Ta døden tilbake fra de kommersielle kreftene

«MDG ønsker at kommunen skal lage en veileder for hvordan familier kan begrave sine kjære uten å kjøpe tjenester fra et begravelsesbyrå», står det i det nye kommunevalgprogrammet for Miljøpartiet De Grønne i Kristiansand. Hovedhensikten er selvsagt å bidra til at familier ikke bruker unødvendig mye penger på å kjøpe tjenester fra kommersielle byråer. Lege Øyvind Thomassen beskriver i boka «Livredderen og døden» (2018) hvordan helsevesenet i noen tilfeller nærmest dytter pårørende bort til begravelsesbyråene. Når man er i sorg og sjokk, er det ikke lett å tenke kritisk, sammenligne priser, eller spørre etter alternative løsninger. Det tjener begravelsesbransjen mye penger på.

Mange er ikke klar over at det ikke er lovpålagt å bruke begravelsesbyrå. Miljøpartiet De Grønne ønsker at kommunen skal gjøre det enklere å organisere hele eller deler av begravelsen selv. På den måten kan avskjeden bli mer personlig, familie og venner kan få en større rolle som medhjelpere for de etterlatte, og familier kan spare mye penger. De som ønsker å kjøpe tjenester fra et byrå, kan selvsagt fortsette med det.

Død er kommunepolitikk
Alle i Norge lever og dør i en kommune. Så blir vi enten begravet på en kommunal gravplass, eller kremert ved et (kommunalt) krematorium før de etterlatte kan ha urne-nedsettelse eller askespredning. Det er kommunen som fastsetter gebyrer for kremering (i Kristiansand er det gratis, i andre kommuner kan det koste mange tusen kroner). Kommunene anlegger gravplasser og minnelunder, og det er kommunalt ansatte som står for mye av det praktiske når noen er død, for eksempel det å grave selve grava. Død og begravelse er derfor en helt naturlig del av et kommunevalgprogram. Har din kommune livssynsnøytrale seremonirom? (Kristiansand har to, Oddernes kapell og Kristiansand kapell.) Begraver din kommune kister i to lag oppå hverandre, slik det gjøres i Kristiansand? Hvis ikke må man kanskje feste to gravplasser for sine gamle foreldre, med mindre de dør med over 20 års mellomrom.

Begravelse på fredag
«Kanskje vi alle sammen burde gå i flere begravelser», sier den sosialdemokratiske partilederen Elizabeth Meyer i Hanne-Vibeke Holsts roman «Dronningeofret» (2008).
I de fleste kommuner er alle begravelser på hverdager. Dette er en praktisk løsning for kommunalt ansatte organister og gartnere, og det sikrer at de populære kirkene kan brukes til brylluper alle lørdagene i sommerhalvåret. Enkelte har foreslått å åpne for begravelser i helgene, for å gjøre det enklere for langveisfarende gjester å delta på seremonien. Kristiansand MDG har foreløpig valgt å ikke gå inn for dette. Det er noe vakkert med at en del av hverdagslivet stopper opp når noen er død, og man bare må forklare sjefen at man ikke kommer på jobb på fredag. Det er noe som er viktigere. Det er noen man må stille opp for.

Gravsteiner kan gjenbrukes
Visste du at man har god tid på seg for å finne en gravstein? Nylagte graver skal «sette seg», derfor trenger ikke gravsteinen være klar før et halvt års tid etter begravelsen. Mange reklamerer for salg av gravstein, men en gjenbrukt stein kan være like fin. Noen velger å snu steinen på et gravsted til forlengst avdøde slektninger, og bruke den om igjen. I Øyvind Thomassens bok er det praktiske råd og tips til den som ønsker å finne en gravstein i naturen.

Å fortrenge døden med merkevarer
Vi er alle sammen svært utsatte for reklamens budskap om å kjøpe mer, reise mer og forbruke mer. Innenfor psykologi-faget pågår det en internasjonal diskusjon om hvorvidt fortrenging av vår egen dødelighet og sårbarhet gjør oss mere utsatt for markedsføring av statussymboler, raske løsninger og dingser vi ikke trenger. Forskning tyder på at små, subtile påminnelser om døden (for eksempel det å intervjue folk på gata utenfor et begravelsesbyrå, og sammenligne det med tilsvarende intervjuer som er utført utenfor en matbutikk) kan øke folks grådighet og interesse for overfladiske statussymboler.

Å leve åpent med kjærlighet
«En svært god kamerat døde av kreft for noen år siden. På slutten av et langt og smertefullt sykeleie samtalte jeg med ham, hans kone og deres to døtre. ‘Det er vanvittig’, sukket datteren, ‘aldri har vi hatt det så vondt og aldri har vi hatt det så godt. Vi lever åpent med kjærligheten.’» Dette skriver prest og sjelesørger Per Arne Dahl i boka «Den store kjærligheten» (1999). Det å møte døden med åpne øyne, og snakke med og om noen som skal dø, kan gi motsatt effekt av det som blir beskrevet i forrige avsnitt. Død og sorg gjør vondt, men det kan også skrelle vekk masse uvesentligheter og hjelpe oss å fokusere på det som er viktig for oss.

Død på dugnad
Utslippene av klimagasser må reduseres, og det fort. Vi kan ikke fortsette som før, med flyturer og shopping og oppussing. Vi må finne mere bærekraftige måter å leve på, og hvordan skal vi leve da? En del av svaret er det kortreiste friluftslivet, å leve i og med naturen der vi bor (ingen kan finne årets første markjordbær på en flyplass). En del av svaret ligger i kulturlivet, spesielt i det å synge, spille og delta selv (etter finanskrisa på Island ble det mange flere som ville synge i kor). Og en del av svaret er å ta bedre vare på flokken vår - også når noen er død. Det å ta døden tilbake fra de kommersielle kreftene, og gjøre det om til en dugnad for venner og familie, kan være en liten men viktig del av et paradigmeskifte bort fra dagens forbrukskultur.