Skjønn trengs i naturtypekartleggingen

Hva skjer når en kombinerer manglende kompetanse og frykt? I dette tilfellet, kompetanse til å forstå den store variasjonen i naturen og kompleksiteten i moderne forvaltningsbyråkrati, og frykt for å stille kritiske spørsmål og utfordre autoriteter.

Resultatet blir ikke pent.

I disse dager kan det eksempelvis beskues i det karrige kystlandskapet rundt Ågotnes i Øygarden vest for Bergen. Der er det trukket ei skarp grense på et kart. På den ene siden skal det være et svært verdifullt naturmangfold, som krever høyeste grad av bevaring i Norge. På den andre siden er det trivialnatur uten spesiell naturverdi. Men, du ser knapt forskjell når du står der. Kanskje er det bare litt flere røsslyngtuer på den ene siden. Det er heller ingen som kan forklare deg forskjellen, verken den som har stått for kartleggingen, de som har bestemt at metodikken skal være slik eller byråkratene som er satt til å forvalte regelverket. Tvert imot vil de fleste med naturfaglig kompetanse insistere på at her er det gradvise, nesten ubetydelige forskjeller. Mens byråkratene bare kan vise til at regelverket er slik: «Noen» har bestemt det.

Hvorfor har det blitt slik?

Jeg har selv ikke noen fullgod forklaring og er sjokkert over at dette er resultatet av en ressurskrevende prosess som har pågått i fem år. Hadde jeg innsett dette på forhånd, ville jeg advart Miljødirektoratet i helt andre ordelag enn hva jeg gjorde ved avslutning av revisjonen av direktoratet sin håndbok 13 («DN-13») våren 2015.

Jeg tror noen viktige delforklaringer ligger i koblingen mellom artikkeltittelen og det innledende spørsmålet. Usikkerhet er en ubehagelig følelse for alle. Det innebærer manglende mestringsfølelse, noe som er av fundamental betydning for trivsel og mental balanse. Vi unngår det så langt vi kan, og vi vil helst ikke snakke om det en gang. Skjønn er noe vi langt lettere tyr til, men vi liker heller ikke å snakke om dette. At vi egentlig ikke har helt eksakt peiling på hva vi driver med eller hva vi sier. Vi ønsker både å være og framstå som presise og sikre.

I naturtypekartleggingen kan paradoksalt nok innføringen av kartleggingssystemet «Natur i Norge» (NiN) ha forsterket problemene. Med denne inndelingen av norsk naturmangfold, som det er brukt store ressurser på, har vi fått en faglig solid oppbygd beskrivelse av variasjonsbredden i naturen. Utfordringen er at naturvariasjonen er stor, og systemet blir nødvendigvis omfattende, komplekst og tungt å sette seg inn i. Når det først ligger der, med en systematikk som er mye bedre enn hva vi har hatt og hva andre land kan vise til, så øker forventningene til bruken tilsvarende. Problemet er at høyere naturfaglig presisjonsnivå skulle vært fulgt opp av en tilsvarende solid og detaljert gjennomgang av forvaltningsbehovene, med tilhørende verdisetting og videreutdanning av brukergruppene. Det har bare skjedd i marginal grad. Resultatet er blant annet forvirring og frustrasjon hos brukerne og at manglene i verdisettingssystemet blir mye tydeligere enn før. Det er som å bruke en toppmoderne 5G smarttelefon på det gamle GSM-nettet.

Bruk og misbruk av skjønn

Skjønnsutøvelse, enten det er blant de som gjør de (natur)faglige vurderingene, eller de som skal bruke resultatene, har tradisjonelt vært bredt anerkjent og utgjort et viktig fundament for en smidig, tilpasningsdyktig og effektiv forvaltning. Det er ikke uten grunn at Aud Tennøy (2014) i sin omtale av kvalitet i konsekvensutredninger framhever som ideal at «analysene er gjennomført etter beste faglige skjønn.» Kanskje er bruken av skjønn et godt kjennetegn på det tillitsbaserte samfunnet vi har her i Norden? Muligheten til å utøve skjønn er likevel under sterkt press, noe jeg tror politikere og media har en stor del av skylden for. Det skal være mest mulig likhet og forutsigbarhet, med lav toleranse for feil, og krav om ansvarliggjøring av de som tar beslutningene. Skjønn blir da rusket i maskineriet.

Kanskje er bruken av skjønn et godt kjennetegn på det tillitsbaserte samfunnet vi har her i Norden? Muligheten til å utøve skjønn er likevel under sterkt press, noe jeg tror politikere og media har en stor del av skylden for.

Men skjønnet forsvinner ikke uten videre, selv om en ønsker det. Virkeligheten er kompleks og vi har ofte simpelthen ikke nok kunnskap til å lage regler som fanger opp denne kompleksiteten. Og hadde vi det, kan resultatet bli et så komplekst regelverk at ingen verken forstår eller har ressurser til å anvende det.

Resultatet av dette dilemmaet blir gjerne at en velger å skjule skjønnet. Det vil være fristende å lage et så innviklet system at utenforstående ikke forstår hvor skjønnsvurderinger er gjort, eller hvor omfattende det er. Kombinert med frykt for å stille kritiske spørsmål til hva en er med på, oppstår situasjoner som på Ågotnes. Når det endelige resultatet foreligger, er det ingen som kan gi noen skikkelig forklaring på hvorfor det ble slik. Hvis kartlegger og naturekspertene er enige, så må jo feilen ligge et annet sted i prosessen, men hvor da?

Skjønn kan både brukes og misbrukes. Ved god bruk blir valgene vi tar mer smidige og tilpasset varierte utfordringer. Samtidig skal vi være sikre på at skjønnet er faglig og gi en tydelig, etterprøvbar begrunnelse for valget. Skjønn er også nødvendig der vi ikke har nok kunnskap til å lage gode regler. I slike tilfeller lar valgene seg ikke begrunne på noen god måte. I teorien ville det beste da vært å la tilfeldighetene råde (innenfor det usikkerhetsintervallet vi opererer). Hvis skjønnet derimot ikke beskrives eksplisitt får vi problemer med å forstå hva som skjuler seg bak, enten det er usikkerhet, faglige preferanser eller politiske motiv. Det er ikke særlig bedre om skjønnet er gjemt langt bak i systemet. Det må plasseres sammen med resultatet av kartleggingene (konklusjonen).

Oppsummering

Det er enkelt, som i denne artikkelen, å være etterpåklok. Verre er det å komme med gode, holdbare forslag til løsninger. Jeg vil likevel foreslå noen. Politikere kan ikke forvente raske, enkle løsninger på alle sine utfordringer. De bør møtes med kritikk som uansvarlige populister hvis de går for aggressivt og raskt til verks. Media må innse at det er en sammenheng mellom ansvar og tillit. I et tillitsbasert samfunn må vi tolerere at de som utøver skjønn av og til gjør feil, og at skjønn også vil bety en viss grad av forskjellsbehandling. Vi alle må forsøke å lære av og ha respekt for politikere, journalister og forvaltning som bygger opp om et slikt samfunn. Og det må alltid være tydelig når det utøves skjønn, hvem som er ansvarlig og skjønnet skal være begrunnet.