Skal vi ofre Sylan for å gi München energi?

Det nye året var så vidt ringt inn da vi våknet til nyheten om at Trøndelag nå skulle bli grønnere og rikere. Det hørtes jo ikke så verst ut. Men når nyheten var at TrønderEnergi i samarbeid med den tyske giganten Stadtwerke München har vedtatt å bygge landbasert vindkraft på Frøya, Hundhammerfjellet, Stokkfjellet og Sørmarkfjellet er det all grunn til å sette dette i perspektiv.

Flere og flere byer rundt om i verden har som mål å bli "grønne". Ved å kjøpe seg inn i prosjekter i Norge som trenger kapital, ofres norsk natur med velsignelse fra staten for at byer på kontinentet skal bli litt "grønnere". I Trøndelag er det Stadtwerke München som har som mål å gjøre München by fullforsynt med grønn energi innen 2025. Talspersonen for selskapet sier de investerer i prosjekter med lavt konfliktnivå for mennesker og miljø, men hvem avgjør om tiltaket er konfliktfylt eller ikke? Talspersonen sier at han allerede har blitt kontaktet av «Nei til vindkraft på Frøya», der en fersk undersøkelse fra Norfakta viser at 70 prosent er i mot vindkraftutbyggingen.

Skal det bli et fjernt bilde å snakke om den vakre soloppgangen mot horisonten uten forstyrrende rotorblad som kaster lys? Oppleve stillheten i fjellet som er så uendelig at man kan høre myggen klekke om sommeren, eller bedømme vannføringen i bekker og elver utfra lyden fra dem?

Vil vi kunne høre heiloens pip langs fjellviddene, se gåstrekket på sin ferd mellom sommer- og vinterland?

Vil reinen kunne kalve i fred der de naturgitte forutsetningene har gjort at den har kalvet siden tidenes morgen? Reinen som kan utnytte ressurser og produsere på arealer der ingen andre kan.

Manns minne.
Det vi husker om en sak som barn oppfattes som normalt, som et referansepunkt for oss resten av livet (shifting baseline). Slik tøyes grensene hele tiden når det gjelder nedbygging av matjord, etablering av oppdrettsanlegg langs kysten og nedbygging av kystlinje og fjellområder mv.

Mine fjellområder ble endret for all framtid da arealer ble ofret til vannkraftutbygging i form av oppdemming av store arealer, tørrlegging av elver, bygging av veier og kraftlinjer gjennom de siste 70 årene. Det fikk ikke hjelpe at Sylan var landets første store naturvernområde (vernet i 1917). For da interessene for utbygging ble store nok ble dette vernet opphevet, og deler av naturvernområdet og de verneverdige Nedalsmyrene ble neddemt. Det ble bygd en 1 km lang demning for å demme elva Nea til det som ble Nesjøen. På denne tida manglet man elektrisitet, målet var blant annet å produsere strøm til Trondheim by.

De naturgitte forutsetningene har gjort at vi i Norge i stor grad er selvforsynt med grønn kraft i form av vannkraft. De store utbyggingene avtok utover 70-tallet, mens småkraftutbygging har vært utbredt de siste tiårene. Nå ser det ut til at det også er på hell med negative svar på søknader om konsesjon til utbygging av småkraft. Summen av utbygde vassdrag synes å være for høy. Fra 70-tallet og fram til i dag har store arealer også blitt lagt ut til etablering av hyttefelt, videre satser nesten alle utmarkskommuner på reiseliv. Friluftslivet ekspanderer, og i de aller fleste fjellområdene er det tilrettelagt med stier og turløyper (sommer som vinter). Videre åpner endringer i friluftsloven for nye friluftslivsformer (også i nasjonalparker), den siste tilveksten på stammen er rekreasjonsløyper for snøskuterkjøring.

De norske fjellene har dermed en høy utnyttelsesgrad. Alle disse områdene er viktige leveområder for dyrelivet. Selv om menneskets referansepunkt endrer seg i takt med generasjonene, endrer ikke referansepunktet for naturen seg. Men naturen vil etterhvert bevege seg mot en tålegrense for inngrep/forstyrrelse. Politikerne bruker floskler som «at vi har så mye arealer at vi har plass til alt». Ofte har dette basis i deres eget referansepunkt og til dels mangel på kunnskap om arealer som begrenset ressurs i seg selv og at ulike arealer har ulike egenskaper til ulike tider og hvordan ulike faktorer virker sammen. Hver sak blir vurdert hver for seg, uten å ha fokus på det store bildet.

