Når vinden snur

Tung, tett skog gir vei for nakne berg; holmer og skjær kommer til syne i havgapet. Han møter oss ved veien, i bunnen av et mektig fjell. Han er i utgangspunktet skeptisk til journalister.
- På Frøya ble vindkraftdemonstrantene beskyldt for å smøre inn gravemaskiner med avføring. Det er ikke sant, sier Torbjørn Lindseth.
- Er det ikke?
- Nei, det var fiskeavfall som ble brukt.
- Ok, men da er det jo fiskeavføring da?
- Det får de tåle. Vi blir fremstilt i media som terrorister, og sett på som vandalister. Men hvem er det som er vandalistene her?

Torbjørn Lindseth slår ut med armene i retning gravemaskinene som durer innover et voksende anleggsområde, hogget ut av tett furuskog. Det er et retorisk spørsmål.
- Berget som var her vi står nå, er vekkskutt. Her var det 200-300 år gamle furuer. Fuglereir gikk tapt. Det vet jeg fordi jeg sto her og så på.

Han har stått her siden gravemaskinene kjørte inn i Hestdalen ved bunnen av Sørmarkfjellet i starten av april. Sammen med andre fra nærområdet har trønderen troppet opp nesten hver morgen for å vise sin motstand mot den planlagte vindparken. Han strener over en bekk og oppover lia for å finne dem.
- Vi får se hva vi gjør i dag. Vi må vise at vi er her.

Caset Sørmarkfjellet

Langs trøndelagskysten, på grensa mellom Flatanger og Osen kommune, troner Sørmarkfjellet. En av Nord-Europas lengste korridorer av urørt, sammenhengende natur. I Namdalen, det beste området for utbygging av vindkraft i hele Norge, ifølge Norges vassdrag- og energidirektorat (NVE). På toppen av fjellet skal Trønderenergi og tyske Stadtwerke München derfor bygge 31 vindturbiner.

Vindkraftparken de planlegger, er på størrelse med over 1400 fotballbaner. I tillegg kommer kraftledningene som skal frakte strømmen ut. En rasering av urørt natur, mener motstanderne. Et mindre offer for det grønne skiftet klimaendringene krever av oss, mener tilhengerne. Og så er det blitt lønnsomt.

Kampen om Sørmarkfjellet er et vindu inn i bølgen av vindkraftmotstand som brer seg langs norskekysten. Den handler om en splittet utkantkommune, en konsesjonsmyndighet som prioriterte lønnsomhet over naturverdier og en lokalbefolkning som kjemper selv om det egentlig er for sent.

En splittet kommune

- Det skulle bare være en orienteringssak. Ingen var på vakt. Da kom det, vet du.
Knut Johnsrud er lærer og tidligere vararepresentant i Flatanger kommunestyre. Han forteller om møtet da kommunen bestemte seg for å gå inn for vindkraft på Sørmarkfjellet i 2011. Han var innkalt som vara, men sier at han noen timer før møtet ble spurt av tidligere ordfører Reidar Lindseth om han var for eller mot vindkraft. Han sa han var mot. Ti minutter før møtet får han beskjed om at han ikke trenger stille likevel. Den som hadde falt fra, kunne møte.

Kampen startet sju år tidligere. Kommunen var i utgangspunktet positiv da et større område ble vurdert for vindkraft. Etter høringsrunden fant NVE at det ville komme i konflikt med for store verdier av natur og kulturminner, så utbygger ble bedt om å begrense seg til kun Sørmarkfjellet. Etter enda flere utredninger sa både Flatanger og Osen kommunestyre nei, og ba NVE om å avslutte arbeidet med vindkraftparken.

Likevel ble det gitt konsesjon i 2010. Samme år vedtok Flatanger kommunestyre å klage på konsesjonsvedtaket, med 10 mot 7 stemmer.

Høsten 2011 er det et nytt kommunestyre. I møtet denne desemberdagen står det på sakslisten at det skal orienteres om vindkraftplanene i kommunen, og innstilling til vedtak er at saken skal tas til etterretning. Men tidligere ordfører Lindseth kommer med et benkeforslag: Han foreslår at kommunestyret trekker klagen på NVEs vedtak. Det blir vedtatt med 8 mot 7 stemmer.
- Det kan du nok godt si, det var ikke noe heldig behandling, sier ordfører Olav Jørgen Bjørkås i dag.
Han understreker at det også ble foreslått å utsette saken og behandle den på nytt senere. Flertallet sa nei.
- Om vi hadde tatt en behandling til, så ville stemmetallet vært det samme. Så selv om man kan kritisere måten det ble gjort på, så var flertallet solid.
- Det var 8 mot 7?
- Ja, men det reelle flertallet i kommunestyret var der, det ser vi på senere stemmegiving.

