headerbilde
headerbilde

«Reell grønn vekst»: Noe nytt eller bare mer av det samme?

Det er svært urealistisk at miljøeffektivisering vil kunne holde tritt med evig vekst. At vi i tillegg har svært kort tid på å gjennomføre endringene, gjør det desto vanskeligere. Hva er egentlig viktigst for Stoknes å unngå: miljøkatastrofe eller systemforandring?

16.04.2021 / Carlo Aall og Petter Næss

Det har vært flere innlegg i Pan som har tatt opp den meget viktige diskusjonen om vekst og klimaomstilling. Per Espen Stoknes har tatt til orde for – og forsvart i to grundige og interessante innlegg – et mål om det han kaller «reell grønn vekst», som han kontrasterer med andre ikke-ønskelige former for vekst. Etter å ha lest begge innleggene stiller vi oss to spørsmål: (1) Hvorfor kommer Stoknes med sitt budskap om «reell grønn vekst»; og (2) Hva bringer Stoknes av nye perspektiver inn i den bortimot 50 år gamle debatten om vekst og miljø?

Om skribentene

Carlo Aall er professor i bærekraftig utvikling ved Høgskulen på Vestlandet og klimaforsker ved Vestlandsforsking.

Petter Næss er professor i planlegging i byregioner ved Institutt for by- og regionplanlegging på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Hva er Stoknes motivasjon?

Nå skal man alltid være forsiktig med å diskutere intensjoner til sine meddebattanter, og vi tviler ikke på at Per Espen Stoknes grunnleggende sett har de samme intensjonene som oss: Nemlig ønsket om å bidra til en mer bærekraftig utvikling. Samtidig registrerer vi at Stoknes opptrer med to ulike roller i den offentlige debatten; både som fagperson og politiker. Et svar på vårt første spørsmål om hvorfor kan muligens ligge i å forstå disse to rollene.

Tidligere i debatten

Stoknes' opprinnelige innlegg: Reell grønn vekst er i dypøkologiens ånd

Fagerheims kritikk: Grenser for grønn vekst

Svar fra Stoknes: 8 nyanser av grønn vekst

Svar fra Fagerheim: Miljøbevegelsens vanskelige dilemma

På Wikipedia omtales den faglige bakgrunn til Stoknes på følgende måte: «[Han] har ph.d.-grad om økonomiske metaforer og gikk ut med embetsstudium i psykologi fra Universitetet i Oslo i 1994. Han er førstelektor og forsker II ved BI med fagansvar for masterprogrammet ‘Grønn Vekst’ og tidligere ‘Scenarios, foresight and strategy’».

Som fagperson har Stoknes markert seg i klimadebatten med boka «Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming». I boka og i den påfølgende debatten har Stoknes blant annet tatt til orde for en større vekt på positive muligheter for omstilling og mindre vekt på negative og dystopiske fremstillinger av klimaproblemene.

Stoknes' nære politiske bakgrunn er som vararepresentant på Stortinget for Miljøpartiet De Grønne (MDG), som det siste året har hatt flere opprivende diskusjoner og utmeldelser knyttet til en uenighet vi kjenner fra søsterpartiene i Europa mellom «fundamentalistene» (som bl.a. er kompromissløse kritikere av økonomisk vekst) og «realistene» (som bl.a. har en mer kompromissvennlig innstilling til spørsmålet om økonomisk vekst).

Svar på vårt første spørsmål om hvorfor Stoknes kommer med sitt budskap om «reell grønn vekst» kan derfor være dels faglig – at det er nødvendig å fremme positive ideer for å mobilisere handling for klimaomstilling (og «vekst» i en moderert grønn versjon antas da å gi en slik positiv gjenklang). Dels fremstår begrunnelsen å være politisk, ut fra en «realist-» til forskjell fra en «fundamentalistposisjon» innen Miljøpartiet De Grønne.

Hva er egentlig motivasjonen?

