Systematisk underrapportering av verneverdig skog

Naturmangfold i fare – også i Norge

Da FNs naturpanel i mai varslet om at vi står overfor en naturmangfoldkrise, hevdet enkelte av dette gjaldt alle andre verdensdeler enn vår egen. Men etter mange tiårs intensivt skogbruk, der gammel naturskog har blitt hogd vekk og erstattet av plantasjeskoger, er også vårt eget naturmangfold i fare: Hver femte norske art er rødlista, og halvparten av disse igjen har sine unike livsmiljøer i skogen.

Ulike kartleggingsresultater fra samme skogsareal

I en ny rapport fra BioFokus sammenlignes to ulike sett med kartleggingsresultater fra det samme skogarealet, totalt ca. 1000 km2, registrert mellom 2004-18. På den ene siden er funn av verdifulle biologiske områder registrert av uavhengige naturvitere, på jobb for Miljødirektoratet eller fylkesmenn. På den andre siden er kartleggingsresultater registrert av skogindustrien selv, med skogindustriens egen kartleggingsmetode Miljøregistrering i Skog (MiS). Rapporten gir grunn til å rope varsko.

I rapporten avdekkes det at skogbrukets egne kartlegginger gjennom 14 år kun har fanget opp 1/7 av arealet som er vurdert som viktig for biologisk mangfold i uavhengige kartlegginger. Skogindustrien fanger altså bare opp 14 prosent av de biologiske verdiene uavhengige fagfolk har rapportert til myndighetene, i samme område. Og registreres ikke de biologiske verdiene, kan skogen hogges.

Intensjonen om kunnskapsbasert forvaltning av bio-mangfold ivaretas ikke godt nok

Et godt kunnskapsgrunnlag er essensielt for å ivareta de viktigste arealene for biologisk mangfold og avgjørende informasjon for grunneiere som skal ta hensyn til miljøverdier i egen skog. Resultatene viser tydelig at samfunnets krav og intensjoner i lovverk og stortingsmeldinger vedrørende en kunnskapsbasert forvaltning av biologisk mangfold i skog, ikke er godt nok ivaretatt.

Også andre fagrapporter har funnet lignende resultater. Norsk institutt for naturforsking (NINA) fant i 2015 at det forekommer 10 ganger så mye potensielt verneverdig areal i representative forsøksruter, enn hva skognæringen selv har funnet i skogen. Når grunneiere av skog med slike verdier ikke får kjennskap til kvalitetene på sin egen eiendom, hvordan kan da muligheten for frivillig vern være et reelt valg for grunneier? Hvordan kan myndighetene drive kunnskapsbasert forvaltning med et slikt kunnskapsgrunnlag? Hvordan kan skogbruket selv ta nødvendige driftshensyn i et slikt område uten tilstrekkelig kunnskap om verdiene?

Kan vi stole på skogsindustriens forvaltning av naturmangfold?

I Norge har vi et godt lovverk for å ivareta naturmangfold og beskytte truede arter, vi har også høy tillit til sentrale institusjoner. Men kan myndigheter, grunneiere og samfunnet forøvrig stole på at skognæringa gir oss en korrekt oversikt over miljøverdiene i skogen? Regjeringen har gitt skogindustrien – hvis levebrød er å hogge skog og selge tømmer – ansvaret for å ivareta skogens truede arter og naturmangfold, gjennom å avsette nøkkelbiotoper gjennom MiS og gjennom det som kalles «frivillig vern». Men om skogindustriens utsendte ikke fanger opp miljøverdiene i skogen, ser heller ikke grunneier at det skal være noen penger i å melde inn skogen sin til frivillig vern, en ordning der staten betaler grunneier for ikke å hogge (skogen kan ellers brukes fritt). Skogindustrien har dessuten i økende grad meldt inn verneområder med gjennomgående lite artsmangfold: I 2018 ble halvparten av alle områdene som ble tilbudt fra industriens side, funnet å ha ingen til svært lav verneverdi, som i de aller fleste tilfellene betyr at de ikke har kvaliteter nok for videre verneprosess.

Naturviterne i BioFokus har kartlagt biologisk mangfold i skog i over 20 år for miljømyndigheter og fylkesmenn, og er blant landets mest erfarne skogbiologer. Vi har bred erfaring med ulike kartleggingsverktøy for å analysere verdier i skog, og med å påvise verdifulle naturtyper som livsgrunnlag for truede og rødlistede arter i norsk natur. Rapporten er et resultat av mange års systematisk kartleggingsarbeid, som gjorde det klart at skogindustriens bruk av systemet MiS i altfor liten grad fanger opp de viktigste områdene i skogene våre. Rapporten påviser også at skogindustrien ikke følger sin egen kartleggingsmetode, gjennom en systematisk underrapportering av biologisk viktige områder.

Systematisk underrapportering og feil i metodebruk

Når Skogeierforbundet på vegne av skogindustrien på sin egen hjemmeside Skog.no (18.06.19) avfeier all kritikk i omtale av våre resultater, er det desto mer alvorlig. Rapportens resultater avfeies med «desperat forsøk på å vinne tilbake tapt definisjonsmakt», og dataene diskrediteres med «subjektive meninger». Systematisk underregistrering av biologisk viktige areal og omfattende feil i bruk av egen metode avfeies med «variasjon i kvalitet på registreringer». Når skogbrukets MiS-kartlegginger bommer på 86 prosent av det biologisk verdifulle arealet i skogen, mener vi at resultatene er altfor alvorlige til å feie under teppet.

Solid faktagrunnlag nødvendig

Vi lever i en tid med klimaendringer og reduksjon i naturmangfold. BioFokus’ målsetning er å sørge for at norske myndigheter og storsamfunn har et solid faktagrunnlag for avgjørelser knyttet til naturforvaltning. Håpet er derfor at aktører i skognæringen, grunneiere, politikere og myndighetene som forvalter norsk natur, nå ser alvoret i tallene. Rapporten påviser at kunnskapsgrunnlaget om miljøverdiene i skogen er altfor tynt, og den tapende part er det vi kjenner som norsk naturmangfold.