Smultringen - en økonomi for det 21. århundret

Dette er en forkortet utgave av et intervju som sto på trykk i Samtiden 3/2018.

Økonomen Kate Raworth ble verdenskjent med boka Doughnut Economics. How to Think Like a 21st Century Economist (2017), som handler om hvordan vi kan sikre det sosiale livsgrunnlaget for mennesker overalt nå og i framtida, samtidig som vi holder oss innenfor planetens tålegrenser. Ideen om slike tålegrenser kommer fra et stort prosjekt ledet av Johan Rockström ved Stockholm Resilience Centre. Sammen med kolleger definerte han ni globale prosesser relatert til forandringer i miljøet og drevet av menneskelig aktivitet, som ozonlaget, klimaet og nitrogensyklusen. Til sammen utgjør de forutsetningene for at jorden skal fortsette å være et trygt oppholdssted. Rockström og kollegene hans tegnet menneskehetens trykk på hver av disse prosessene som "stråler" ut fra sentrum i en sirkel. Menneskeheten trykk må holde seg innenfor et visst tak – en ytre ring i illustrasjonen. Raworth la til en indre ring for å vise tolv grunnleggende mål som handler om å ivareta menneskerettigheter og fundamentale sosiale behov for anstendige og gode liv. Smultringen representerer dermed et samlet mål for menneskeheten. Vi må ikke falle under det sosiale fundamentet, samtidig som vi i fellesskap må sikre at vi ikke overgår grensen for hvor mye press vi kan legge på økosystemene som sikrer jordens bærekraft. I midten, mellom disse to ytterpunktene, er selve smultringen. Den representerer målet om et trygt og rettferdig handlingsrom for menneskeheten.

- Smultringen representerer på mange måter et brudd med ideen om at vekst skal være økonomiens mål. Du skriver om behovet for at vi alle må bli «vekstagnostikere»; vekst bør ikke være målet, men ikke-vekst bør heller ikke være det. Det er et godt poeng, men samtidig bekymrer det meg. Vil ikke en økonomi uten vekst gi massiv arbeidsledighet?
- Du stiller spørsmålet som om det skulle være noe merkelig med noe som ikke vokser, som om det betyr at ting ikke fungerer som det skal. Men hvis vi betrakter naturen, forstår vi at vekst er en fantastisk, men kort, del av livet. Alt fra føttene til barna dine, høyden deres, plantene i hagen din, trærne og fuglene som flyr over deg. Levende ting vokser, og vekstfasen er en spesielt nydelig del av livet. Men ingenting i naturen vokser evig. Egentlig forstår vi alle at hvis noe vokser evig, så er det usunt, det representerer gjerne en trussel. I vår egen kropp kjenner vi igjen dette som kreft. Slik er naturen en fantastisk metafor for vekst. I økonomifaget har man valgt ut den korte vekstfasen i syklusen, og ønsker å forlenge den slik av veksten kan fortsette evig. Men ingen levende systemer vokser evig. I stedet for å fokusere på vekst, må vi søke å skape en økonomi som får utfolde seg på en bærekraftig og balansert måte. Litt som et voksent menneske eller et fullvoksent tre.
Utfordringen vi står ovenfor er at ingen land har klart å få en slutt på menneskelig nød uten vekst. Samtidig har ingen land klart å vokse på en måte som ikke øker presset jordens tåleevne. Dagens økonomier har gjort seg avhengige av vekst, men det er ingen naturlov. Det er på grunn av måten vi har utformet økonomien på. Målet er å skape økonomier som fremmer menneskelig framskritt, uavhengig av om økonomien vokser.

