Radikale, fornuftige middel har fungert i miljøkampen

Under tittelen «Kan miljøproblema løysast med radikale middel?» etterlyser Jarle Fagerheim en konservativ, og slik jeg forstår ham, mindre utålmodig miljøbevegelse. Fagerheim kommer med betimelig kritikk av selverklærte konservative når han peker på det paradoksale i at høyresiden ikke er mer opptatt av grønn politikk, all den tid konservatismen har som mål å konservere. Den videre analysen er dessverre mangelfull.

I dag burde det være like selvsagt at man er miljøverner som at man er «for likestilling». Vi snakker tross alt om den største krisen fellesskapet står ovenfor, uavhengig av om man definerer seg som rød eller blå, grønn eller grå. Fagerheim har selvsagt rett i at det burde være flere konservative miljøvernere. I Norge er vi så heldige at våre fremste politikere verken er dumme eller uopplyste. Også høyresidefolk har tidligere glimtet til med gode tiltak, som den gang daværende miljøvernminister Brende opprettet berømmelsesverdig mange nasjonalparker. Derfor må vi spørre oss: hvorfor er ikke dagens konservative mer opptatt av klima- og miljøvern? Politikk handler om prioritering, og i møte med et ønske om stadig økende profitt taper alltid miljøet i partier som ikke er villige til å kritisere dagens økonomiske system. Man trenger ikke se lenger tilbake enn noen uker for finne et godt eksempel på det sistnevnte. Gode krefter i Unge Høyre har forstått at det konserverende i ideologien tilsier at Lofoten, Vesterålen og Senja må skånes for oljevirksomhet. Det finnes vel knapt det miljøspørsmål hvor rett og galt er så åpenbart. Likevel holdt det heller ikke denne gang til mål. En forklaring på dette kan være at den konservative strømningen i norsk politikk i praksis er død – begrepet “konservative” er ikke lenger noe annet enn et pynteord til bruk i partiprogrammer. Den nåværende regjeringa har tvert om vist seg å ha et radikalt og nyliberalt politisk prosjekt, og har konsekvent tatt side med pengemakta, ikke miljøet.

Vi har prøvd den reelle konservative og “trege” veien Fagerheim tar til orde for i femti år – det har ikke fungert. Raske, dyptgripende endringer som Fagerheim kaller dem, er først nødvendige nå. Hadde de statsbærende «moderate» partiene startet arbeidet med omlegging av samfunnsstrukturer da man først skjønte konsekvensene av den praksisen man førte, hadde endringene kunne vært ført i saktere tempo. I stedet har konservative og «moderate» krefter motarbeidet de fleste forsøk på å føre en helhetlig grønn politikk. Som svar på fellesskapets største utfordring har man blitt servert økonomiske skrivebordsøvelser i form av kvotepolitikk og grønnmaling av norsk fossilindustri. De moderate, konservative tiltakene har vist seg å ta gullmedalje i sovepute. Norske utslipp, nedbygging av matjord og rasering av verdifull natur har fortsatt å øke under konservative og moderate regjeringer. Vi kan derfor, med små hederlige unntak som Fagerheim også påpeker, fastslå at det er på tross av, og ikke på grunn av, konservative og moderate krefter at det har skjedd noe som helst på miljøfronten.

Det finnes derimot flust av eksempler på at radikale, fornuftige middel har fungert i miljøkampen. Det er de radikale røde og grønne kreftene som har holdt de konservative og «moderate» unna Lofoten, Vesterålen og Senja i omtrent tjueseks år. Det er de radikale, fornuftige aktivistene som sørget for at Altakampen ga oss en samlet verneplan for vassdrag. Og det er de radikale fagforeningsfolkene på Zinken i Odda som i sin tid sørget for at man fikk ryddet opp i verdens mest forurensede fjord, samt investerte i ny, revolusjonerende praksis i form av lagring av giftig restavfall i fjellhaller.

Fagerheim trekker fram at de største miljøproblemene har vokst i omfang og alvorlighetsgrad siden 60-tallet. Det er for det meste helt sant, med noen unntak som svekket ozonlag og sur nedbør. Det er slettes ikke så merkelig når en ser på hvilke politiske krefter som har dominert i de landene som har påført verden disse problemene. Fra Thatcher og Reagan, til Blair, Stoltenberg og Solberg har verden lidd under mange tiår med ekstrem uansvarlighet i form av nyliberalisme, konservativisme og «new labour». Jeg tror at jeg og Fagerheim må ha lest forskjellige nyheter det siste året, for der han konkluderer med at det er usannsynlig at miljøbevegelsen skal få gjennomslag for sine krav, tror jeg som Einstein at det er galskap å gjøre det samme om og om igjen å forvente et annet resultat. Det er det heldigvis flere med meg som mener, for radikale partier som SV og Rødt vokser over hele landet, og MDG ser ikke ut til å gjøre det så verst de heller. Arbeiderparti-velgere som er lei av såkalt «moderate» tilnærminger søker seg til venstre. Fenomenene Corbyn og Sanders vitner om at dette ikke er isolerte tendenser i Norge. Mange konservative velgere har også (vettugt nok) gått til MDG og dette applauderer jeg dem for.

Folk er lei av konservative og moderate «svar» på både sosiale og miljømessige problemer. Da blir det desto pussigere at Fagerheim virker å argumentere for at miljøkampen (og MDG?) bør dras i en konservativ retning. Det er flott at flere tidligere konservative velgere søker seg til MDG, men vær så snill, ikke kast barnet ut med badevannet i et forsøk på å tekkes høyrevelgerne. Høyresiden og de «moderate» må gå i seg selv, og presentere politikk som faktisk monner. Hittil har de dessverre spilt fallitt, og det ser ikke ut til å være noen endring i sikte. Da er det vår tur.