I dag er Knut Johnsrud leder av Naturvernforbundets lokallag i Flatanger. Reidar Lindseth sitter fortsatt i kommunestyret, og har ingen kommentar til møtet i 2011.
- Det er åtte år tilbake. Hvis det er et lovlig vedtak, så er det et lovlig vedtak.
- Spurte du Johnsrud om han var for eller mot timer før møtet?
- Det husker jeg ikke. Men det ville vært rart, for jeg visste hva han mente.

Stemme for fuglene

- Jeg har aldri gjort noe gæli, har ikke fått parkeringsbot en gang, sier Wenche Dahle.
Lyselilla stearinlys i stake, kaffe i umakne krus og nysmurte lefser. Fra gårdsstuen sin forteller Wenche og Ole Martin Dahle om bøtene fra politiet.
- Så jeg ble litt redd etterpå. Men jeg føler meg ikke som kriminell, jeg gjorde det for naturen.
Sammen med flere andre fra Flatanger og regionen har ekteparet blitt bøtelagt for å tre over politiets sperringer av anleggsarbeidet i Hestdalen. Aksjonistene har startet en pengeinnsamling for å dekke bøtene, og sier de er oppe i 80 000 kr. Noen sier de uansett vil nekte å betale og gå rettens vei. Det er å beskytte dyrene og naturen som er beveggrunnen for ekteparet Dahle, forteller de.

Fugler og dyr, de kan ikke stemme til kommunevalg eller fylkesting. Det er dem jeg har tatt bota for.

- Fugler og dyr, de kan ikke stemme til kommunevalg eller fylkesting. Det er dem jeg har tatt bota for. De taleløse trenger en stemme de og, sier Ole Martin.
De kaller ham ørnemannen. Som unggutt hengte han og en kameratgjeng opp hundrevis av fuglekasser i kommunen. Nå lever han av å ta med turister på fuglesightseeing. Etter å ha blitt fredet i 1968, har antallet havørn i området steget jevnt. De fleste andre sjøfuglbestander har gått motsatt vei. Han frykter vindmøllene vil gjøre det enda verre.
- Da jeg sa dette til kommunestyret, sa de bare: Det der er føleri. Da ble jeg provosert. Vi skal være så rasjonelle og økonomiske hele tiden. Men tar du følelser vekk fra folk, så blir det et kaldt samfunn.
- En plass må vindmøllene stå. Dere sier dere er redd for fuglene. Handler det også om at vindmøllene er stygge å se på?
- Jeg vil klare å tilby turister opplevelser her likevel, men det blir jo mer en industripark. Samme gleden vil ikke være der, når jeg kjører utover en morgen på glinsende fjord, stopper motoren og det er ... helt stille.
Joda, det er bare en liten bit av Norge dette, men det blir så mange biter til slutt, sier han.
- Vi fragmenterer hele kysten. Hvor skal de gjemme seg til slutt, fuglene våre?

Ordførerens sak

- Ingenting har overbevist meg at vi vil utrydde arter med dette, sier ordfører Olav Jørgen Bjørkås. Klimaendringene er et mye større problem, mener han.
- Akkurat når det gjelder tap av arter så er det jo arealbruken som er hovedproblemet?
- Ja, men da må de ha knapphet på areal. Flatanger er en av kommunene som har mest skog vernet.

På ordførerens kontor i Lauvsnes ligger sakspapirene for vindkraftparken i bunker på pulten - det er mange innsynsbegjæringer for tiden, kan han fortelle. Bjørkås er bonde, født og oppvokst på slektsgården han har tatt over og har etternavnet sitt fra, ikke langt fra sentrum. Han har sittet i ordførerstolen de siste åtte årene, og like lenge i kommunestyret før det igjen.
- Jeg er for næringsliv. Som gårdbruker er du avhengig av å bruke naturen. For meg ser det ut som større og større krefter i samfunnet vil ha areal til fri adspredelse, istedenfor å bruke det til å produsere noe.

