Når The Matrix møter det grønne skiftet - i Ålesund

Bjørn Vatne debuterte i 2015 med boka "Slik skal vi velge våre ofre" som ble kåret til Årets roman av norske bokbloggere. Boka handler om det mørke og ubehagelige som vi alle bærer på. "Nullingen av Paul Abel" tar derimot utgangspunkt i en antihelt av en biologiprofessor, Paul Abel, som plutselig befinner seg i et totalitært, livsfornektende samfunn. Handlingen foregår i Ålesund på 2050-tallet. Det er en verden der alt kretser rundt sjalken – en elektronisk dippedutt operert inn i hodeskallen som er blitt praktisk talt nødvendig for å kunne fungere i samfunnet, på linje med det å ha tilgang på internett og mobil i dag. Med sjalken er all kommunikasjon blitt uendelig mye enklere: Med tankene ber man sjalken utføre alt det vi i dag gjør via internett og mobil, pluss en masse andre virtuelle virkelighetsopplevelser. Og viktigere for bokas handling: Man får informasjon inn, slik at ens tanker kan bli styrt dit noen vil.

Boka åpner bokstavelig talt med en stemning av "etter meg syndefloden". Det regner enda mer og stormene er enda større. Man får ikke barn lenger. Resten av Europa er i ferd med å gå av hengslene av tørke, arbeidsledighet og sosiale opptøyer. Men i Norge hangler ting videre, stort sett. Den nye oljen vår er "sanseindustrien": Horder av sansearbeidere som via sjalken samler naturopplevelser fra norsk natur for salg til stakkars franskmenn og tyskere. Paul og juristkona Astrid bor i en stor villa i tråd med enhver scifi-fantasi, nyter dansk vin og fabler om å starte ysteri.

Så utfører Pan-etisk Forbund et statskupp. De har lenge vært et antikapitalistisk, marginalt parti: "En stemme til Pan-etisk forbund er en stemme til trærne, til fiskene, til livet. Det er en stemme til en verden der markedet ikke lenger er alt. Det er en stemme til en verden der alle er alles alt." Med hjelp av internasjonale teknologiske leiesoldater tar de kontroll over "strømmingen" til nordmenns sjalker. Alt går fredelig for seg. De fleste, som Astrid, setter pris på at det blir en slutt på politisk besluttelsesvegring, at det endelig kommer en regjering på plass som er villig til å følge forskernes anbefalinger om dramatiske kutt i ressursforbruk og klimagassutslipp. Men Paul Abel skjønner selvsagt tegninga. Pan-etisk forbund viser seg raskt å være en norsk, grønn versjon av Røde Khmer. Pengesystemet avskaffes og erstattes av et poengsystem som Forbundet styrer. De som nekter å innfinne seg med å være "alles alt", som dropper kildesorteringen eller, aller verst, som ikke vil ha en sjalk, ender med null poeng – de er "nullinger". Villaområder stenges ned og folk blir tvangsflyttet inn i knøttsmå høyteknologiske leiligheter nærmere byen. Matauk innføres sammen med matrasjoner, og så videre.

Vatne maler et bilde av Ålesund som for meg blir en blanding av 1984, The Matrix, Soylent Green og Terry Gilliams Brazil. Alle går i grønne "allovere", det finnes vakter overalt, samfunnet er delt i tre klasser og maten er kunstig. Disse "lånte" detaljene er åpenbart bevisste, og de er morsomme ("tenk deg en Winston Smith som snakker sunnmørsk"), men dermed blir i alle fall min hjernekraft rettet for mye mot disse gamle dystopiene og jeg mister bokas originalitet av syne. Når jeg i 2018 lar LED-dioder stå på i kjøkkenet hele natta fordi de praktisk talt ikke bruker strøm, blir det ikke troverdig at lyset i 2050 slukkes for alle om kvelden for å spare strøm – mens teknologien for øvrig er blitt så avansert at den kan lese folks hjernebølger. Eller at et slikt samfunn skal ha like lite kontakt med omverdenen som dagens Nord-Korea.

Dilemmaet som boka handler om – frihet versus klode – er et viktig politisk og etisk spørsmål, men ved å putte det i en så karikert versjon og samtidig plassere det i et Ålesund som ikke er lenger fram i tid enn min egen barndom på 80-tallet ligger bak oss, blir det rett og slett litt mer tegneserie og mindre overbevisende scifi for meg. Jeg tror Vatne har hatt det gøy å skrive, og det er gøy å lese. Her er det ingen dype psykologiske skildringer, men noen herlige formuleringer som kan brukes for å live opp ethvert litt for høflig middagsselskap i Norge anno 2018. Hvor viktig boka er, er jeg mer usikker på. En av bipersonene i boka, Abels tidligere student Dag Teslow, framfører selv den viktigste kritikken jeg har av historiens troverdighet: "Vi bor oppå hverandre i dunger for å spare noen millimeter vann og noen kilowatt strøm, og for hva? I realiteten gjør vi en halv prosent av den endringen som måtte ha skjedd for hundre år siden, skulle den hatt effekt." Det henger ikke på greip for meg hvordan Pan-etisk forbund skulle ha fått med seg flertallet til å stilltiende akseptere fullstendig selvutslettelse for noe som hvem som helst skjønner er en dråpe i et hav av klimagassutslipp.

"Nullingen av Paul Abel" står i tydelig kontrast til en annen økodystopi med handling i Norge, den franske romanen "Brut" fra 2011 av Dalibor Frioux. Den foregår også rundt 2050, Norge er også her en heldig stilt del av en verden som går av hengslene. Derimot er den underliggende spenningen i "Brut" hvorvidt Frp vil få rent flertall eller ei ved det forestående stortingsvalget. Grensegjerdet mot Sverige er bygget. Norsk klimapolitikk handler fortsatt om symboler, og valg blir vunnet på å forsvare nordmenns privilegier.

Det beste ved "Nullingen av Paul Abel" er de ærlige, grunnleggende spørsmålene den tar utgangspunkt i: Ingen liberale, kapitalistiske demokratier har klart å nærme seg å leve i tråd med naturens tålegrenser. Hvor langt er vi villige til å gå for å forandre på det?