Psykisk helse ut av kontorene

Innlegget ble første gang publisert 25.10.2018.

Jeg er ikke lenger småbarnsforelder. Når jeg tenker tilbake på den tiden, er det kroppen som husker best. Varmen fra et sovende spebarn i fanget. Vekten av en sliten 3-åring som må bæres den siste delen av turen. Krøllete sokker som må rettes ut over rastløse tær. Og mest av alt følelser – glede, gråt, nysgjerrighet – bølgende gjennom hele kroppen, følelser som kjennes med hud og hår.

Kroppen følger oss hele livet, men for de fleste er den mest intenst til stede ved begynnelsen og slutten. For spebarnet er systemet helhet. Det skiller ikke på kropp og sjel, ikke engang på egen kropp og omsorgsgivers. Det eldre barnet lever og lærer gjennom lek, dette fantastiske ubestemmelige som integrerer sanser, muskler, pust; tanker og idéer; relasjoner til andre. Sammen med omsorgspersoner kryper de opp i fanget, holder i hånden, blir vugget i søvn.

I medisinfaget, derimot, er kroppen noe som kan legges på en undersøkelsesbenk, adskilt fra omverdenen. Den kan granskes og undersøkes, diagnostiseres. Og på vei mot ungdomstiden blir alles forhold til kroppen mer sammensatt. Etter hvert som selvbevisstheten utvikler seg, blir den noe vi avbilder, manipulerer, måler og veier. Tidlig i barnelivet er det annerledes. Den er møtepunktet mellom jeg-et og alt det andre. Den stimuleres av lys, lyd, vind, lukt. Og ingen steder stimuleres den like mye som i naturen.

Å være i det fri er stressdempende, og bedrer egen evne til å tåle motstand og negative følelser. For noen er det nok å bare være i naturen, for andre er det mer målrettet naturterapi som må til. Resultater fra forskning tyder på betydelige positive effekter hos barn med for eksempel ADHD og traumetilstander. Spesielt ser man at opplevelser i naturen reduserer stress, et betydelig problem for dagens barn og unge. De siste årene har sett en stor økning av henvisninger til spesialisthelsetjenesten med stressrelaterte tilstander: utmattelse, uforklarte smerter. Denne type tilstand utfordrer tradisjonelle medisinskfaglige skiller mellom kropp og sjel, og krever i særlig stor grad behandling som tenker utenfor kontorets fire vegger.

Det hadde dermed vært naturlig å tro at kroppslig erfaring og naturopplevelser har fått en sentral plass i psykisk helsearbeid med barn og unge. Slik er det foreløpig ikke. I den grad offentlige plandokumenter omtaler temaet er det gjerne med forskriftsmessig henvisning til "fysisk aktivitet", tallfestet til minst 60 minutter pr dag. I sin masteroppgave «En bærekraftig kropp» fra 2011, analyserte psykomotorisk fysioterapeut Alette Ottesen hvordan kroppen forstås i politiske styringsdokumenter innenfor psykisk helse for voksne. Hun konkluderte med at den knapt forstås i det hele tatt: «Psykisk helsearbeid omtales i tekstene, slik jeg ser det, som vendt mot kroppsløse mennesker med tilgang til verden gjennom bevissthet som subjektiv erfaring.» Leser man tilsvarende dokumenter rettet mot arbeid med barn og unge ser man mye av det samme.

Denne gjennomgående forståelsen forsterkes av helsevesenets finanserings- og organisasjonsmodeller. Barnepsykiatriske klinikker får i hovedsak betalt for kvantitet, ikke kvalitet. Det mest lønnsomme for driften er korte, målrettete konsultasjoner på et kontor. Dette sikrer at et visst nivå av behandling når flest mulig pasienter, men det virker hemmende på nytenking. Det er også til hinder for godt samarbeid med kommuner og andre aktører som har fysioterapeuter, miljøterapeuter, eller andre fagpersoner med kompetanse på sammenhengen mellom kropp, natur og mental helse. Situasjonen blir neppe bedre etter neste års innføring av pakkeforløp, som kan komme til å sikre bedre gjennomstrømming av pasienter, men samtidig nødvendigvis føre til enda mer skjemamessig behandling.

Det finnes lyspunkter. En gruppe ved Sørlandet Sykehus har gjort fremragende arbeid i å videreutvikle og sette til livs friluftsterapi som et eget tilbud for ungdom med psykiske helseutfordringer. Med en årlig konferanse på plass har de gode muligheter til å bringe naturen inn på flere arenaer i psykisk helsearbeid. "Inn på tunet"-ordningen, der gårdsbruk danner grunnlag for tilrettelagte velferdstjenester, er også et godt eksempel på hvordan eksisterende naturressurser kan komme flere til gode.

«Følelser er ikke noe som er bak eller utenfor kroppen, følelsene er i kroppen og kroppen er i verden,» har Gunn Engelsrud skrevet i sin bok Hva er kropp. Barn trenger kroppslig utfoldelse, de trenger å være i natur, og de trenger at dette settes i sammenheng med deres psykiske helse. Det er godt for dem å lære fra tidlig alder at vi er sammenhengende individer, ikke tenkende hoder plassert på en tilfeldig kropp. For at det skal bli en mer realistisk mulighet bør helsetjenester for barn få rammer som gjør det mulig å tenke og arbeide utenfor kontorets fire vegger.