Likevel; mer interessant enn å peke på interne uenigheter i MDG, er kanskje å peke på samfunnsmessige årsaker som gjør at så mange mener det er «nødvendig» å tro på grønn vekst. En rekke årsaksdynamikker i kapitalismen gjør økonomisk vekst til en nødvendighet for at systemet skal kunne bevare sin stabilitet. Det er derfor forståelig at politikere som ikke kan tenke seg noe annet samfunnssystem enn kapitalisme, prioriterer strategier de tror vil forbedre konkurranseevnen og skape vekst. Derfor står vi også under et indre og ytre press, forsterket av massemedier og reklame, om å forbruke mer og mer. Ved å bringe videre ideen om «grønn vekst», som vi mener er en illusjon, bidrar Stoknes til å sementere den utbredte troen på at miljøkrisen kan løses uten grunnleggende samfunnsendringer og uten å gi avkall på forbruksveksten. I motsetning til dette, men i tråd med økofilosofer som Sigmund Kvaløy og Arne Johan Vetlesen, ser vi det som utilstrekkelig med individuelle endringer av holdninger og livsstil innenfor rammene av en kapitalistisk konkurranseøkonomi.

En rekke årsaksdynamikker i kapitalismen gjør økonomisk vekst til en nødvendighet for at systemet skal kunne bevare sin stabilitet.

Hvilke muligheter ligger på bordet?

Én måte å forenkle spørsmålet om hvordan redusere samfunnets miljøbelastning (for eksempel utslipp av klimagasser) er å skille mellom tre hovedstrategier:

(1) Effektivisere: Beholde nivået av forbruk, men redusere miljøbelastningen per enhet av forbruk. For eksempel kan vi redusere miljøbelastningen per produsert personbil.

(2) Substituere: Endre til en mindre miljøbelastende type produksjon, men beholde nivået på produksjonen. For eksempel kan vi skifte fra produksjon av personbiler til busser.

(3) Redusere: Produsere eller forbruke mindre av en gitt vare eller tjeneste. Vi kan for eksempel reise mindre.

Bak valget mellom disse strategiene ligger rimeligvis et ønske om å minimere negative økonomiske konsekvenser for samfunnet. Derfor har hovedstrategien på de fleste områder i samfunnet vært effektivisering i kombinasjon med substituering. Ambisjonene har vært å få til en såkalt «frakobling» mellom omfanget på økonomien og miljøbelastningen i samfunnet.

Hva kan historien lære oss?

Til tross for alle disse ideene og forsøkene på å følge dem opp i praksis, er verden langt fra målet om å stanse klimaendringene. Den relative «frakoblingen» har på enkelte områder vært formidabel, målt som miljøbelastning per enhet produsert. Den samlede miljøbelastningen har likevel fortsatt å øke. Vinninga har gått opp i spinninga.

Ideen om «miljønøytral» vekst er en illusjon, siden «frakoblingen» bare kan bli relativ, ikke absolutt. De miljøeffektive løsningene bremser miljøødeleggelsene, men de hindrer dem ikke. De studiene som har vist de mest optimistiske resultatene, har som regel fokusert på bare en enkelt eller noen få miljøindikatorer (som f. eks. utslipp av nitrogenoksider, som ble sterkt redusert da det ble innført krav om katalysator på biler og blyholdig bensin ble utfaset omkring 1990). For andre typer miljøkonsekvenser, f. eks. tap av landbruksjord og naturområder ved bygging av bygninger, veier og annen infrastruktur, er det mye vanskeligere – for ikke å si umulig – å få til frakobling. Det samme har vist seg å gjelde for klimagassutslipp. Uten svært streng lovgivning og offentlig styring og koordinering av utviklingen, er det vanskelig å tenke seg at de teoretisk mulige frakoblingsmulighetene vil bli utnyttet fullt ut. I tillegg kommer de såkalte tilbakeslagseffektene: Hvis en bil bruker mindre drivstoff per km, går kjørekostnadene ned. Kanskje brukes pengene til en ekstra flytur til Thailand. Og hvis du strekker deg langt i miljøvennlig forbruksendring og erstatter din fossilbil med elbil, så unner du deg kanskje noen sydenturer som plaster på såret.