Det er ikke tvil om at verden står ovenfor store utfordringer, vi må ta grep for å bremse klimaendringene. Men nå stilles kortsiktige økonomiske interesser opp mot å bevare viktige naturressurser for kommende generasjoner. Vi kan ikke bli så «klimablinde» at vi tillater en rasering av fjellområdene til vindkraftanlegg på økonomisk spekulasjon for å gjøre storbyene «grønnere». Det er definitivt et villspor for å redusere klimaeffektene. Hvor er føre-var prinsippet som er grunnleggende i naturmangfoldloven? Det er på tide vi våkner og forstår hvilket politisk spill som utspiller seg i kulissene. For naturen er etablering av vindkraft ett moment, vi ser det samme når det kommer til mineralutvinning; store internasjonale selskaper etablerer seg, eksproprierer grunn og får til alt overmål også tillatelse til å deponere gruveavfall i fjordene våre. Spillet om ressursene får konsekvenser både for deg og meg på kort og lang sikt. De langsiktige effektene vil vi alle merke.

Utenlandske investorer
Utenlandske selskaper investerer i landbasert vindkraft i Norge. Gjennom elsertifikatordningen (grønne sertifikater) gir Norge støtte til blant annet vindkraftselskaper i 15 år. Vindkraftverk i Norge er med dagens strømpriser ulønnsomme. Det bygges nå flere utenlandskabler for å enklere omsette den norske krafta i et felles europeisk kraftsystem. Byggingen av utenlandskablene vil trolig bidra til at de norske strømprisene heves til europeisk nivå. Derfor investerer utenlandske finansselskap i landbasert vindkraft i Norge for å få god avkastning på kapitalen i årene framover. Som forbruker må vi være med å finansiere dette gjennom økte strømpriser og økt nettleie.

Vindkraft som klimatiltak

Nedbygging av fjellområdene for etablering av vindkraftanlegg er en dårlig klimastrategi. Kraft fra vindenergi er ustabil, da vindmøllene ikke produserer hele tiden. Man kan derfor ikke i sin helhet basere seg på vindkraft, men vil ha behov for en annen energikilde for å sikre kraftforsyningen til enhver tid. I praksis er dette i andre land ofte energi fra gass- eller kullkraftverk.
Vindkraftanlegg til fjells og langs kysten kan vanskelig forsvares som grønne, da etableringen av slike betinger store terrengforandringer. I snitt bygges det 800 meter vei per vindmølle, veien må ha lav stigning og dermed må store skjæringer sprenges ut i fjellet og bekker legges i rør under veien. Ved hver vindmølle blir det laget en gruset oppstillingsplass på størrelse med en halv fotballbane. Dette er massive og irreversible naturinngrep som omformer fjellene til industriområder. Arealene i seg selv er en ikke-fornybar ressurs, vi kan i utgangspunktet ikke få mer arealer enn de vi har til rådighet. Samtidig virker tap av landskap/utsikt inn på lang avstand, da vindmøllene er opptil 185 meter høye! Til sammenligning er Nidarosdomen i Trondheim 97,5 meter høy og Tyholttårnet 124 meter høyt. Hvordan blir turopplevelsene i nasjonalparkene dersom vi tillater etablering av vindkraftanlegg nært dem? Fjerneffekter for dyr kjenner vi til og det samme for oss mennesker, så hvorfor vurderes ikke fjerneffektene i større grad?

Landbasert vindkraft er vedtatt faset ut i Polen, da konsekvensene for mennesker og miljø er for store, der skal landets vindkraft produseres til havs. I Canada vokser motstanden mot vindkraft som følge av de negative konsekvensene for mennesker og miljø. I Trøndelag bygges Europas største landbaserte vindkraftanlegg på Fosen, midt i sørsamenes vinterbeiter for reinen. FNs rasediskrimineringskomité har bedt staten om å stanse arbeidet inntil saken er nærmere undersøkt. Men hensynet til utbyggers økonomi settes foran statens forpliktelser ovenfor samene som landets urfolk.

Hvorfor har vi det så travelt med landbasert vindkraft nå? Hvorfor satser vi ikke heller på å utvikle havvind? I Trøndelag finner vi også et av verdens ledende forskningsmiljøer innen fornybar havenergi.

Ja, hvordan skal vi kunne forsvare for våre barn og barnebarn at vi tillot dette i ei tid med kraftoverskudd og velstand blant folk? Trøndelag blir ikke grønnere og rikere. Det blir gråere og fattigere, dette er bare et skittent spill om fjellet, der vi alle blir stående igjen som tapere til slutt.