Når tvilen forsvinner

Det å være politiker er ikke lett – og de gjør det stadig vanskeligere for seg selv. Det er jo så vanskelig – å gjøre noe – noe som monner, sier politikerne når jeg prater med dem om klima. De fleste av dem vet mye. De vet at dagens politikk i Norge – og i verden – kjører Homo Sapiens, samfunn og natur ut i klimakrise. Men det er så veldig vanskelig å gjøre noe med det; «fordi folk flest ikke vil – folk flest tviler på klimakunnskapen», sier politikerne. Jeg mistenker mange av dem for egentlig å bruke folk flest som en unnskyldning for å slippe å gjøre noe som er politisk krevende. Det er så mye enklere å hausse opp problemer innen helse og eldreomsorg, for så å sanke stemmer på forslag om eldremilliarder og skolereform.

Men, tenk da litt på dette sier jeg til politikerne: Det blir mye vanskeligere å håndtere velgerne hvis vi ikke lager en klimapolitikk som virker, og ikke klarer å bremse global oppvarming. Selv om alle land holder det de lovet i Parisavtalen (hvilket selv ikke Norge gjør), så vil temperaturen på kloden passere to graders oppvarming om 30 år. To grader blir vanskelig for alle mennesker. Tre grader blir en håpløs verden, og ved fire grader vil de få som er igjen ha det ganske kjipt. Det vet de – politikerne, men tviler litt de også.

Blir det så enklere når tvilen er borte? Nei, det må ingen tro. For når tvilen forsvinner – da vet vi. Det blir mye vanskeligere for oss alle og politikerne. Når tvilen forsvinner om 30 år da har tørke, storm, flom, hetebølger og alt det andre vi vet kommer, kommet. Og det har pågått i mange år allerede. Alle mennesker vil oppleve konsekvensene av global oppvarming hver eneste dag. Og alle vil vite at det blir verre. Det som nå i 2018 er modellberegninger for de store tilbakekoblingene – det vil i 2048 være målinger, film og bilder: Om hvor mye av klimagassen metan som bobler fra de enorme arealene med smeltende tundra i Russland, Canada og Alaska. Om den store økningen av vanndamp i atmosfæren – vanndamp er drivhusgass. Om de store hvite flatene som ikke lenger reflekterer sollys, men lager varme fordi de ikke lenger er snø og is, men sten, jord og hav. Målinger, film og bilder vil vise hvordan varme og tørke gjør at jord, planter og skog slipper ut karbondioksid, snart mer enn fotosyntesen binder. Alle vil forstå hva negativ karbonbalanse er når det nærmer seg. Og alle vil forstå om 30 år at det ikke kan brennes noe mer olje, kull og gass, og alle vil forstå at det vil koste hele statsbudsjetter å hente karbondioksid ut av atmosfæren, eller å sette ut gigantiske solskjermer i atmosfæren eller annen klimamanipulering.

Da får politikerne en dobbeltsidig klimadepresjon i befolkningen å stri med: Klimaproblemene vil oppleves som deprimerende i seg selv – hver dag – og folk flest vil tenke at det er umulig å gjøre noe for å hindre videre oppheting av kloden. Framtidshåp og pågangsmot blir mangelvare. Da blir det vanskelig å mobilisere for store forandringer av samfunn, energiformer og forbruk. Kanskje klimamanipulering kan være en løsning i 2048? Kanskje, ja, men vil folk stole på politikere og multinasjonale selskaper som ber folket om å avstå fra goder for å finansiere høyrisikoprosjekter?

Klimadepresjonen vil gjøre det nære og nå til det viktigste. «Framtiden er kjørt», kan bli et slagord. Yolo; you only live once, får en ny dimensjon. Folk flest vil leve så godt som mulig så lenge det går. Det blir krevende – for oss alle og for politikerne, når tvilen forsvinner.