- Du kritiserer økonomifaget men har ikke mainstream, nyklassiske økonomer også begynt å inkludere naturen i modellene sine? Ta for eksempel den såkalte miljøøkonomien, som har utviklet metoder som gjør at man kan sette en pris på naturgoder – for dermed å synliggjøre verdien av å beskytte naturen. Det finnes også mange måter å sikre at «eksternaliteter» blir internalisert, gjennom for eksempel skatter og subsidier, slik at det ikke lenger er gratis å forurense. Er ikke økonomien dermed allerede på god vei til å hjelpe oss inn i smultringen?
- Selvfølgelig har mainstream økonomi begynt å snakke om miljøet. Likevel tror jeg nettopp måten den snakker om naturen på er dypt problematisk. Dette går tilbake til økonomiens grunnleggende rammeverk. Nyklassisk økonomi starter med markedet og putter prismekanismer i hjertet av forståelsen. Det som faller utenfor prissystemet er miljømessige eksternaliteter. Dette rammeverket ble utformet i en tid da vi ikke forsto det vi i dag har innsett om vår dype avhengighet av naturen. Språket er viktig. Den kognitive lingvisten George Lakoff snakker om hvordan ordene du bruker rammer inn din forståelse av verden. Hvis du virkelig bryr deg om naturen, kaller du den ikke en eksternalitet. Det begrepet dytter naturen og jorden vi lever på helt til ytterkanten av bevisstheten vår. Det stemmer at miljøøkonomi eksisterer, men det er kun et valgfag innen økonomien, noe du kan studere om du vil. Det er fullt mulig å gå gjennom et helt økonomistudium og kun bruke en uke på «eksternaliteter». Du lærer gjerne om forurensning i den lokale elven, og du lærer om behovet for skatt eller kvoter, men så fortsetter du med den samme økonomiske tenkemåten som før. Spørsmålet om vekst er begrenset av jordens bærekraft blir aldri stilt igjen.

Hvis du virkelig bryr deg om naturen, kaller du den ikke en eksternalitet.

- Tilbake til smultringen. Hva kjennetegner en økonomi som får utfolde seg på en bærekraftig og balansert måte, eller en «economy that thrives», som du skriver?
- Jeg har valgt å fokusere på to viktige momenter. For det første må en slik økonomi være regenerativ, med det mener jeg at økonomien må fungere i samspill med klimasyklusen, karbonsyklusen, oksygensyklusen og vannsyklusen. For det andre må økonomien bli omfordelende. Verdiene som skapes i samfunnet må i større grad enn i dag deles blant alle som bidrar til å skape dem. Med et slikt utgangspunkt blir det åpenbart at hvorvidt noe vokser eller ikke er irrelevant, og vekst slutter å være det overordnede målet.

- Men hva betyr dette i praksis? I dag er de fleste selskaper registrert som aksjeselskaper, de er avhengige av å vokse for å overleve konkurransen. Er ikke profittmaksimering kjernen hos private selskaper, slik at det du ser for deg er et helt annet økonomisk system?
- Mitt grunnleggende poeng er at vårt økonomiske system er designet for å fungere slik det gjør i dag. Det er ingenting naturgitt eller uforanderlig ved måten vi har organisert selskaper på, eller hvordan vi har utformet pengesystemet eller skattepolitikken for den saks skyld. Også når det gjelder organisering av bedrifter må vi spørre oss hva som er forenlig med vårt liv på jorda. Oppgaven for økonomer består da i å finne typer av eierskap og finansiering som gjør det mulig å komme oss dit. I dag er mange selskaper eid av aksjonærer, og den nåværende kulturen, og iblant også lovverket, krever profittmaksimering – som altså neppe er kompatibelt med hvordan liv og natur utfolder seg.

