Psykisk helse må løftes øverst

Denne teksten ble første gang publisert i Harvest Magazine i 2018.

Hva er vår samtids største trussel? De aller fleste av oss grønne vil automatisk svare «klimaendringene».
Da må vi samarbeide på tvers av politiske skillelinjer, og det virker nær sagt umulig i mange deler av verdens politiske klimaer slik de ser ut i dag. Derfor er «polarisering» kanskje et vel så godt svar på spørsmålet – et problem vi må finne svar på før vi kan gå i gang med å løse klimatrusselen.
Men før vi kan bygge broer, så trenger vi friske hoder som er i stand til å bruke den treige delen av hjernen og tenke utenfor tillærte ekkokamre og fordommer. Og skal man tro statistikken har det kanskje aldri stått så dårlig til i toppen på folk som det gjør i 2018.

Jeg presenter derfor «psykisk helse» som et tredje mulig svar.

Det er ikke nødvendig å velge mellom disse, de henger nemlig sammen. Angst og usikkerhet bidrar til frykt og fiendebilder. Skillelinjer og uforsonlighet hindrer oss fra å samarbeide om å unngå de mest dystopiske framtidsscenarioene. En usikker framtid avler mer stress og bekymring og fjerner mening fra livene våre.

Min påstand er derfor at vi må reparere oss selv før vi kan kurere noe annet.

Den nye Ungdata-undersøkelsen gir klar og tydelig bekreftelse på at vi er lengre unna enn noensinne å ha en psykisk frisk nasjon – og mange av tallene er nesten for groteske til å være sanne.

Hold deg fast! 24 prosent av jentene på ungdomsskolen og videregående i Norge gruer seg til å gå på skolen. Mellom 29 og 49 prosent av videregående-elevene har opplevd plager som depresjon, håpløshet og bekymring. Kun 57 prosent av ungdomsskolebarna har aldri blitt utsatt for plaging, trusler eller utfrysing fra andre unge.

Blant elever på videregående i min egen hjemkommune tror kun 66 prosent at de får et lykkelig liv. 27 prosent er mye plagetav ensomhet, og nesten en firedel av depressive symptomer.

Selvmord er den verste konkrete konsekvensen av psykisk uhelse. Heldigvis ligger Norge “bare” midt på skalaen i Europa. Men – i snitt tar en pasient i norsk psykisk helsevern sitt eget liv annenhver dag! Ja, du leste riktig. Verdens rikeste land har alle forutsetninger for å lykkes med folkehelsearbeid – både med mål om å redde liv på kort sikt, og på lang sikt gjennom å skape sunne og helhetlige mennesker som kan samarbeide om å redde kloden fra å koke over eller bombe seg selv til grunne.

Angst og depresjoner kommer ofte som en følge av meningstap i livet. Vi mennesker har en iboende trang til å forklare eksistensen med mening.

Selv krig rettferdiggjør vi med å legge mening i det – en kamp for å bevise at vår egen nasjon er «great». Nietzsche mente, fritt oversatt, at “mennesket vil heller dyrke «ingenting», enn å ikke ville noe i det hele tatt”.

Skal vi gjennomføre et grønt skifte som monner, så må vi kurere unge og gamle hoder gjennom å fylle dem med mening og innhold. Nå. Hvordan kan det gjøres politisk på kort sikt?

Selv er jeg blant de forholdsvis få som kan leve med en tung psykisk sykdom - i mitt tilfelle kombinasjonen av bipolar lidelse og ADD (en variant av ADHD) - uten å falle på utsiden. Hele mitt voksne liv har jeg hatt gode lederstillinger, tunge verv og god lønn. Jeg er heldig. Samtidig kan jeg signere på at mange dager er en kamp for å holde hodet over vannet. Fordommene om psykisk sykdom har visstnok blitt mindre de siste årene. Vi som lever på innsiden av bobla opplever det ikke nødvendigvis slik. Utallige ganger har jeg oppgitt “feber, influensa, forkjøla” som egenmeldingsårsak når realiteten var “verden var for svart til at jeg klarte å stå opp av senga i dag”. Jeg har blitt flinkere til å akseptere meg selv, og være ærlig om hvilke utfordringer jeg har og hvilken tilpasning jeg trenger. Det har å gjøre med at livet mitt er fylt med mening og innhold – jeg finner mening i politikk, tekst og kreativt arbeid, og jeg finner innhold i musikk, bøker og serier. Nok til at livet blir verdt å leve.

Men mange med psykiske sykdommer har ikke disse mulighetene tilgjengelige, eller klarer ikke å finne dem, og velger heller å gjemme seg vekk – for ikke å være til plage for samfunnet, venner og familie. I Japan finnes begrepet “hikikomoro” – en tilstand av komplett isolasjon fra samfunnet – trolig siste stasjon før man enten velger å avslutte elendigheten, eller finner tilhørighet i ekstreme miljøer og dyrker ødeleggelse. Ungdata-tallene tyder på at det kan bli flere i klubben her i Norge.

