Til Bestefar

Min bestefar ble kjørt i hest og slede da han som toåring måtte på sykehus i hui og hast. Gjennom tett snødrev og i ulendt terreng. Det er lenge siden nå. Som voksen drev han et skogbruk og kjørte lastebil fra Rømskog til Oslo. Under krigen fraktet han folk som trengte å flykte til Sverige. En dag ble han tatt og sendt i fangenskap på Grini.

Hele sitt voksne liv drev min bestefar med skog. Han plantet skog. Han ryddet og passet på skogen sin slik at den skulle være bærekraftig. Aller mest, så plantet han skog for de neste generasjonene. Å drive skog gir ikke kortsiktig avkastning. Det tar mange år fra du planter en liten gran eller furu, til du kan felle og selge tømmeret. Kanskje til og med ser du aldri selv det direkte resultatet av arbeidet du gjør.

Hvorfor skriver jeg om min bestefar? Han dukket opp i tankene mine i dag etter et møte på Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier ved OsloMet. Vi i engelskseksjonen diskuterte hva vi kan gjøre for å minske karbonutslippet våre studier bringer med seg gjennom studieturer til York. Hvordan påvirker våre turer naturen og våre fremtidige livsvilkår. Det ble en vanskelig diskusjon. Fordi vi på den ene siden liker å reise – liker at studenter reiser, men på den andre siden finner at korte reiser kanskje koster miljøet mer enn det læringsutbyttet studentene kommer hjem med. For gir et kortere studieopphold innsikt i språk og forståelse for andre måter å leve og å tenke på, eller blir det først og fremst en reise med turistblikket?

Diskusjonen kom som et svar på en ung dames engasjement og tydelige budskap. Greta Thunberg bekymrer seg for fremtiden. Hun bekymrer seg for at når hun blir gammel så ser jorden annerledes ut, ja at den kanskje til og med er ødelagt. Hun ber oss stoppe opp og tenke etter hva vi kan gjøre.

Som voksen berøres jeg av hennes pågangsmot og direkte tale, men kanskje aller mest hennes enkle løsning på det vi voksne kaller et «vanskelig problem». Jeg tenkte at jeg i hvert fall skylder henne såpass – at jeg – at vi – stopper opp og tenker etter. Hva kan vi bidra med?

På et personlig plan kan jeg tenke gjennom hva jeg kan redusere av reiser, forbruk, kjøttmat etc. I mitt daglige arbeide, kan jeg tørre stille spørsmålet om hva vi kan kutte slik at OsloMet sitt karbonavtrykk blir mindre.

Kanskje det betyr at studiereiser av kortere opphold må kuttes? Kanskje det betyr at når jeg har en skriveuke med gode kollegaer, så tar jeg toget dit vi skal skrive? Kanskje betyr det at jeg tenker meg om to ganger før jeg kopierer enda en bunke med støtteark til mine studenter?

Min bestefar plantet skog som han ikke så gevinsten av. Det er ingen personlig gevinst i å stille dette vanskelige spørsmålet om hva vi som organisasjon kan kutte, eller hva vi kan bidra med slik at ungdom finner fremtidshåp. At vi tar deres bekymring inn over oss er mitt anliggende, og at vår utdanning bidrar til en bærekraftig nåtid og fremtid. Det er mulig det er like nøysomt og lite innbringende arbeid som min bestefars skogsarbeid.