I går var jeg på mitt første foreldremøte i skolen. Inn dit tok jeg med meg ett råd fra de mer erfarne: Snakk om barnebursdagene. Med en gang. Det er det beste jeg har gjort på lang tid.
Om skribenten
Eivind Hoff-Elimari er redaktør i Pan og aktiv i MDG.
Dersom en hel klasse på 20 elever skal ha hver sin bursdag og hver og en kommer med en gave, blir det 380 gaver i året. La oss si at dette holder på til og med 5. klasse. Det betyr at i en alder av 10 år har vi foreldre gjennom våre 20 poder drevet økonomien vår fram med å kjøpe opptil 1900 gaver. Det er vanlig med et pristak på 50 eller 100 kroner, så det betyr inntil 1900 sett med plastperler, lekebiler og nips. Noen går heldigvis sammen, noen lager egne gaver, noen inviterer bare jentene eller guttene – og noen kommer ikke. Uansett har de ikke kunnet unngå å få et effektivt, praksisbasert introduksjonskurs til sammenhengen mellom menneskets sosiale urinstinkter ("ble Lars mer glad for Håkons gave enn min?") og kapitalismen i det 21. århundre ("plast fra Kina er billig og vi kan stadig kjøpe nytt").
Få de viktigste sakene fra Pan en gang i uka på epost. KLIKK HER
Her er rådet jeg fikk fra flere fornøyde foreldre, og som vi ble enige om i går i vår klasse:
1) At foreldrene kjøper inn én gave til sitt eget barn på vegne av hele klassen, innenfor et avtalt budsjett (f.eks. 500 kr).
2) Snakk opp det å samle flere bursdager. I en 4.-klasse jeg kjenner hadde de nylig fem sommerbarn som feiret sammen. Alle deler på kakebakingen og foreldrene blir bedre kjent. Tidligere har de fått leie rom på skolen. Bruk skogen og stranda om du har det i nærheten – utendørs bursdag er overraskende hyggelig i overraskende store deler av året. Alt dette er selvsagt ikke til erstatning for en liten markering for det enkelte barn på selve dagen sin.
Lukk øynene og tenk på det: Kanskje fem barnebursdager gjennom året, der dere er en drøss voksne som hjelper hverandre. Hver gang én gave for hvert barn. Ingen rådyr affære på et kommersielt lekeland. Ingen lange epost-tråder for å prøve å få til en felles gave. Ingen rockering til 69 kroner. Ingen haug med skinnende gavepapir så full av plast at du må kaste det i restavfallet.
I vår 1. klasse ble vi raskt enige om dette. Men hva om det ikke er noen foreldre i klassen som har lyst til å stikke hodet sitt ut og framstå som gnien eller fattig? Om det er noe alle sosialantropologer er enige om, så er det hvordan gaver og fester kan komme til å konsumere enorme mengder energi i et samfunn, i en slags tribuneeffekt som ingen egentlig ønsker: Når én reiser seg, må de andre gjøre det samme for å kunne fortsette å se fotballkampen. Når én har bursdag og samler inn plastleker og gavepapir fra 19 klassekamerater, vil de andre gjøre det også. Det er ikke uten grunn at den første skrevne lovsamlingen i det antikke Hellas, Solons grunnlov fra 594 f.Kr., har regler for å begrense størrelsen og kostnaden ved begravelser (det var få barnebursdager på den tida).
Derfor bør også norske kommuner bry seg i 2019. Kommunen er skoleeier og kan gi klar beskjed til rektorene om at dette er noe skolene skal oppfordre til og legge til rette for. Foreldrene må kunne leie skolens lokaler for en billig penge. På hvert foreldremøte bør læreren spørre om hvordan det går med bursdagene. Det blir mindre stress for foreldre og unger, vi klarer oss med færre penger og færre av klodens ressurser – uten at det koster kommunen et øre.
I mellomtida, når kanskje du også sitter på ditt første foreldremøte denne høsten, husk at det er politikk dere driver med når dere snakker om retningslinjer for bursdager, eller ikke snakker om dem. Fravær av regler er også politikk. Den har vi fått altfor mye av.
Aldri har vi så blanke ark som på det første foreldremøtet for å lage skolefellesskapet så godt som vi kan. Bruk sjansen – for deg, ungen og kloden.