Det er eiendomsskatten kommunen kan tjene på vindkraftparken, som er kronargumentet for Bjørkås. Det er vanskelig å vite nøyaktig hvor mye kommunekassa vil vokse, men selskapet selv antar rundt åtte millioner i året i eiendomsskatt de ti første årene, ifølge ordføreren. Noen av pengene vil gå til nabokommunen Osen.
- Men hvis vi får fem av millionene da, så er det klart at det utgjør mye. Det er mange stillinger, det, og mye investeringsmidler.
- Er det verdt det?
- Ut ifra de vurderingene flertallet i kommunestyret gjorde når vi vedtok utbyggingen, så ja. Dette er jo en villet politikk fra storting, regjering, kommune og fylkeskommune. Skal en produsere vindkraft i Norge på land, så er dette et bra område med gode vindforhold og mindre problematisk for reinnæringen enn andre.

Da Flatanger kommune først begynte å snuse på vindkraft, var det en fattigere kommune enn i dag. Oppdrettsnæringen har tilført arbeidsplasser og kapital. Men Bjørkås minner om at bedriftsskatten ikke går til kommunen og at eiendomsskatten fra boliger og hytter vil synke kraftig fra neste år da regjeringen kutter i den. Dette kan også på sikt påvirke inntektene fra vindkraftverkene. Men Bjørkås sier han trenger pengene.
- Vi har dårlig bredbånd og mobildekning, vi mangler næringsareal. Mangler vi areal drar bedriftene til nabokommunen, så mister vi innbyggere og da mister vi rammebevilgning. Dette er en evig kamp.

Det er det for motstanderne av vindmøllene også. Det siste håpet deres er at Norges største ugle kan komme dem til unnsetning.

Uglen som gir håp

Hubroen har nemlig stoppet store infrastrukturprosjekter før. Det mest kjente er kanskje da en ny fylkesvei på Hitra måtte legges om etter at et hubropar ble oppdaget der i 2009, til en ekstrakostnad på over 200 millioner kroner. Også i Flatanger kommune ble det ifjor brukt nesten tre millioner kroner på å grave ned strømlinjer i bakken for å hindre at hubroen kunne fly inn i dem. Ikke langt unna planlegges det nå vindmøller.

Nye undersøkelser viser at hubroen også finnes på Sørmarkfjellet, i motsetning til hva det står i den opprinnelige konsekvensutredningen som ble gjort da området skulle vurderes for vindkraft i 2005. Den nevner ikke hubro, til tross for at oppdraget innebar å gi en oversikt over truede arter og man nå vet at det var hubro der mellom 1997 og 2010, ifølge forsker Magne Husby ved Nord Universitet.

Han står bak de nye undersøkelsene, på oppdrag fra Trønderenergi. NVE påla disse etter at flere rapporterte inn synet av den rødbrune storugla i vinter, like før gravemaskinene skulle rulles ut. Hubrosang ble registrert på lyttebokser satt ut på Sørmarkfjellet i april og mai. Naturvernforbundet og Norsk ornitologisk forening krevde dermed stans i anleggsarbeidet. Det har ikke skjedd.

I sin rapport konkluderer forsker Husby slik: “Det er store sjanser for at hubroen forlater Sørmarkfjellet når det blir vindkraftverk der, både fordi jaktarealet blir mindre, antall byttedyr i dette området blir færre, og hubro er en art som er utsatt for kollisjoner med vindmøller”.
- Men den kan vel dra et annet sted?
- Hvorfor tror du at den ikke er i det andre området allerede, da? svarer Magne Husby.
- Hvis den må flytte fra et område som er bra til et område som er dårlig, så er det ikke sikkert at den klarer seg.

Selv om de ikke visste at det var hubro i området, ble det likevel lagt til grunn at den kunne finnes der når konsesjon ble vurdert, sier sjef for miljøtilsynet i NVE, Øyvind Leirset. De gjennomgår nå Husbys rapport og kan ennå ikke gi noen kommentar på hvordan de vil følge den opp. Men:
- Konsesjonen er gitt endelig og står ved lag. I den ble det også lagt til grunn at vindkraftparken er uheldig for hubroen.
Det de skal se på er heller tiltak for å begrense uheldige konsekvenser for hubroen av byggearbeidet.
- I ytterste konsekvens kan det bli et spørsmål om hvordan turbinene blir plassert i området, men jeg har ikke grunnlag for å si noe om det nå, sier Leirset.