- I boken løfter du frem flere eksempler på hva en regenerativ og omfordelende økonomi kan inneholde, som desentraliserte energinettverk, kooperativ boligbygging, ansatteide bedrifter, og offentlige rom der det blir lagt til rette for innovasjon uten patenter, med stor bruk av åpne kildekoder. Hvordan kan vi legge til rette for bedrifter som opererer etter alternative verdier?
- Etter å ha skrevet boka har jeg kommet i kontakt med et fascinerende spekter av designere, teknologer, finansfolk og næringslivsfolk som jobber etter et helt andre prinsipper. Når jeg viser smultringen til lederne i disse selskapene, forteller de meg at den synliggjør hva som er motivasjonen deres bak driften. Jeg snakker med folk som har startet bedrifter som jobber med karbonfangst, utdanning for alle eller med å støtte opp under sunne og trygge nabolag. Det som fascinerer meg er nettopp hvordan disse bedriftene er organisert på en måte som gjør det mulig å oppnå målene de har satt. De er svært sjeldent styrt som aksjeselskaper, men er gjerne eid av en familie, eller av såkalt tålmodig kapital, som er et annet ord for langsiktig kapital. Ofte har de lånt penger fra en etisk eller sosial bank som deler deres verdisyn og driver etter andre prinsipper enn profittmaksimering.
For meg handler alt dette om å utforme bedrifter etter prinsipper som gjør det mulig å få menneskeheten inn i smultringen. Det er ikke lett, for dagens finansverden er havnet i et spor der krav om profittmaksimering, kortsiktighet og høy avkastning dominerer, de prøver fortsatt å vokse evig. Jeg dedikerer min tid til å vise at alternative design er mulig. Og jeg ønsker å jobbe med bedrifter som allerede har begynt å tenke på denne måten. En utfordring er at ved dagens handelshøyskoler ligger det som et premiss for studentene at avkastningen skal maksimeres, alternativer blir ikke diskutert. Vi kan ikke ta forrige århundres forretningsmodeller for gitt, de er dårlig designet for utfordringene i det 21. århundre.

- Er det ikke veldig sterke krefter som jobber mot dette? Både mektige aktører og økonomiske lover om at selskaper som allerede er store skal vokse seg enda større, og slik utkonkurrere andre bedrifter? Jeg vet at det finnes mange bedrifter som jobber etter andre prinsipper og gjør fantastiske ting, men vil de ikke alltid fortsette å være små aktører på sidelinjen mens de store aktørene driver samfunnet i sin retning?
- Ja, disse kreftene er svært sterke, og det vil være latterlig å ignorere dem. Men dette handler grunnleggende sett om å endre måten vi forstår økonomien på. Det er der jeg legger min energi, og jeg er bare en liten puslespillbrikke. Skal vi forandre økonomien, er det avgjørende at vi forandrer tankesettet. Folk har alltid visst om kraften i å endre tenkemåter. Den østerriksk-britiske økonomen Friedrich Hayek, som kritiserte keynesianismen, startet ikke et politisk parti, han skrev bøker og formet en ny måte å tenke på, et verdenssyn som så ble fanget opp av politiske partier. Den amerikanske økonomen Milton Friedman overbeviste oss om at det var legitimt å følge egeninteressen, at det var det som ville gi framskritt. Nå må vi videre. Jeg tror vi er nødt til å plukke fra hverandre det forrige århundrets tenkemåter, men du kommer deg ingen vei om du ikke har et positivt alternativ du kan være for. For å sitere den amerikanske arkitekten Buckminster Fuller: «Du kan aldri forandre ting ved å kjempe mot det bestående. For å forandre noe, bygg en ny modell som gjør den eksisterende modellen overflødig». Jeg vil gjerne nyansere dette, det er klart man trenger folk som gjør begge deler.

Skal vi forandre økonomien, er det avgjørende at vi forandrer tankesettet.

- Smultringen er inspirerende, men hvordan kan den brukes i praksis? Også av ikke-økonomer?
- Det er virkelig både forunderlig og fantastisk hvor mye den blir brukt og hvor mange som plukker den opp. Verdens økonomiske institutter er nok de siste som har reagert på den. Det er andre fagfelt, som for eksempel samfunnsgeografi og byplanlegging, som virkelig har vist interesse. Også ordførere som jobber for å skape grønnere byer eller landskapsarkitekter sier illustrasjonen er et godt verktøy for nytenkning. Private selskaper har plukket den opp og bruker den til å reorganisere seg eller til å finne nye typer fond for å sikre nødvendige investeringer. Jeg opplever mye interesse, jeg oppfatter det som en sult etter et nytt paradigme. Det eksisterer et behov for nye måter å se for seg hvordan menneskelig framskritt ser ut, og mange jobber nå med å gjøre modellen min om til konkret politikk. Jeg er plutselig involvert i et fascinerende spekter av samtaler med folk innenfor teknologi, finans og næringsliv, som jeg mener er i ferd med å skape en økonomi for det 21. århundret. Disse praktikerne befinner seg per i dag langt foran den økonomiske teorien. Økonomien i det 21. århundret vil bli praktisert først og teoretisert over senere.