpartiets regjeringserfaring? Konklusjonen kan ikke være at grønne partier ikke skal søke innflytelse. Miljöpartiet de grönas «grand old man» Per Gahrton sier det slik i et debattinnlegg i forrige uke: "Hur ska vi ha minsta chans att någonsin ställa om till en hållbar samhällsmodell om varje konkret försök som innebär kompromiss avfärdas som svek?"

Det er mer interessant å diskutere hva slags kompromisser vi kan godta i jakten på gjennomslag. For vi kan ikke følge de samme spillereglene som etablerte partier. Den grønne maktstrategien må reflektere utålmodigheten som brenner i grønne hjerter.

Forskjellen på rødgrønt og rødgrønt
Det strategiske hovedmålet for et grønt styringsparti er egentlig opplagt. I en tid der verden trenger radikal miljøpolitikk må et grønt styringsparti både dokumentere og kommunisere evnen til å gjennomføre de radikale endringene som trengs. Forskjellen på den norske rødgrønne regjeringen (2005-2013) og det rødgrønne byrådet i Oslo understreker poenget. Der den rødgrønne regjeringen fikk kritikk for å gjennomføre for lite miljøpolitikk får Oslo-byrådet stort sett kjeft for å gjøre for mye. Mens grønne velgere oppfattet den rødgrønne regjeringen som et mislykket miljøprosjekt oppfattes Oslo-byrådet som vellykket. Der den rødgrønne regjeringen skapte apati blant miljøengasjerte nordmenn har Oslo-byrådet blitt en inspirasjonskilde for byer over hele verden. Slikt skaper grønn entusiasme og tillit til at en ny miljøpolitikk er mulig. Og legger grunnlaget for gjenvalg.

Kanskje har Miljöpartiet de gröna noe å lære av Oslo MDG? Det er selvsagt langt enklere å styre en by enn å styre et land, men Oslo MDGs suksess er ingen tilfeldighet. Den skyldes streng prioritering og evne til å løfte frem de grønne visjonene selv når det har stormet som verst rundt byrådets politikk. I Sverige måtte Miljöpartiet kompromisse på flere av partiets mest profilerte kjernesaker. Samtidig ble migrasjonspolitikken en belastning for partiet. Det skyldes delvis uflaks, men også at partiet selv valgte å legge hodet på blokka på flere saksfelt samtidig.

Grønne partier må ta mer enn «små steg»
De fleste forstår at 100 prosent gjennomslag er både utopisk og udemokratisk. Men grønne velgere er for utålmodige til å akseptere et grønt styringsparti som bare tar små steg i riktig retning, mens økosystemene gradvis males i stykker. Derfor må grønne styringspartier sprenge grenser. I de viktigste miljøsakene må det tas noen syvmilssteg som aldri ville skjedd uten De Grønne. Det er ikke nok at en gjeng hardtarbeidende og målrettede miljøpartister får plass rundt kongens bord. Grønne statsråder vil ha et helt annet mandat til å gjennomføre ekte reformer enn røde og blå politikere som er valgt for å videreføre status quo. Det mandatet må brukes.

Når grønne styringspolitikere skal velge sine miljøkamper må det gjøres med omhu. De kraftigste virkemidlene må settes inn der det virkelig teller. I en norsk regjering må De Grønne få gjennomslag for en radikal endring av norsk petroleumspolitikk, fordi petroleumsindustrien er Norges største miljøproblem. I Oslo må De Grønne få gjennomslag for en radikal samferdselspolitikk fordi luftforurensing, bilkøer og klimagassutslipp er Oslos største miljøproblem. Hvis det er umulig å få gjennomslag for ekte reformer må miljøpartier forlate samarbeidet. I Norge har De Grønnes lokallag i f.eks. Hamar, Bodø og Kåfjord forlatt sine maktposisjoner fordi de ikke fikk gjennomslag for de viktigste lokale miljøreformene. Det gir nå utbytte i form av sterke lokale meningsmålinger og bedre muligheter for et godt lokalvalg i 2019.

Ingenting er lettere enn å sitte på utsiden og være etterpåklok etter et valgnederlag. Alle svenske miljøpartister som har kjempet som løver for miljøet fortjener stående ovasjoner. Men de fortjener også at vi lærer av erfaringene de har fått. For fremtidstroen og entusiasmen i grønne hjerter bør jo flamme opp og bli sterkere når kampen gir resultater.

En vellykket grønn regjeringsdeltakelse er umulig uten tålmodighet og samarbeidsvilje. Men det forutsetter også at vi våger å være kompromissløse når det virkelig gjelder.