"Hva tilsier at en hubrolokalitet i ett område betyr full brems i byggeplanene, mens påvisning av truede arter andre steder ikke er tilstrekkelig? Hvordan vekter NVE verdien av urørt natur og friluftsliv?", spør forskere fra Fridtjof Nansens Institutt (FNI) i et innlegg i Dagens Næringsliv. De har undersøkt konsesjonsprosesser rundt vindkraft på land i Norge og mener det er problematisk at det er uklart hvordan NVE vekter ulike hensyn i den endelige beslutningen om å gi konsesjon eller ikke.

- Vi slutter oss ikke til at vi ikke gjør åpne og konkrete avveininger, sier konsesjonssjef i NVE, Arne Olsen.
- Men, vi har blitt bedre på dette over tid, og forskerne ved FNI registrerer også dette.
- FNI-forskerne skriver at "den tiltagende folkelige mobiliseringen mot vindkraftanlegg på land kan tyde på at verdien av urørt natur, friluftsliv og folks naturopplevelser i mange tilfeller ikke vektes tungt nok av NVE”?
- Vi gjør det vi mener er riktig. Og: De fleste vedtak NVE gjør blir påklagd og den endelige dom faller i OED. Når det er sagt så har 60 prosent av alle vindkraftprosjekter på land vi har behandlet enten fått avslag, eller vi har anmodet dem om å trekke prosjektet. Det som nå skjer mange steder kan minne om omkamper, og det er vanskelig når endelig konsesjon er gitt, sier Olsen.
- Det har aldri skjedd at en endelig konsesjon er trukket tilbake.

Energi viktigere enn miljø

Men det skjer ofte at vindkraftverkene endres etter at konsesjon er gitt. I 2015 søkte Trønderenergi og Stadtwerke München om å utvide Sørmarkfjellet-planene for å gjøre prosjektet mer lønnsomt. Deler av utvidelsen var områder som var fjernet i den opprinnelige konsesjonssøknaden, fordi de var i konflikt med miljøverdier.

Miljødirektoratet foretok en ny vurdering og ga planene verste score på konflikt med miljøverdier. Fylkesmannen påpekte at de syns det var overraskende og uheldig at områdene som var mest konfliktfylt og derfor hadde blitt tatt ut, ble fremmet på nytt. I en rapport fra 2015 skriver Miljødirektoratet: “Ut over at ny utbyggingsløsning ville gi en betydelig økt lønnsomhet i prosjektet, ble det ikke redegjort for hvorfor NVE vurderte konsekvensene av områdene som inngikk i utvidelsen som annerledes enn da det først ble gitt konsesjon”.

Vi er energimyndighet, ikke miljømyndighet.

- Vi er energimyndighet, ikke miljømyndighet, svarer Arne Olsen, konsesjonssjef i NVE.
- I mange tilfeller har vi ikke vært enige i vurderingene som er gjort av Miljødirektoratet, eller vektlagt disse i den grad som de hadde ønsket eller håpet. Vi må veie for og mot, og kan ikke slutte oss til deres anbefalinger alene.
Han mener ikke NVE burde gjort noe annerledes i saken om Sørmarkfjellet.
- Mange krever mer utredning og bedre opplyst sak. Vi må alltid vurdere når nok er nok, og at saken er tilstrekkelig opplyst til at vedtak kan treffes.

Demonstrantene i Hestdalen peker på sin side på at Tormod Eggan, i dag prosjektdirektør for vindutbygging i Trønderenergi, tidligere jobbet i NVE. Norges Miljøvernforbund har sendt en klage til Olje- og energidepartementet, der de krever at Sørmarkfjellet-utbyggingen må stanses på grunn av det de kaller “uheldige bindinger” mellom NVE og Trønderenergi.
“Det er 13 år siden Eggan sist jobbet med vindkraftkonsesjoner i NVE, og åtte år siden han avsluttet arbeidsforholdet til NVE”, skriver kommunikasjonsdirektør Bengt Eidem i Trønderenergi i en e-post.
“Det er helt legitimt å stille spørsmål rundt habiliteten i offentlige organer slik det blir gjort i dette tilfellet. Men det er samtidig viktig å huske på at vindkraftutbyggingene som nå er under utbygging i Trøndelag er et resultat av årelange demokratiske og åpne prosesser både lokalt og nasjonalt”. Det er lov å demonstrere, sier han, men “hindring av lovlig arbeid er ikke greit”.

