Religion ved markedsøkonomiens ende

Hvorfor har vi religion? Religion sørger for møteplasser der folk kan samles, bygge og opprettholde den sosiale kapitalens vennskap; religionen er navet der behov kan signaliseres og besvares. Dét kan selvsagt gjøres på andre måter også; ved å spille kort, eller ved å vanke på en pub, eller ved å sitte i en komité. Men religiøs tro kan gjøre det på måter de andre møteplassene ikke kan. Selve ordet ”belief” – tro – kommer til vår bokstavelig orienterte tid fra den fortellersterke antikken. Det kan spores tilbake til den eldgamle germanske roten galaubjan (å holde kjær); det latinske ordet for ”å tro” er credere, som kommer fra cor dare, å gi (sitt) hjerte.

Religion gjør det mulig for en mengde mennesker å delta i en fellesaktivitet der de gjør det samme til samme tid, til den samme musikken. Religionens ritualer har i seg selv ikke noen direkte praktisk verdi, og dette gjør at de blir spesielt kraftfulle og effektive som et uttrykk for at deltakerne er tilstede som medlemmer av et samfunn. Religion gir oss tradisjoner – en gave fra fortida – der kjerneverdier representeres i utsøkt vakre former. Og den åpner for en felles tilstedeværelse; i religiøse seremonier ser venner, naboer, familier og kjære alle i samme retning.

Kritikeren vil påpeke at religion ikke bare bringer harmoni, men også stridigheter; at det har vært mye maktmisbruk; at noen uttrykk for religion misforstår sine egne myter – ved for eksempel naivt å ta Skapelsen for å være et faktum. Som med alle menneskelige beskjeftigelser finnes det ingen garanti for at religionen vil bli utøvd på en god måte. Religionen kan fokusere på skam framfor glede, på det personlige heller enn det kollektive, på rettskaffen narsissisme heller enn på felles omsorg. Religionen kan være intolerant, skinnhellig og grusom. Men det er vanskelig å komme på noen politisk eller sosial orden der disse uheldige egenskapene ikke gjør seg gjeldende fra tid til annen. Også den sekulære verden forsøker innimellom å bygge et nytt og sekulært Jerusalem, med fryktelig gode intensjoner og til hvilken som helst pris i liv og andre former for kapital.

Men la oss se en gang til på hva religion kan gjøre. Religionen er samfunnets tale. Den er kultur i samfunnets tjeneste. Den er et rammeverk for å integrere omsorg i samfunnslivet og kulturen; den hever veldedigheten opp fra den personlige samvittighetens nivå og integrerer den i måten et samfunn ser og uttrykker seg selv.

Religionen bruker allegorier, og åpner opp det kraftfulle rommet av ubesvarte spørsmål, uløste paradokser, ubeskrivelig skjønnhet. Med godartede myter opptar den det rommet i oss som, dersom det får stå tomt, står vidåpent for ideologi. I likhet med karnevalet gir religionen kraftfulle, sammenkoblede ritualer som levendegjør medlemskapet i samfunnet og definerer det som spesifikt for et sted som det skal ta vare på; ritualer som inviterer til følelsesmessig dristighet, og som henleder fellesskapets oppmerksomhet mot tiden – de naturlige syklusene av dager og årstider – så vel som mot hvordan fellesskapet både er arvtaker etter tidligere generasjoner og velgjører for framtidige generasjoner. Selve utførelsen av det religiøse ritualet krever kyndighet og gir tilgang til de dype, intellektuelle kreftene som bare er tilgjengelige for underbevisstheten. På alle disse måtene bygger religionen opp under tilliten og bestandigheten som gjør det mulig å opprettholde gjensidighet – nettverket av sammenkoblede ferdigheter og tjenester som utgjør den lokale økonomien.

