Skal vi redusere forbruket må vi først ta tilbake kapitalismen (2)

Les Anders Moren Dahls første artikkel her.

I forrige artikkel skrev jeg om hvordan gjeld og forbruk har erstattet sparing og investering som økonomiske drivere. Dette skjedde fordi alle valutaer forlot gullstandarden, som til da hadde satt begrensninger for kreditt og handel. I kredittismen lønner det seg å låne og bruke penger, mens man blir straffet for å spare penger. Dermed forsvinner gevinstene av grønne tiltak som skal redusere forbruk. I tillegg belønnes rike, og fattige frarøves penger ved at pengenes kjøpekraft stadig reduseres, på grunn av storstilt pengetrykking. Økonomisk vekst er nå avhengig av inflasjon i prisen på eiendeler, regissert av sentralbankene. I denne artikkelen vil jeg foreslå en praktisk gjennomførbar løsning som vil fortrenge kredittismen, og dermed redusere forbruk og ulikheter.

Farvel til kredittismen

Sentralbankene har kommet i en umulig knipe. Den eneste måten å holde liv i økonomien er å fortsette å trykke penger. Problemet er at det vil skape stadig større inflasjon. Inflasjon betyr at penger mister sin kjøpekraft. I starten vil det derimot virke som om økonomien faktisk vokser, fordi sentralbankene presser opp prisen på eiendeler, slik de har gjort siden 2008. Men de virkelige problemene starter når folk innser at pengene deres mister verdi i stadig raskere tempo. Når folket forsøker å ta ut pengene sine fra banken, vil de få seg et sjokk. Pengene er ikke der, fordi bankene har bare en liten brøkdel i reserve. Resten er pseudopenger.

Ved å skape penger kan man fortsette å øke gjelden og forbruket i tiår fremover. Men vi har ikke tiår på oss, skal vi løse klimakrisa.

Når det blir synlig at bankene er konkurs, vil staten komme til unnsetning med enda mer penger, skapt fra intet. Ved å skape penger kan man fortsette å øke gjelden og forbruket i tiår fremover. Men vi har ikke tiår på oss, skal vi løse klimakrisa.

Farvel til fiatpenger

Det som har ført oss inn i uføra er papirpenger, eller snarere elektroniske papirpenger, som kan kopieres i det uendelige. Hvis vi gir et knippe med mennesker makten til å skape penger, vil det før eller senere gå galt. Papirpenger, også kalt fiatpenger (fiat er latin for tillit), har historisk sett hatt kortlevde liv, ofte med hyperinflasjon som utfall. Deutsche Bank, en av verdens største, skriver bl.a. i sin rapport «Imagine 2030 - The decade ahead» (Reid & Templeman 2019):

«Kreftene som har holdt vårt fiatbaserte system sammen, ser nå skjøre ut og de kan rakne i løpet av 2020-årene. Hvis det skjer vil det føre til et tilbakeslag mot fiatpenger, og etterspørselen for alternative valutaer, som gull og krypto, vil kunne stige betraktelig.»

Kryptovaluta som alternativ til fiatpenger

Gull har hatt en monetær rolle i tusenvis av år, fordi gull har en ikke-manipulerbar knapphet som følge av at det koster mye å utvinne mer. Men gull er vanskelig å transportere, og fungerer dårlig i en globalisert og digital verden. Dessuten har historien vist at det er relativt enkelt for nasjoner å bryte en gullstandard, samtidig som det er vanskelig å verifisere at stater opptrer rettmessig.

