Sivil ulydighet i el-sparkesyklenes tid

– Har du skrevet deg på lista?

– Ja, jeg skrev meg opp da jeg ble 15 – var redd for at aksjonene skulle starte før jeg var gammel nok! Det blir mer feil å ikke gjøre noe, syns jeg, hørte jeg nylig på Natur og Ungdoms koronavennlige minisommerleir på Riddusletta i Nord-Troms. (Natur og Ungdom har aldersgrense på 15 år for å delta i sivil ulydighet.)

Jeg har vært med i Natur og Ungdom siden jeg var 16 år og har med det vokst opp i en organisasjonskultur hvor sivil ulydighet er et selvsagt virkemiddel, med noen prinsipper og metoder som lenge har ligget fast. Nå som det er femti år siden Mardøla, miljøbevegelsens første sivile ulydighetsaksjon, er det verdt å reflektere over hva sivil ulydighet er i dag, og om prinsippene til datidens aktivister fortsatt står seg.

Sivil ulydighet utdyper demokratiet

Det finnes selvsagt dem som mener det er uetisk å bryte loven. Det tror og håper jeg gjelder veldig få. Var det galt av Rosa Parks å sette seg fremst i bussen i Alabama i 1955, når hudfargen hennes dikterte at hun skulle sitte bakerst? Var det galt å gjemme unna jødene fra nazistene?

Nei. Åpenbart var det da loven som utgjorde uretten, ikke aktivistene. Sivil ulydighet fungerer best når selve handlingen illustrerer nettopp dette, at myndighetenes regler er feil eller uetisk, ikke bruddet på dem. Håpet er at publikum oppfatter aktivistene som mer rettskafne enn myndighetene, og at en eventuell straff mot aktivistene ender i enda mer sympati for deres sak. Rosa Parks´ aksjon var et nødvendig steg i kampen som endte avskaffelsen av segregering på offentlig transport i USA, og i den større borgerrettighetskampen.

For meg er sivil ulydighet en del av det deltagende demokratiet, en ekstra sikkerhetsventil mot demokratiske mangler eller undertrykkelse av minoriteter. Det er gode grunner til at det først og fremst er miljøbevegelsen som forbindes med sivil ulydighet i Norge i dag. Barn, unge og fremtidige generasjoner mangler demokratisk makt i Norge. Det gjør også befolkningen på øystater i Stillehavet som risikerer å havne under vann som følge av blant annet norsk oljeboring. Ei heller naturen er invitert til urnene. Dette var alle grunner til at økofilosofen Arne Næss så på sivil ulydighet som et virkemiddel som «utdypet» demokratiet. For femti år siden, ved en anleggsvei i Romsdal sommeren 1970, la han og noen få andre aksjonister premisset for det som er blitt til en ganske særnorsk kultur for sivil ulydighet.

Mardøla: Starten på en bevegelse

Mardøla, Nord-Europas høyeste fossefall skulle legges i rør. Økofilosof Sigmund Kvaløy Setreng gikk i spissen for å sette en stopper for utbyggingen, og fikk etter hvert også med seg kollega Næss. En gruppe bygdefolk og miljøvernere hadde etablert leir i Sandgrovbotn, midt i anleggsområdet. Aksjonistene var organisert gjennom «Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern», forkortet «(snm)». Navnet var i parentes for å signalisere at organisasjonens egentlige uviktighet. Aktivistene var lei av «skrivebordsmiljøvernere», og ville at saken skulle stå i fokus, ikke organisasjonen. Ironisk nok er det nettopp det som gjør organisasjonen verdt å nevne i denne teksten.

Aksjonistene på Mardøla hadde med seg lenker, men brukte dem aldri. Norges vassdrags- og energidirektorat skal ha sendt ut melding om at arbeiderne ville bli permittert dersom aksjonene ikke stanset, og følgelig skal flere hundre raumaværinger ha trappet opp i leiren med plakater som «hippies dra hjem (hvis dere har noe da)». Stemningen var amper, og miljøvernerne fryktet konflikten kunne skade saken. Det endte med en symbolsk blokade av anleggsveien i en times tid, og ti personer i arresten.

Næss og Setreng ble essensielle i å utforme sivil ulydighet som virkemiddel i Norge. Blandingen av inspirasjon fra Gandhi og borgerrettighetsforkjemperne i USA, og økofilosofien til blant annet Næss, gjør at vi har en helt egen tradisjon og forståelse av sivil ulydighet i Norge. Det er en historie jeg er stolt av, fordi vi har unngått at aksjoner har spilt over i skade, vold og kriminelle handlinger, og aksjonistene har med det sikret større folkelig sympati – og til syvende og sist gjennomslag.

Samtidig har media og kommunikasjon endret seg radikalt siden 1970. Sivil ulydighet som ingen får vite om, er stort sett mislykket. Verdens problemer har også endret seg. «Alle» er enige om at vi trenger kursendring for å bremse klimaforstyrrelsene. «Alle» er enige om at vi må stoppe tapet av naturmangfold. Dermed blir kampen for en urørt foss eller fjell del av en større kamp. Hva betyr det for hvordan vi bør tenke om sivil ulydighet i dag?