Vi kan ikke vite hvilke former religionen vil anta i framtidas samfunn. Små samfunn, med kulturer preget av nærhet til en natur de møter med respekt og ære, kan komme til å nærme seg hedensk spiritualisme – som inuittenes lelira og de sjamanske religionene. Deres ritualer opprettholder praksisene som i sin tur opprettholder deres lokale økologier. På den andre siden kan kulturer som er mer bofaste, mer tamme enn ville, og som har en matchende religion, kunne befinne seg i den kristne tradisjonen. Dersom det blir tilfellet, vil de arve en utprøvd, høylytt, fullblods liturgi med stor dybde og briljans som de kanskje ikke hadde ventet seg – dersom de kun kjenner til de velsmakende banalitetene fra den tidligere markedsøkonomiens tid. De vil også arve denne liturgiens arkitektoniske uttrykk – kirkene – spektakulære påstander om at samfunnet ikke er annet enn et preludium til den store fugen av overlappende mysterier, liknelser, følelser og prestasjoner som utgjør Gaia.

”Surviving the Future” bruker enhver verdi og innsikt den finner som kan bidra til å holde samfunnet samlet i det kommende fraværet av en robust markedsøkonomi. Religionen (Latin: ligare å binde + re intenst) er en måte å binde mennesker sammen på gjennom historier, musikk, dans, følelser, død, sjel – alt handler egentlig om å feire samfunnet, og det på en så ektefølt måte at du kan gi deg hen med hele ditt hjerte.

Saken fortsetter under bildet.

Dessverre vil verdens religioner generelt sett ikke være i god stand til å ta dette kreative ansvaret. Det er fire grunner til det: Den første er at religionene har blitt knust og utarmet av fragmenteringen av samfunnsstrukturene og tapet av sosial kapital som fulgte med utviklingen av markedsøkonomien. Religionen har blitt skilt fra sin kulturelle sammenheng og blitt noe folk samles om for å gjøre, som å kjøre rally – en personlig reise for deg, fordi det er sånt du liker å gjøre. Samtidig har utviklingen av vitenskap og den bokstavelige, desillusjonerte måten å tenke på – som er allment ansett for å være den eneste tenkemåten som finnes – gjort det vanskeligere å kjenne igjen og akseptere religionens poetiske diskurs. Da de ble utfordret av vitenskapen, overga religionenes ledere og prester seg raskt til ideen om at vitenskapelig, materiell sannhet er den eneste typen sannhet som eksisterer.

Religionen har blitt skilt fra sin kulturelle sammenheng og blitt noe folk samles om for å gjøre, som å kjøre rally – en personlig reise for deg, fordi det er sånt du liker å gjøre.

For det andre, og av liknende årsaker, har store deler av den splittede og forvirrede vestlige kristne kirken, slik den utviklet seg mot slutten av 1900-tallet, gått drastisk til verks for å presentere den mest forflatede, dagligdagse religionsfortolkningen, og gått bort fra den uendrede teksten som trengs om folk skal ha noe håp om å kunne huske den. Kirken har forkastet liturgien sin og anstrenger seg i stedet for å være spontan og presentere det enkle budskapet om personlig frelse på bokstavelig vis, så det kan aksepteres som materiell sannhet eller forkastes som feilaktig. Når budskapet presenteres på denne måten, har mange fornuftige mennesker ikke annet valg enn å nekte å godta noe de avviser som fullstendig nonsens. På denne måten har kirken kastet på dør alt av underforståtte funksjoner, narrative og billedlige sannheter som er integrert i den kunstneriske og kulturelle betydningen av fellesskapet, og som er religionens essens. Under markedsøkonomien har den kristne religionen blitt dratt mot avgudsdyrkelsen det innebærer å redusere kompleks betydning og refleksjon om Kristi etterfølgelse til en ikonisk etterfølgelse av markedsføring, og falt for en teknikk den bare kan utføre som en ynkelig amatør med pustebesvær, i stedet for det den pleide å utføre med trygg, sakral dyktighet.