Heller enn å jakte på stadig nye effektiviseringstiltak bør vi stille oss spørsmålet: Hvor lenge skal veksten fortsette før nok er nok?

Dessuten: Hvor lenge kan veksten fortsette? Hvis vi tenker oss en årlig vekstrate på litt over 2 % (som i OECD-landene før finanskrisen), vil økonomien fordobles etter 33 år, vokse til det åttedobbelte etter 100 år og være 64 ganger så stor etter 200 år. Det er svært urealistisk – for å si det mildt - at miljøeffektivisering vil kunne holde tritt med dette. Heller enn å jakte på stadig nye effektiviseringstiltak bør vi stille oss spørsmålet: Hvor lenge skal veksten fortsette før nok er nok?

Kan hende vil det være mulig med smart teknologi og bedre samfunnsorganisering å fortsette veksten i den samlede globale produksjonen noen tiår framover uten altfor dramatiske miljøkonsekvenser. I et slikt scenario er det likevel vanskelig å gi en etisk forsvarlig begrunnelse for at forbruksnivået i land som Norge bør øke. Hvis økonomien vokser både i fattige og rike land, er det små utsikter til at globale ulikheten blir vesentlig redusert. For ikke å snakke om de katastrofale konsekvensene for natur, miljø og klima dette ville føre til.

Bringer Stoknes noe nytt inn i debatten?

Som et retorisk virkemiddel introduserer Stoknes en modell der han deler handlingsalternativene inn i «Genuine green growth», «Grey growth», «Green degrowth» og «Dirty degrowth». Det som skiller alternativene er graden av positiv eller negativ økonomisk vekst og graden av økning eller reduksjon i det økologiske fotavtrykket. Modellen er imidlertid bare en lek med geometri. Fremstilt i figurs form fremstår modellen som forførende, men den er falsk. Visuelt gir den inntrykk av at alle kombinasjonene er like plausible. Det er de ikke. Modellen forutsetter det Stoknes’ artikkel argumenterer for, nemlig at det faktisk er mulig å få til en økning i ressursproduktiviteten på 5 % per år – ikke bare for en enkelt ressurskategori, men for samtlige former for ressursforbruk som belaster miljøet – og at det derfor er mulig å kombinere fortsatt vekst med redusert økologisk fotavtrykk.

Gronn vekst mtime20190612141913 | Simen Tveitereid

Stoknes sitt alternativ – genuine green growth – er et over 30 år gammelt initiativ som har vist seg å ikke levere; det kan i tillegg argumenteres for at en slik modell aldri vil klare å levere.

Dette har vært vekstforkjempernes ønskedrøm siden 1990-tallet, først lansert under slagord som Factor 10, med en tanke om at det er fullt mulig å få til 90 % reduksjon i ressursintensitet over en periode på 30 til 50 år. Basert på slike forutsetninger er det ikke rart om mange ser «green growth» som mest attraktiv. Det er imidlertid ingenting i modellen – eller i Stoknes’ argumentasjon i artikkelen – som forklarer hvordan sterk økonomisk vekst virkelig skal kombineres med redusert økologisk fotavtrykk. Som vi har pekt på tidligere, er en slik kombinasjon svært usannsynlig, spesielt i et langsiktig tidsperspektiv. Og erfaringene siden denne typen ideer ble lansert for 30 år siden viser altså at vinninga har gått opp i spinninga. Heller ikke alternativet i det motsatte hjørnet, «Dirty degrowth», framstår som plausibelt. I den midlertidige og ikke-planlagte «degrowth»-perioden i årene etter «finanskrisen» i 2008 gikk f. eks. de ellers stadig stigende CO2-utslippene ned. Det finnes riktignok en mekanisme der nedgang i økonomien bidrar til økte økologiske fotavtrykk, nemlig når vekst-ivrige politikere slakker på miljøkravene i håp om å tiltrekke investeringer og dermed få fart på veksten igjen. I slike tilfeller er det imidlertid vekstpolitikken og ikke «degrowth» i seg selv som er årsak til økte økologiske fotavtrykk. Stoknes' alternativ – «genuine green growth» – er et over 30 år gammelt initiativ som har vist seg å ikke levere; det kan i tillegg argumenteres for at en slik modell aldri vil klare å levere. Tvert om, stadig flere studier tyder på at det er helt nødvendig å gripe i alternativet: «green degrowth».