Skolestreik: Fra demonstrasjon til sivil ulydighet

I september 2018 streiket for første gang norske skolelever i protest mot politikernes handlingslammelse i klimasaken. Først så vi ikke på det som en sivilt ulydig aksjon. Det var jo som en hvilken som helst annen aksjon, bare i skoletid. Derfor mente vi også elevene på videregående burde få gyldig fravær for å arrangere demonstrasjonen, slik man får for annen politisk aktivitet. Men så endret det seg.

Konseptet skolestreik tok helt av. Titusenvis av unge tok til gatene over hele verden. Etter hvert begynte Greta Thunberg å omtale aksjonen som «civil disobedience», og i Australia var demonstrantene krystallklare på at aksjonen var sivilt ulydig. De godtok fraværsanmerkningen, og hadde med plakater med budskap som: «civil disobedience requires no permission slip». Da titusenvis demonstrerte i Norge 22. mars 2019 hadde Utdanningsdirektoratet avklart at deltagelse ville medføre ugyldig fravær. Skolestreiking er ikke et lovbrudd, men et normbrudd som utløser en sanksjon. Dermed mener jeg ungdommer som skolestreiker deltar i sivil ulydighet.

Det er naturlig at aksjonsmetoder endrer seg i en verden hvor samfunnet, kulturen, bekker og elver, ja selv klimaet endrer seg altfor raskt. Men fordi det er et så radikalt virkemiddel mener jeg det er essensielt at vi beholder klare prinsipper for hvordan og hvorfor man tyr til det. De trengs for at aksjonene skal være etisk forsvarlige, for å minske risikoen for unødvendig skade dersom aksjonistene tar feil i sin sak, og for at oppmerksomheten skal være på saken, ikke middelet. Det kan ikke være for mye uenighet om hva sivil ulydighet faktisk er. Da virker vi bare, eller i verste fall blir vi, som en gjeng pøbler.

Fem prinsipper for sivil ulydighet

Så hva er sivil ulydighet? I boka «Den nødvendige ulydigheten» forsøker Åsne Berre Persen og Jørgen Johansen å konkretisere hva sivil ulydighet er. De skriver med forankring i teori og med bred erfaring som aktivister selv. Johansen har for eksempel aksjonert ved å bryte seg inn i fengsel i solidaritet med en fengslet militærnekter. I tradisjonen jeg er lært opp i, gjennom Natur og Ungdom, fremstår disse som ufravikelige krav:

1. Åpenhet
2. Ikkevold
3. Lovbrudd
4. Alvorlig overbevisning
5. Samfunnsmessig og/eller etisk siktemål

I tillegg nevner forfatterne at aktivister ofte vektlegger at sivil ulydighet skal være siste utvei, at det skal dreie seg om å hindre en uopprettelig beslutning, at aksjonens mål skal være klart og avgrenset, og at handlingene må skje i et sivilisert samfunn.

Prinsippene er et uvurderlig verktøy i den vanskelige og nødvendige oppgaven å skille mellom legitime og illegitime aksjoner. Og i Natur og Ungdom står de støtt. Dermed faller ikke aktivister for fristelsen å fjerne målepinner eller annet materiell fra anleggsområdet, eller å true politiet med selvskading dersom de fjerner oss. Førstnevnte er sabotasje, som igjen strider med åpenhets- og (i de fleste tilfeller) voldsprinsippet. Sistnevnte er psykisk vold mot politibetjenten, og også et brudd med åpenheten.

Jeg er stolt av denne tradisjonen, men har likevel begynt å lure på om den står i veien for oss. Ikke når det kommer til de fem hovedkriteriene. Men jeg er vant til å tenke at aksjoner må ha tydelige krav, som er gjennomførbare, og at skaden man kjemper mot, skal være uopprettelig. Klimaendringene krever nok en annen form for mobilisering enn vi er vant til. Én enkelt utslippskilde er alltid for liten til at det gir mening å kalle skaden «uopprettelig». Enda verre er det for de systemkritiske i blant oss. Å løse både natur- og klimakrisen tror jeg blir ufattelig vanskelig samtidig som vi har et økonomisk system som fordrer evig vekst i økonomien. Vi kan effektivisere og vi kan bytte ut – men før eller siden må vi redusere. Og med en situasjon som er så alvorlig som nå, mener jeg sivil ulydighet er på sin plass. Millioner av menneskeliv, arter og hele økosystemer står i fare.

Samtidig som jeg har grublet, har andre aktører tatt scenen. Extinction Rebellion er på fremmarsj, med aksjoner som å stenge ned gater eller lime seg til offentlig transport. Handlingens mål er ikke i seg selv å stanse den gaten eller den bussen, men å formidle alvoret i krisen. Er det dette som er framtidas aksjonskonsept? De siste dagene har vi sett oppfordringer om å flytte de dokkløse elsparkesyklene fra fortauet og ut i veien. Det skjer i full åpenhet, er strengt tatt ulovlig, blir gjort med en samfunnsmessig begrunnelse med et tydelig mål. Kanskje er det derfor «innafor»?

