Trenger klimaet norsk vind?

I alle fall blir mulighetene for eksport av norsk kraft til Europa stadig bedre. Det finnes mange kraftledninger til Sverige og Danmark, og det finnes én ledning direkte til Nederland, én ledning bygges til Tyskland og én til Storbritannia.

Tilhengerne av Norge som "grønt batteri" for Europa mener at norsk kraft kan erstatte kull- og gasskraftverk på kontinentet. Spørsmålet er hvilken nettoeffekt det vil ha for utslippene. Kull- og gasskraftverkene er nemlig del av EUs kvotemarked for klimagasser. Det samme gjelder alle store punktutslipp – typisk all storindustri – pluss flytrafikk i EU/EØS. Totalt er nesten halvparten av utslippene i EU dekket av kvotemarkedet. Det betyr at de må levere inn en klimakvote for hvert tonn CO2 de slipper ut. Den totale mengden av kvoter er i utgangspunktet bestemt på forhånd av politikerne for mange år i forveien. Prisene på kvotene varierer derfor med hvor mange som trenger å kjøpe dem – hvor mange som må "gjøre opp" for sine utslipp. Hvis norsk kraft fører til at et tysk kullkraftverk legges ned, er det færre som må kjøpe kvoter, og dermed går kvoteprisen litt ned. Da kan det være en ny flyrute et eller annet sted i Europa som likevel blir lønnsom. Eller en fabrikk kan droppe en investering for å kutte utslipp. Dermed er netto effekt null. Poenget er at, på papiret, er de totale utslippene fra alle som er del av kvotemarkedet gitt på forhånd i det lange løp. Kritikerne av Norge som grønt batteri mener derfor norsk krafteksport har ingenting å si for klimaet.

Men sånn er det ikke, i alle fall ikke i de neste årene. Det er fordi finanskrisa i 2008 kuttet utslippene voldsomt. Politikerne hadde rett og slett bestemt at det skulle være mange flere kvoter enn det bedriftene trengte når økonomien gikk saktere. Kvoteprisen gikk rett til bunns og det begynte å bygge seg opp en haug ubrukte kvoter. Kvotemarkedet er EUs klimapolitiske flaggskip og alle skjønte at noe måtte gjøres. De siste årene har derfor nye regler kommet på plass som trer i kraft i januar 2019: Kort sagt oppretter EU en reserve der en stor del av de ubrukte kvotene blir "parkert". Hvis lageret er over en viss størrelse (og det kommer det til å være de første årene), blir en del av kvotene slettet. I tillegg får medlemslandene nå lov til å slette kvoter hvis de innfører nasjonale tiltak mot kullkraft. Og én slettet kvote er ett tonn mindre CO2 i atmosfæren. Begge deler peker mot at norsk krafteksport har en klimaeffekt: Hvis norsk kraft utkonkurrerer tysk kullkraft, eller gjør det lettere for tyske myndigheter å bestemme at kullkraftverk må stenge, bidrar det til at flere kvoter kan bli slettet.

Det er likevel en effekt som antakelig vil forsvinne over tid etter hvert som vi nærmer oss 2030. Da vil det store lageret av ubrukte kvoter ha blitt "parkert" eller slettet og kvoteprisene antakelig være høyere. Da vil vi være tilbake til hvordan økonomene mener at kvotemarkedet burde fungere. Da vil ikke ny norsk kraft ha noen annen direkte effekt enn å forflytte utslipp fra et kraftverk til en fabrikk eller en flyrute – med mindre vi får en ny økonomisk nedgang, utslippene går ned "av seg selv" og vi får et nytt lager av ubrukte kvoter.

Hvis vi ser bort fra slike uforutsette hendelser, er den eneste klimaeffekten av norsk kraft i det lange løp at det blir billigere for alle å slippe ut, og det blir dermed lettere for politikerne ved neste korsvei å redusere antallet tilgjengelige kvoter. At en slik effekt finnes, er rimelig sannsynlig, men å skulle sette et tall på den blir å se inn i krystallkula.

Da er det lettere å vurdere behovet for vindkraft om vi ser på Norge isolert. Hvor mye ny kraft trenger vi for å kutte egne utslipp gjennom elektrifisering av oljeplattformer, biler og ferger? Det ser vi på i denne saken.