Politisk spinn redder ikke naturen

Statssekretær i Klima- og miljødepartementet, Atle Hamar hevder at vi i MDG er upresise og uredelige. Selv adresserer han ikke våre argumenter, men skriver om noe helt annet enn det saken gjelder.

Hamar påstår at Klima- og miljødepartementet er «sterkare enn nokon gong». Dette underbygger han med at en rekke initiativer og satsinger er overført til departementet, og at «budsjettet er rekordhøgt».

Min artikkel handlet om naturforvaltning, og særlig svekkelsen av Fylkesmennenes innsigelsesrett i kombinasjon med flytting av planavdelingen til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Hensynet til naturmangfoldet har systematisk og bevisst blitt redusert til en «sektorinteresse» i Solberg-regjeringen, og er ikke lenger en absolutt skranke slik hensikten var da naturmangfoldloven trådte i kraft i 2009. Og gang på gang taper naturen i konkurransen med næringsinteresser og arbeidsplasser i distriktene.

Videre er viltforvaltningen overført til Landbruks- og matdepartementet. Det er dermed departementet som har ansvar for matproduksjonen som skal håndtere forvaltningen av våre sårbare bestander av ville dyr som jaktes på. Vi er altså tilbake til der vi var før Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972.

Atle Hamar er enig i at å ta planavdelingen ut av departementet var uheldig, men adresserer for øvrig ikke den bevisste nedprioriteringen av naturmangfoldet i sitt svar. Han ramser kun opp alle satsingsområder departementet har overtatt eller satt i gang, hovedsakelig innenfor klimaområdet. Dette er prisverdige initiativer, men uten særlig relevans for naturforvaltningen i Norge. Dette fremstår som politisk spinn, kun egnet til å fremheve Regjeringens politikk på andre områder enn det saken gjelder. Vi må ha grunn til å forvente mer av en statssekretær, særlig fra Venstre.

Det hjelper lite å snakke om alle planene for elektrifisering, Enova, regnskogen og kvotekjøp når naturen og artsmangfoldet i Norge forsvinner bit for bit, dag for dag til fordel for hyttefelt, gruver, boliger og uttak av trevirke.

Skogvernet nevnes også av Hamar som et satsingsområde. Det gir meg en god anledning til å illustrere hvordan Regjeringen prioriterer også innenfor dette området. Skogvernet har riktignok økt i antall prosent, men vi ligger fortsatt svært langt bak Stortingets vedtak om vern av 10 prosent av skogen.

Hovedproblemet er likevel at skogvernet skjer fullt og helt på skogbruksnæringens premisser. Regjeringen har nemlig satset på frivillig vern av skog. Skogeierne har meldt inn vern av den minst produktive skogen i høyereliggende strøk med et gjennomgående lite artsmangfold. Halvparten av alle områdene som ble tilbudt for vern i 2018 hadde så svake verneverdier at de ble skrotet i verneprosessen. Biologer og andre naturvitere har protestert kraftig mot Regjeringens strategi uten å bli hørt.

I mellomtiden fortsetter flatehogsten i lavlandets gammelskoger ufortrødent videre. Igjen ser vi at Regjeringen, denne gangen med Klima- og miljøministeren i spissen, svikter naturmangfoldet i prioriteringene. Hensynet til arbeidsplassene i skognæringen skal telle mest.

Det hjelper lite å snakke om alle planene for elektrifisering, Enova, regnskogen og kvotekjøp når naturen og artsmangfoldet i Norge forsvinner bit for bit, dag for dag til fordel for hyttefelt, gruver, boliger og uttak av trevirke.

Klima- og miljøministeren kan ikke gjøre noe annet enn å ta det til orientering. Slik går det når man deltar i et regime som er mer opptatt av næringsinteresser og arbeidsplasser enn den naturen som våre etterkommere er helt avhengige av for å kunne overleve.