Har sivil ulydighet effekt?

Med så mye snakk om prinsipper er det verdt å merke seg hvilke prinsipper som ikke nevnes. Det har ikke vært tradisjon for å kreve at sivil ulydighet skal ha noen effekt. Det skulle man kanskje tro. En aksjon som ikke oppnår målet, oppnår først og fremst en forulemping av politiet, som igjen er en byrde på samfunnet.

Så hvordan forsvare en aksjon i en strid man antakelig taper? For det første er effekten av enhver sivil ulydighetsaksjon svært usikker. Da Hydro i 2001 fikk tillatelse til å lete etter olje utenfor Røst og Lofoten, hindret aksjonister fra Natur og Ungdom og Bellona boreriggen i å komme frem, samtidig som organisasjonenes klage ble behandlet. Riggen ble stanset, og organisasjonene fikk gjennomslag for klagen. Den dag i dag er Lofoten, Vesterålen og Senja oljefritt, som det eneste større området på norsk sokkel. Da Wintershall DEA i 2019 fikk tillatelse til å bore like i nærheten, samt i nærheten av korallrevet Trænarevet, forsøkte vi samme strategi. En etter min mening svært grundig klage ble sendt, og riggen ble forsøkt stanset i mellomtida. Men klima- og miljøminister Ola Elvestuen sa nei, og boring ble det. I etterpåklokskapens ånd er det lett å dømme hvilke aksjoner som er nyttige eller ei, men midt i det er det umulig å si.

For det andre kan aksjoner ha verdi selv om man med sikkerhet vet at man vil tape saken, slik som den symbolske aksjonen på Mardøla. Håpet er da at aksjonen får en effekt utover enkelttilfellet. Det blir slaget man taper for å vinne krigen. Veldig enkelt sagt var Mardøla viktig for Alta-kampen. Altakampen endte også i et tap, både mot politiet under selve aksjonen og i rettsprosessen som fulgte. Jeg kan bare tenkte meg hvor hardt det tapet kan ha svidd. Miljøbevegelsen fikk en kraftig nedtur i medlemstall, og Naturvernforbundet, som førte rettssaken mot staten, slet økonomisk i lang etter. Likevel mener de fleste at kampen om vassdragene i dag er vunnet, tapet i Alta til tross. For aksjonen og den folkelige oppslutningen om den gjorde at Alta-utbyggingen fikk en betydelig politisk kostnad. Det var ikke mange politikere som ønsket å ta en slik kostnad på nytt. Miljøorganisasjoner ble dermed mer involvert i beslutningsprosesser og vassdragene ble forvaltet i samlede planer, som etter hvert førte til stopp i utbyggingen av større vannkraftverk. I tillegg ble minoritetspolitikk for alvor satt på dagsorden, som blant annet resulterte i opprettelsen av Sametinget.

Dagens vindkraftmotstandere er kanskje i ferd med å oppnå noe lignende. Det virker ikke som at de pågående aksjonene faktisk vil stanse konsesjonene som er gitt, men det har blitt politisk vanskelig å bygge nye vindkraftverk på land, og Olje- og energidepartementet foreslår å stramme inn på regelverket.

Om de ulovlige aksjonene mot landbasert vindkraft har bidratt positivt til dette vet jeg ikke. Hverken politikere, energiselskaper eller investorer ønsker seg ulovlige aksjoner, og på den måten kan de ha hatt solid effekt. Samtidig har aksjonsformene bidratt til at vindkraftmotstandere blir oppfattet som mer ekstreme og usympatiske enn de kunne blitt. Hos unge miljøengasjerte er den oppfatningen utbredt. Det tror jeg først og fremst er fordi mange av aksjonene ikke har vært sivilt ulydige. Det har blitt rapportert om sabotasje av anleggsmaskiner, psykisk vold mot politibetjenter, og til og med vold. I det lange løp tror jeg de fleste er enig i at sånt ikke tjener saken. Uansett er midlene umoralske. Og det skjer fordi aksjonister er utrente og mangler tilknytning til modererende organisasjoner.

De neste femti år

Skal vindkraftmotstanderne få gjennomslag, må de følge prinsippene for sivil ulydighet. Det tror jeg de vil gjøre i økende grad etter hvert som motstanden blir bedre organisert, gjennom f.eks. foreningen Motvind eller miljøet i det samiske partiet NSR, som på svært etterrettelig vis har aksjonert mot vindkraft på land. Når aksjoner blir voldelige eller foregår i det skjulte må miljøbevegelsen ta avstand.

Så lenge det er miljø- og menneskerettighetsproblemer bør det finnes sivil ulydighet. Så lenge det finnes sivil ulydighet må det eksistere en levende samtale om hva som er legitimt og ikke, slik at nye gruppering og aksjonsformer blir med i tradisjonen. Med voksende miljøproblemer tror og håper jeg færre spør hvorfor vi begår sivil ulydighet, og flere spør seg selv hvorfor de i det hele tatt er lydige.