Det nye aspektet: Tid

På de snart 30 årene siden den første samlerapporten fra FNs klimapanel kom, i 1990, har de globale utslippene av klimagasser økt med 40 %. Nå er det stor enighet om at utslippene må reduseres med samme prosent (men langt større absolutt mengde utslipp, siden utslippene har økt) innen 2030. Disse tallene introduserer «tid» - som i «svært liten tid» - som et nytt kritisk element i klimadebatten. Den brutale innsikten i hvor mye det haster med store klimakutt er bakgrunn for følgende budskap fra en av verdens ledende klimaforskere, Kevin Anderson, ved Universitetet i Manchester og Tyndall Centre for Climate Change Research: For å kjøpe oss tid til at ny teknologi skal virke, må den rike del av verdens befolkning redusere sitt forbruk på de mest klimaintensive områdene, for eksempel flyreiser. Effektivisering og substituering er med andre ord ikke tilstrekkelig.

Den (virkelig) nye strategien

I rike land som Norge bør veksten i brutto nasjonalprodukt per innbygger etter vårt syn opphøre jo før jo heller, og i stedet erstattes med en solidarisk nedskalering av økonomien til et miljømessig forsvarlig nivå. Selv om økonomisk vekst førte framgang med seg for tidligere generasjoner, er vekstens fortsatte bidrag til behovstilfredsstillelse, menneskelig utvikling og lykke blitt stadig mindre etter hvert som det generelle velstandsnivået er steget. Samtidig har de negative sosiale og miljømessige konsekvensene av vekst økt dramatisk. Velstandsvekst i dagens Norge bidrar ikke til mer velferd. Snarere tvert imot. Vekstpolitikken i velstandssamfunnet har sin bitre sosiale pris. Veksten krever ikke bare produktivitetsøkning gjennom teknologisk utvikling. Vi må også alle løpe fortere. Veksten krever på alle plan en stadig sterkere akselerasjon av samfunnet. Og flere og flere har problemer med å henge med i karusellens stadig raskere omdreininger.

I stedet for å «bake en større kake» er det behov for radikal omfordeling av forbruket, der økt levestandard for verdens fattige (inklusiv fattige mennesker i rike land) må oppveies av nedsatt forbruk hos de velstående. Vi vil selvfølgelig ha vekst i kunnskap, ferdigheter, medmenneskelig omsorg og solidaritet. Men vi blir ikke lykkeligere av vekst i tallet på eneboliger, motorveier eller dingser i butikkhyllene. I stedet for økt forbruk er det bruk for mer fritid.

Faktisk er et av de gode minnene fra vår ungdom at vi kunne gå på ski i gatene de to helgene i 1973 da det ble innført kjøreforbud på grunn av den internasjonale oljekrisen.

Hva vi oppfatter som nødvendig forbruksstandard, er sosialt konstruert. Da forfatterne av denne artikkelen var unge, var verken vi eller vennene våre ulykkelige over ikke å kunne dra på opptil flere flyreiser til eksotiske reisemål hvert år, slik normen er blitt nå. Faktisk er et av de gode minnene fra vår ungdom at vi kunne gå på ski i gatene de to helgene i 1973 da det ble innført kjøreforbud på grunn av den internasjonale oljekrisen. Vi tror et scenario med vekst i fattige land, forbruksreduksjon i Norge og radikal omfordelingspolitikk er absolutt nødvendig for å oppnå både miljømessig og sosial bærekraft. En slik snuoperasjon er selvsagt ikke spesielt godt forenlig med vekstavhengig og ulikhetsskapende kapitalistisk konkurranseøkonomi. Kanskje Stoknes og vi er uenige om hva som er viktigst å unngå: Klimaforandring og redusert biologisk mangfold, eller systemforandring?