Politikere, organisasjonsledere og eksperter har i årevis snakket om at “psykisk helse er den nye folkesykdommen”. Men hva har vi egentlig gjort? Forslaget om at psykisk helse må bli et eget fag i skolen ble fremmet for første gang i 2002. I fjor fikk sju niendeklasser ved Ugla ungdomsskole i Trondheim tilbudet om faget “Livsmestring” – som aller første skole i Norge noensinne! Politiske tiltak preges av virkningsløse holdningskampanjer, diverse innstiftede “dager” og endeløse utredninger. Når vi endelig får inn «livsmestring» på læreplanen, så blir det plassert i en liten bolk i samfunnsfaget, sidestilt med «personlig økonomi». Det er uklart om det blir et emne med eller uten vurdering. Tenk deg å stryke i livsmestring – da har du nådd bånn. Det skal visstnok også gjennomsyre alle andre fag. Med tanke på hvor stor suksess gjennomsyring av fysisk aktivitet i alle fag er, så tillater jeg meg å være svært skeptisk til hvor stor suksess dette «historiske løftet» virkelig vil gi.

Mitt lokallag har tatt initiativ til å gjøre lokale tiltak som virkelig kan monne, og invitere de andre partiene med på et historisk samarbeid. Vi ønsker blant annet å:

• Bruke lokale muligheter og virkemidler for å fylle det nye faget med konkret innhold. Det kan være å bruke gamlehjem som skolekjøkken for å føre generasjoner nærmere sammen. Ha samfunnsfag på urbane psykiske rehabiliteringssentre, som for eksempel Fontenehusene, for å oppleve vanlige, voksne mennesker med utfordringer på nært hold, utenfor en lærebok. Eller å ha naturfag på en bondegård for å gi barna og ungdommene nærhet til røttene våre, der maten kommer fra, grunnlaget til at vi kan leve.
• Styrke antallet lærere og barnehagelærere, og gi dem en lønn å leve av. Grunnlaget for god psykisk helse ligger i tidlig etablering av nære og trygge relasjoner. Derfor trenger vi flere fagpersoner som barna våre kan støtte seg på, prate med og stole på.
• Styrke ungdomsklubbene. Jeg har selv vært mentor på det lokale ungdomshuset og sett et miljø hvor ungdommer får muligheter til å bli utfordret, tatt på alvor og akseptert på måter skolen ikke kan gi dem, og oppnå sosiale relasjoner mange ikke ville fått ellers.
• Styrke lavterskeltilbudene i kultur og idrett. Et godt eksempel er et lokalt barnekor, hvor unger får delta for kun en hundrelapp i halvåret. Står det ekstra dårlig til hjemme får de det helt gratis. Barna gis et etterlengtet sosialt miljø, en scene å stå på hvor de utvikler selvtillit og kunstnerisk kompetanse som de kan bruke i mange andre sammenhenger seinere i livet.
• Etablere et samarbeidsforum for alle som har med barn og ungdom å gjøre – skole, barnehage, idrettslag, foreninger, ungdomsklubber og andre. De forskjellige instanser bryr seg ofte bare om skoleeleven eller fotballspilleren eller arbeideren. Hvem er personen bak disse rollene?
• Bruke de sterke, unge stemmene blant influencerne og bloggerne som ressurser og fagkompetanse – både i skolen og på politisk nivå. Her i Drammen er for eksempel Annijor, Ingrid Bruun og Iselin Guttormsen forbilder for hundretusenvis av unge mennesker. Hvorfor er de ikke representert i fagråd, komiteer og utvalg? Det er disse som kan gi svarene på hvorfor ungdommer ikke har det bra, gjennom sin førstelinjekontakt – i langt større grad enn byråkrater som utreder gjennom å diskutere med andre byråkrater, politikere, såkalte eksperter og kommunikasjonsrådgivere.
• Styrke lavterskel-møtepunkter, som treffstedene til Mental Helse Ungdom.

Det finnes i tillegg to tiltak vi kan gjøre som ikke koster noe som helst.

I den grad de politiske programmene jeg har lest omtaler psykisk helse så kategoriseres det gjerne sammen med enten rusomsorg eller institusjonalisert behandling.

Å lese om psykisk helse i samme kategori som rus er å lese at jeg som psykisk syk enten er eller kan bli en junkie.

Å lese om psykisk helse i samme avsnitt som institusjonalisert behandling er å lese at jeg som psykisk syk er en pasient.

Slutt! Løft det opp i egne kapitler. Snakk om det som bygging av helhetlige mennesker. Snakk om det som livsmestring. Snakk om det som tilførsel av mening og innhold i livene våre. Plasser det sammen med kultur, idrett, nei til rovdrift på mennesker, nesten hva som helst – bare ikke sammen med tiltak som bidrar til å opprettholde stigmaer.

Det som koster aller minst er å starte med oss selv. Som politikere og tillitsvalgte og meningsytrere er vi forbilder for mange. Der vi burde omtalt våre meningsmotstandere med respekt, anstendighet og genuin interesse for motstridende argumenter, opptrer vi heller med arroganse, latterliggjøring og fiendtlighet. Nasjonen lytter til oss. Go figure hvorfor de samme holdningene sprer seg nedover i samfunnet.

Neste gang du er i en debatt, skriver et innlegg eller svarer på en facebook-kommentar – tenk deg om to ganger før du ytrer deg. Vask vekk tillærte debattskolering om at du automatisk skal søke etter motstanderens svakheter. Prøv heller å finne ut hvordan du kan svare ved å invitere til en positiv dialog som kan tilnærme et godt svar på spørsmålet som diskuteres. Ha i bakhodet at det sitter et menneske på andre siden av skjermen eller scenen som ikke blir motivert til samarbeid dersom du selv opptrer med nedlatende tone.

Vi grønne liker å si at vi står for en ny politisk akse. Jeg mener vi derfor også bør gå i front for en ny politisk diskurs – en måte å forholde seg til andre på som faktisk søker løsninger på problemene vi ønsker å fikse – og hvor klokka går i rasende fart mot deadline day.