Sesong ∞

Mye av fascinasjonen for George R.R. Martins fantasiunivers “Game of Thrones” skyldes to ting: langsom oppbygging av uberegnelige maktpersoner og den store katastrofen som truer dem.

Sammenligningen med vårt eget samfunn er åpenbar. Vi står overfor en menneskeskapt katastrofe som kan være like skjebnesvanger som de naturlige utryddelsene som har funnet sted før. Verdenslederne virker likevel mest opptatt av å finne ut av hvem som skal bli den nye supermakten på den kommende søppelhaugen.

Idealet møter virkeligheten
I en ideell verden vet vi hva som hadde fungert. En global ordning med en fast pris på karbonutslipp og strenge reguleringer som gjør det mer lønnsomt å være miljøvennlig. De frie markedskreftene (som også bare består av mennesker, husk det!) har kanskje ødelagt kloden, men dersom de hadde vært regulert “riktig”, kunne det vært unngått.
I virkelighetens verden vil alltid klima- og miljøkampen være en del av det internasjonale spillet mellom stater. Et spill der folk holder kortene tett til brystet og alle er skyldige for den samme ugjerningen. Alle som kjenner spillteoriens “Fangens dilemma”, vet at dette fort kan gå galt.

Kina vår verdens Daenerys?
Alle skylder på hverandre, og gjør liten eller ingen innsats for å håndtere det faktiske problemet. Samtidig hamstrer de det de kan av redningsbøyer og ressurser i den tro at dersom de ikke skynder seg, vil noen andre gjøre det før dem. Det blir en slags anarkistisk egotripp mellom nasjoner, som kunne vært unngått med samarbeid.
I “Game of Thrones” valgte dragedronning Daenerys å redde verden før hun fulgte sine egne ambisjoner. Det er unektelig et smart trekk dersom du er sikker på at du etter enorme investeringer i et problem som rammer alle, kan ende på toppen av næringskjeden.
Det kan virke som at Kina tenker det samme. Med Donald Trump i Det Hvite Hus, Jair Bolsonaro i Palácio do Planalto, Putin i Kreml og atommaktene India og Pakistan opptatt med en intens kald krig, står EU og Kina igjen som de eneste stormaktene som har klima og miljø høyest oppe på sine prioriteringslister.
Kina tjener uten tvil på gode relasjoner med Europa, all den tid EU er en union som styrer tilgangen til store markeder. EU er tjent med gode relasjoner til Kina av akkurat samme grunn.

Kina er verdens største land. Et land med uttalte svært ambisiøse klimamål
Og det virker som kineserne mener alvor. Gjennom flere tiår har protester relatert til klima og miljø vært så og si det eneste som har sluppet til i gatene i form av demonstrasjoner, eller i media gjennom meningsinnhold og kritiske artikler. Jeg befinner meg i Yangoon og plukket nylig opp en utgave av China Daily, en avis som leses av mange her i Myanmar. Kineserne er her, som så mange andre steder, tungt representert. China Daily er eid av Kinas kommunistparti, og som forventet finner jeg ingen artikler om pressefrihet eller politiske dissidenter, men tre saker relatert til klimakampen. To av sakene er på forsiden og alle tre er blottet for klimafornektelse.

Hva har Norge å vinne på at Kina og EU står sammen for klimaet?
Vi sier ofte at lille Norge ikke kan redde verden. Det er åpenbart, og jeg kjenner ikke til noen forkjempere for streng klima- og miljøpolitikk som mener noe annet. Likevel er vi mange nordmenn som mener at også vi må handle, og det raskt. Det er mange grunner til dette, og en av dem er håpet om å kunne være en del av en global løsning. Ikke bare fordi Norge vil redde den menneskelige sivilisasjonens plass i økosystemet vårt, men fordi vi av egeninteresse har lyst til å være på vinnerlaget. Og hvis vinnerlaget blir Trump og Bolsonaro, vinner ingen.

Vinnerbrikken?
Da står vi igjen med Kina. Forskning indikerer at et velfungerende klimasamarbeid mellom giga-markedene Kina og EU, nærmest ville tvunget resten av verdens aktører til å spille på deres premisser. Dersom denne alliansen innfører effektiv klima- og miljøpolitikk, og for eksempel straffer med toll alle importvarer som ikke følger de samme standardene, vil det mest lukrative valget for andre økonomier bli å “bend the knee”: Å kjøpe seg inn i samarbeidet ved å innføre den samme politikken. Utslippskutt og arbeid for å redusere skadene vi allerede har påført, kan bli resultatet.
Hvordan skal vi ta stilling til dette? Finnes det alternativer til Kina på tronen av en ny verdensorden? Hva må vi gi fra oss av sjel, verdier og råderett for å kunne inngå et slikt samarbeid? Det er noe vi må finne ut av. Tiden vi har for å finne en god løsning er i ferd med å renne ut. Fort.