Det finnes bare ett alternativ som snart har like stor knapphet som gull, og det er kryptovalutaen bitcoin, lansert i 2009. Det var en revolusjonerende innovasjon, fordi det er første gang vi har sett digital knapphet, som tillater at verdier raskt kan overføres over lange avstander, uten å gå via en tredjepart. Bitcoin skiller seg fra tradisjonelle valutaer og andre kryptovalutaer fordi det har en fastsatt pengemengde på 21 millioner bitcoins, som ikke lar seg manipuleres av en konsentrert gruppe med mennesker. Ingen stat, sentralbank, selskap eller karismatisk bedriftsleder kan endre på bitcoin-protokollen, eller «blokkjeden» (blokkjeden er den offentlige databasen hvor bitcointransaksjoner lagres i blokker som linkes sammen i en kronologisk rekkefølge), som gjør det praktisk talt umulig å forfalske bitcoin.

Når insentivene til sparing øker gjør man det vanskeligere for folk å skille seg fra pengene sine, som vil føre til at det generelle forbruksnivået reduseres.

Vi vet ikke hvem som skapte bitcoin, men det spiller heller ingen rolle, fordi den eller de uansett ikke kan endre på noe. Det vi vet er at personen(e) må ha hatt omfattende kunnskap om økonomi, pengenes historie, kryptografi, datateknologi, nettverk og spillteori. Den aller første blokken i blokkjeden inneholder tittelen på en artikkel fra The London Times, «Chancellor on Brink of Second Bailout for Banks», noe som gir indikasjoner på hvorfor bitcoin ble skapt.

Bitcoin skiller seg også fra gull fordi det er en demokratisert og desentralisert valuta, med en sikkerhet som gjør det praktisk talt umulig å kuppe. For å endre på én tidligere transaksjon trengs datakraften til ca. 3 000 milliarder moderne high-end laptops (Svetski, 2019). Sikkerhet er alltid en funksjon av kostnad, og det at verifisering av transaksjoner og «utvinning» (mining) av bitcoins koster datakraft, sikrer man at bitcoin er offentlig og åpent for alle mennesker. Miljøbelastningen forbundet med mining er forsvinnende liten sammenlignet med miljøbelastningen som en kapitalisme under en bitcoinstandard vil erstatte.

Bitcoin er et fredfullt opprør mot systemet, med en reell slagkraft som de fleste aktivister bare kan drømme om.

200 år med Norges Bank er nok

For å skalere ned, redusere forbruk og å utjevne ulikheter må vi innføre en ikke-manipulerbar penge som setter harde begrensninger for kreditt, og som gjenoppretter handelsbalanse og insentiver til sparing. Når insentivene til sparing øker gjør man det vanskeligere for folk å skille seg fra pengene sine, som vil føre til at det generelle forbruksnivået reduseres. Bitcoin gjør nettopp dette, og er allerede blant de 40 største valutaene i verden. Hver dag strømmer det til med mennesker som vil spare pengene sine i bitcoin, spesielt i land med hyperinflasjon og negative renter. Landet med høyest bitcoinadopsjon per innbygger er Venezuela, hvor folk rømmer fra økonomisk usikkerhet (Emsley, 2019).

I 1816 ble Norges Bank opprettet. Da ble folk tvunget til å levere inn sine sølvmynter mot at banken til gjengjeld utstedte aksjebrev (sedler) som ga delvis rett til utbytte (ikke uten innflytelse over bankens virksomhet). Dette markerte slutten på folks eierskap over sine egne penger i Norge.

Sakte men sikkert har sentralbankene vokst frem (med politisk press) til å bli de viktigste aktørene i verdensøkonomien, med et klart mandat. Evig vekst. Jeg synes det er merkelig at kapitalismen blir gjort til syndebukk, mens sentralbankene og fiatpenger ikke nevnes i vekstkritikken.

Vi har nå muligheten til å gå bort fra vekstparadigmet, ved å ta tilbake eierskapet over egne penger, for første gang på over 200 år! Bitcoin er et fredfullt opprør mot systemet, med en reell slagkraft som de fleste aktivister bare kan drømme om. Noe av det viktigste vi kan gjøre for å redusere forbruk og ulikheter er derfor å boikotte kredittismen ved å gradvis adoptere bitcoin.