Jeg har god forståelse for skepsisen hos mange i miljøbevegelsen mot enhver form for økonomisk vekst som likner den vi hadde på 1900-tallet. Det er den samme type vekst vi fortsatt ser i mange land, også Norge. Jeg er selvsagt også selv svært kritisk til denne “grå” økonomiske vekstens bivirkninger, på både økosystemer og sosial ulikhet. Min system-kritikk vokser frem fra mine røtter. Jeg står med begge beina plantet i grønn tenking, den dypøkologiske tradisjon fra Arne Næss etc. Jeg har i alle år vært vekstkritisk, som i min bok Penger & Sjel fra 2007. Jeg har også i 17 år jobbet tett med en av de fremste vekst-kritikerne i økonomisk historie, Jørgen Randers - medforfatter av Limits to Growth.
Om skribenten
Per Espen Stoknes er utdannet psykolog med dr.grad i grønn økonomi og arbeider som forsker og leder for BI Senter for Grønn Vekst. Han er styreleder i Tankesmia Pan, som står bak nettidsskriftet Pan.
Det vi alle i klima- og miljøbevegelsen har til felles er et ønske om en annen modell for samfunnsutvikling, som kan erstatte denne grå veksten. For den er suicidal på sikt. Men hva skal vi erstatte den med? Jeg har veldig sans for Buckminster Fullers innsikt som formulert i setningen: “You never change things by fighting the existing reality. To change something, build a new model that makes the existing model obsolete.” Reell - eller genuin - grønn vekst er akkurat det: en modell som gjør den gamle grå veksten gammeldags og utiltrekkende. Tanken er at rask, ny grønn vekst kan utkonkurrere og fortrenge den grå veksten.
Få de viktigste sakene fra Pan en gang i uka på epost. KLIKK HER
Det avgjørende spørsmålet alle som snakker om vekst bør svare på er: vekst i hva? Snakker vi om vekst i ressursforbruk målt i tonn? I så fall må svaret være nei – den type vekst kan vi ikke ha fremover. Snakker vi om vekst i verdiskaping målt i penger, så kan svaret være ja: Vi ønsker flere plusshus, mer regenerativt landbruk, plantebaserte gourmet-måltider, mye smartere strømnett, mer elektrifisert transport, mer idrett, yoga, coaching, terapier, konserter, musikk, litteratur og alle slags opplevelser som skaper livskvalitet.
Å fremme forslag om hvordan vi kan utvikle, måle og verifisere en reell grønn vekst innebærer å videreføre en sterkt vekst-kritisk posisjon i tråd med dypøkologiens historie: Vi kritiserer den grå veksten, ikke bare ved å være negative og sure og snakke om kutt og reduksjon og nedgang og undergang, men ved å fremme et reelt, konstruktivt alternativ.
Det betyr: Med reell grønn vekst kan vi, i rike land, ha en moderat (for eksempel omlag +1 %/år) økning i verdiskapingen (målt i kroner) samtidig med en reell, gradvis, samlet nedgang i ressurs-forbruket (typisk målt i tonn eller økologisk fotavtrykk, for eksempel omlag -4 % per år). Dette kan vi måle og etterprøve ved å sjekke at ressursproduktiviteten (kr/tonn) faktisk vokser raskere enn vekstraten i verdiskapningen år for år. Dette må skje i alle selskaper, byer, sektorer og land. En lang rekke studier og beregninger viser at dersom bedrifter, byer og land kan levere mer enn 5 % forbedring i ressursproduktiviteten per år (= reell grønn vekst), så vil dette kunne løse både klima- og økokrisene innen 30 år. I tillegg til at noen protesterer, krever stopp, stans og kutt i de grå selskapene, så er det antagelig enda mer effektivt at nye grønne aktører utkonkurrerer dem. Det kan skje ved at de oppnår langt raskere vekst i grønn verdiskaping som fortrenger og skaper konkurser i den grå verdiskapningen. Det har allerede skjedd med kull-industrien, og har begynt i bil-industrien. Som mange grønn vekst kritikere påpeker, så har det ikke skjedd i alle sektorer eller land ennå. Men det er ikke noe argument for at det ikke kan skje fremover, i stadig økende grad.
En nedgang i ressursintensivt, materielt forbruk, kan i prinsippet kombineres enten med en nedgang i nasjonal verdiskaping (resesjon), en moderat økonomisk vekst (0-2% / år) eller maksimal vekst (>2%). Det gir fire mulige vekst-modeller, se figuren under.
| Men resesjon (degrowth) er uønsket for oss av mange grunner; særlig fordi man da får raskt økende arbeidsledighet, mer sosial ulikhet, brått fallende investeringsnivåer og uhåndterlige gjeldssituasjoner. En politikk som forårsaker resesjon ved brått å nekte borgere flytrafikk, bilkjøring, kjøttspising eller petroleumsproduksjon, vil slik gi massivt sosialt og politisk tilbakeslag for grønn politikk. På den annen side er maksimal vekst i Norge verken ønskelig eller realistisk (rike land verken trenger eller klarer lenger å oppnå høye vekstrater over tid, når de har brutto verdiskapning på over 400 000 kr per person i året). En moderat økonomisk vekst gir bedre handlingsrom til å gjøre flere grønne investeringer og til sosial utjevning.
Derfor er reell grønn vekst-modellen en svært håpefull og realistisk modell for grønn utvikling i tiårene fremover. Den gode nyheten er at mulighetene - både av sosial, økologisk, finansiell og teknologisk art - for å realisere reell grønn vekst finnes i hundretall allerede idag. Sustainaia i www.goexplorer.org dokumenterer 100 nye ledende cases hvert år. The Drawdown project viser hvordan vi kan reversere klimaendringene på en - konservativt estimert - lønnsom måte de neste 30 årene. Og Ellen MacArthur foundation demonstrerer lønnsomheten i sirkulære forretningsmodeller. Nå handler det om å skalere disse løsningene opp så fort som mulig.
Den historisk omfattende omleggingen av økonomien vi står overfor krever imidlertid både investeringsvilje og -evne. Evnen er best når verdiskapning er jevnt og moderat økende, med lav rente og inflasjon. I resesjon er det liten vilje til å investere i nye løsninger.
Det er dette jeg jobber for og håper at alle miljøinteresserte kan samles om: At vi er klare for å bevege oss forbi den posisjonen hvor grønn utvikling skal oppstå ved å tvinge folk til lavere personlige forbruksnivåer (økonomisk resesjon). Dette støter folk flest (>90 %) fra oss, og skaper unødvendige sosiale konflikter. Og om vi skulle lykkes, så rammes særlig de med lav inntekt. De rikes velstand blir minst berørt av resesjon, for de sikrer lett sine eiendeler. Da står vi igjen med en lite attraktiv politikk som i tillegg er ineffektiv for å få ned ressurs-overforbruket og løse de enorme miljøutfordringene vi har.
Dersom noen blant oss misliker ordet “vekst” og vil kalle dette “grønn utvikling” isteden, er det helt fint for meg. Men den grønne næringsutviklingen kan uansett skje raskest når den bygger på - og kombineres med - en reell grønn vekst (målt i verdiskapningskroner, ikke tonn), slik våre kjære naboland Sverige og Danmark allerede har levert siden 2000-tallet. Da forlater vi grå-vekst retningen, og legger kursen 90 grader om.