Stand-off i Hestdalen

De hører den lenge før de ser den. En brummende motordur, metall som skraper mot berg og lyden av jordlass som treffer bakken. Idet gravemaskinen kommer til syne bak trærne, klatrende på en haug nypløyd jord i fjordkanten, er aksjonistene i Hestdalen forberedt. Fremst går Torbjørn Lindseth, med resolutte skritt og knyttede never. På noen minutter er han oppe ved siden av graveskuffen, akkurat der den skulle ta sitt neste jafs. To minutter senere har han seks andre turkledde rundt seg. En av dem har et lite norsk flagg stikkende opp av ryggsekken.

Gravemaskinføreren stanser motoren. Så lener han seg tilbake i setet og tar fram mobilen. De står der, i stillhet, ser ikke på hverandre. Sju voksne mennesker mot en stor, oransje maskin av stål. Etter en kort stund trekker demonstrantene seg tilbake igjen.
- Det hjelper ikke mye å hindre dem så lenge, sier Kari Merete Andersen.
Hun har kommet fra Trondheim, er vegetasjonsøkolog.
- Jeg er her for å vise motstand og for å dokumentere det som skjer.
Og, sier hun, for å bearbeide sin egen sorg.
- Vi er ganske tøffe i praten, men det er jo en forferdelig sorg i dette, som gjør at jeg har lyst å gråte hele tiden. Over alt som går tapt, og at folk blir ikke hørt.

De går tilbake til en åskam et stykke vekk fra anleggsplassen, setter seg i gresset og tar fram termosene. Snart kommer to politibetjenter gående. Det oppstår først en antydning til panikk, men gjengen på ti-tolv demonstranter blir likevel sittende.
- Takk for sist, sier Torbjørn Lindseth.
Politimennene setter seg ned i lyngen. Det skal sprenges snart, sier de, så alle må ut av området. Demonstrantene adlyder denne gangen, og går snart hvert til sitt. De avtaler å komme tilbake igjen.

Hvis vi mister insektene, fuglene, fisken - ka faen skal vi da med mer strøm?

- Altså, jeg vet at vi kanskje lever greit uten hubroen. Den har ikke noe misjon for oss, den jakter på småfugl, sier Torbjørn Lindseth senere.
Det er det store lange kjedene han er bekymret for, sier han, hvordan alle artene henger sammen, også med oss.
- Men jeg er ikke noen zoolog eller biolog eller noen slags form for -olog. Jeg er en vanlig kall. Det som er grunntanken min er: Hvorfor skal ingenting få lov til å være i fred i kraft av seg selv bare? Alle ting har en egenverdi som ikke kan måles i kroner og øre, men samfunnet vårt ser bare på bunnlinja.
- Forskerne sier vi må ha fornybar energi for hindre klimaendringer?
- Skal du ødelegge naturmangfoldet for å redde klimaet?
Torbjørn Lindseth svarer med et retorisk spørsmål, slik han startet.
- Hvis vi mister insektene, fuglene, fisken - ka faen skal vi da med mer strøm?

Ikke over

95% av de som uttaler seg i høringer og på folkemøter er imot vindkraft, forteller Arne Olsen i NVE. Betyr det at det burde være mindre av vindkraft på land?
- Det er et politisk spørsmål. Vi har frem til i dag gitt konsesjoner for å oppfylle landets fornybarmål, sier Olsen.

Imens planlegges det nye aksjoner i Hestdalen.
- Jeg skjønner at de som jobber der bare gjør jobben sin. Men jeg kan jo ikke bare gå å banke på døra til Erna. Så da er det her vi må vise motstanden, sier Wenche Dahle.
- Kan hende det er banalt det vi gjør, og kanskje er Sørmarkfjellet tapt, men jeg tror det at vi er her kan hjelpe til å hindre mer utbygging i resten av Namdalen.
Flatanger kommune har inngått avtale om enda et vindkraftverk, på Innvordfjellet, men investeringsbeslutning er ikke tatt ennå.
- Hvis de kommer dit, da blir det ordentlig bråk.