For det tredje, selv om det for tida finnes en lengsel etter et uttrykk for andre, ikke-materialistiske, ikke-vitenskapelige, åndelige verdier, mislykkes de etablerte kirkene nesten fullstendig i å dra nytte av dette. De er ikke innstilt på den bølgelengden, og for store deler av den åndelige bevegelsen blant dem med sterk grønn bevissthet, står det å bekjenne seg til en kristen tro som det motsatte av det de trenger. Den kristne troen virker kald og absurd, full av selvsikre forsikringer om et etterliv som ikke bare er fryktelig utroverdig, men også en fornærmelse overfor mennesker som bekymrer seg for hvor mye lenger det vil finnes en planet å leve på. Den etablerte religionen, og særlig den kristne kirken, framstår som selve kroppsliggjøringen av urban og menneskesentrert fremmedgjøring overfor naturen, mens de grønne verdiene søker måter å etablere ordentlig kontakt med – og å forsvare – det landlige. Den gladkristne, barnslige gudstjenesten framstår som umyndiggjørende; i kontrast er myndiggjøring den grønne bevegelsens sentrale hensikt – å utvikle seg intellektuelt og ressursmessig, å gi medlemmene muligheten til å handle, etter at de har innsett omfanget av det økologiske forræderiet som har pågått i den sentraliserte, urbane sivilisasjonen og dens religions navn siden oppfinnelsen av plogen.

Det fjerde handikappet religionene må hanskes med – idet de står med sitt nye ansvar for å bygge samfunn og redde liv – er måten religioner i samme periode har blitt sammenblandet. Det er ingen tvil om at de ulike religionene har noe å lære av hverandre, innsikter de kan oppnå gjennom hverandres tro som kanskje ikke ville vært tilgjengelige på noe annet vis. Enhver religion har noe å lære bort; hver av dem er best på noe: Framtidas samfunn, som kommer til å arve dette mangfoldet, vil måtte utlede fordeler fra dem.

Til tross for dette er mangfoldet en selvfornektende sannhet. Den motsier seg selv ved å operere med flere ulike autoriteter. Denne motsigelsen er fatal hvis den får for mye oppmerksomhet. Den har tilført en følelse av merkevarebygging som i seg selv trivialiserer det religiøse møtet: På effektivt vis tvinger den folk til å ta et instrumentelt og bevisst valg mellom de forførende appellene til konkurrerende handelsmenn på frelsermarkedet, i stedet for å gå gjennom en gradvis oppdagelse av mening og kjærlighet på et underbevisst plan og med utgangspunkt i barndommen, der grunnlaget for denne evnen legges.

Mangfold innebærer også at samfunnet selv ikke tør å favorisere en historie over en annen, så et kollektivt uttrykk for enhver religion blir støtende for resten: mange blir til ingen. Samfunnet er dermed for en stor del ekskludert fra det godartede, felles språket religionen tilbyr i form av seremonier, høytider, solidaritet, ånd; kulturen er skrubbet ren for allegori og fylles med sekulær kitsch. Men kunsten kan være til hjelp når det kommer til å overstige dette mangfoldet. Når ulike tradisjoner utvikler sine kunstneriske særegenheter til det fulle, kan de kanskje finne felles grunn å møtes på. Du kan ikke argumentere mot en sang.

Du kan ikke argumentere mot en sang.

Ikke noe av dette er rasjonelt sett fra perspektivet til markedsøkonomien, som instinktivt vender seg mot egen teknologi når det er snakk om å tilbe noe. Men forestillingen om at et samfunn kan opprettholdes uten enten et energirikt marked eller en kulturelt rik religion – den er virkelig irrasjonell. Framtidas sosiale ordener kommer til å trenge en religion; religionen kommer til å trenge en rik kulturell arv. Den kan gi kulturen en ordentlig jobb å utføre, noe å delta i, ikke bare noe å se på: noe å dedikere seg til med hele sitt hjerte, noe som kan gi deg den moralske styrken du trenger for å stå på, for det finnes ikke noe stort Noe i himmelen som kommer til å gjøre det for deg.