Skrot sparkesyklene

Det første argumentet for dette er miljøhensyn. De elektriske sparkesyklene markedsføres som miljøvennlige og grønne. Bærekraft er bygget inn i deres DNA, som det står å lese på en av tilbydernes hjemmesider. Ved å bruke deres sparkesykler redder du verden – en tur om gangen. Problemet er bare at de ikke er utslippsfrie bare fordi de ikke har noe eksospotte. Den første fagfellevurderte artikkelen om livssyklusen de «delte dock-løse sparkesyklene», en studie fra august 2019, viser at de slipper ut 325 g CO2-ekvivalenter per kjørte kilometer. Til sammenligning slipper en sykkel ut 13 g CO2/km, en el-sykkel 64 g CO2/km, buss 131 g CO2/km og bil 666 CO2/km.

Det eneste (miljø)argumentet for å bruke en elektrisk sparkesykkel blir da om den erstatter en bil på de korte avstandene de brukes på. Det skjer nok rimelig sjelden i praksis. Og uansett ville det være mye bedre å sykle, gå eller ta bussen på disse strekningene. Det vil si at elsparkesyklene i sum bidrar til høyere utslipp og ikke på noe vis kan forsvares som miljøvennlig.

Så hvorfor i alle dager skal vi fortsette med dette?

Hvis man ser bort fra hvordan sparkesyklene ødelegger både natur og klima, hvordan produksjonen er avhengig av lokal forurensing og gruvedrift for å hente ut stål, aluminium, materialer til batterier, elektriske motorer og hjul. Hvis man ser bort fra at biler må kjøre rundt for å plukke opp og lade disse på natten og at noen studier viser at den gjennomsnittlige levetiden på en sparkesykkel er 28 dager. Hvis man på magisk vis klarer å overse dette, kommer vi til det andre argumentet.

For sparkesyklene forsøpler også nærmiljøet. Dette skrotet ligger og slenger i gatene våre, i haugevis på torg og plasser, i sykkelfelt og på fortau. Vi skrider over dem eller flytter dem vekk fra inngangen for å komme forbi med barnevogna. For ikke å snakke om problemene de skaper for blinde og svaksynte og folk i rullestol eller med rullator. De ligger i elver og parker, begravd i snøhauger, veltet som dominobrikker eller slengt bort i de mest forpinte stillinger. Dermed blir de også en visuell forsøpling av byen.

Om sparkesyklene i det hele tatt har noe for seg, så er det å minne oss på hvor udugelig det økonomiske systemet vi har innrettet samfunnet etter fungerer.

Kannibalisme

Det er rørende å se det enorme mangfoldet og hvilken innovasjon sparkesyklene fører med seg. Syklene kan være både grønne, rosa og røde. Alle har sin egen app der du søker etter ledige sykler i nærområdet. Dette gjør også at du, for eksempel i Oslo, trenger CIRC-appen, ZVIPP-appen, VOI-appen, LIME-appen og TIER-appen og en håndfull andre og du må bla deg gjennom disse appene for å finne en ledig sykkel i nærområdet. Så er det bare å spore opp denne før noen andre og håpe at den fortsatt virker og har batteri. Dette er et nærmest utrolig ineffektivt system, der alle selskapene kjører rundt med sine egne biler og plukker opp sine egne sparkesykler. Alle tilbyr de den samme idiotiske tjenesten, der den leverandøren som klarer å sette ut flest mulig sykler “vinner”, i en ren kannibalisme som ikke fører til annet enn en overproduksjon av sykler til lavest mulig pris. Om sparkesyklene i det hele tatt har noe for seg, så er det å minne oss på hvor udugelig det økonomiske systemet vi har innrettet samfunnet etter fungerer.

Selskapene som har tatt seg til rette i byen ønsker nå en regulering av markedet for å få bukt med problemene. Hva om man gikk enda lenger? Hva om man regulerer sparkesyklene og så for seg et system med stasjoner rundt omkring i byene, på tidligere parkeringsplasser for biler, der man kunne sette fra seg syklene mens de ladet, og hva om kommunene kunne få inn pengene i stedet for multinasjonale selskaper? Det hadde vært veldig enkelt å gjøre og det ville løst mange av problemene med elsparkesyklene. Da hadde det vel vært greit?

Sykkelen er menneskets frihetsmaskin

Nei, faktisk ikke. Dette ville selvfølgelig være et mye mer effektivt system. Men vi trenger det ikke for å løse transportproblemet i byene. Sparkesyklene er den typen løsning som skaper større problemer jo mer den brukes. For persontransport i byene har vi allerede en løsning på dette problemet - sykkelen. En sykkel er den optimale transportmetoden for landbasert trafikk over korte distanser. Vi kan, kun ved hjelp av sykkelen og vår egen kropp komme oss rundt veldig effektivt. Vi kan bevege oss 3-4 ganger fortere enn til fots, med kun en femtedel av energibruken. Sykkelen er den perfekte omformeren for vår metabolske energi. Sykkelen er ikke bare effektiv sett fra et termodynamisk perspektiv, den er også billig å produsere, trenger lite ressurser og lite energi, den varer lenge, kan enkelt repareres og deler kan lett skiftes. Den krever også lite plass, har null utslipp i bruk og gjør at mennesket som sitter oppå blir sprekere og friskere jo mer tid det bruker på sykkelen, i motsetning til de elektriske sparkesyklene. Sykling er en demokratisk transportform som gjør at mennesket kan bevege seg fortere på egne premisser, uten å ta opp masse plass eller bruke unødvendig energi. Den har heller ingen utslipp eller forurensing etter produksjonsfasen.

Mennesket får dermed en enorm bevegelsesfrihet, uten at det går på bekostning av andre. Det er et transportmiddel som kun lager behov det selv kan tilfredsstille. På en sykkel kan jeg komme meg til India, bare jeg får nok mat og hvile. Sykkelen er menneskets frihetsmaskin. De dockløse elektriske sparkesyklene er ikke det. Det er den dummeste formen for transport i byen siden privatbilen og vi bør umiddelbart forby dette degenererte framkomstmiddelet fra våre byer. Og, når vi først er i gang, hvorfor ikke fjerne privatbilismen med det samme?