Når profitt ikke er et mål, men et middel for bærekraft

Det snakkes mye om bærekraft i alle sektorer, men fokuset på økonomisk vekst, at bedrifter skal tjene sine eiere gjennom å maksimere profitt og at bærekraft skal lønne seg økonomisk, består. Denne tankegangen utfordres imidlertid av alternative selskapsformer, som sosiale foretak. Ved å organisere seg på innovative måter endrer de vår oppfatning av hvordan bærekraftige bedrifter kan se ut.

Hva er sosiale og grønne foretak?

Fremveksten av grønne og sosiale entreprenører er global og akselererende. Min forskning er på grønne entreprenører i England som har valgt å organisere seg som «social enterprise», sosialt foretak, for å nå sine hårete, grønne mål. Slike foretak har til felles at hele deres eksistens er tuftet på idéen om å løse et sosialt eller miljømessig samfunnsproblem. For å oppnå dette, har de valgt en hybrid organisasjonsform som kombinerer tankesett fra både privat og frivillig sektor. De grønne jeg forsker på jobber med alt fra lokal fornybar energi, til matproduksjon, miljøforvaltning, konsulentvirksomhet, IT, transport og gjenbruk. Sektoren inkluderer også etiske finanstjenester, samvirker, sosiale tjenester og produkter. Et av de mest definerende kjennetegnene er at de ikke søker å maksimere overskudd for sine eiere, men derimot reinvesterer overskuddet i samfunnsnytte. Suksess måles i positiv samfunnspåvirkning; ikke økonomisk avkastning.

De er altså en type bedrifter, men bedriftsformen er et verktøy for å oppnå sosiale og miljømessige mål, eller å erstatte mindre bærekraftige alternativer. For eksempel hadde klesprodusenten Patagonia en reklamekampanje titulert «Don’t buy this jacket» (ikke kjøp denne jakken). Kampanjen var en oppmuntring til redusert forbruk og søkte å bygge miljøkunnskap hos forbrukerne. Paradoksalt nok var kampanjen en suksess! Tilsvarende har norske Gruten kurs i hvordan alle kan lage kaffesåpen deres, fordi målet er å redusere avfall av kaffegrut – ikke bli rik på å selge en unik såpe. Kaffegruten samles inn med elsykkel, og bærekraft prioriteres i alle ledd. Atter andre tilbyr innovative teknologiske løsninger som lar deg kartlegge din egen miljøpåvirkning, eller tilbyr mat som ellers hadde blitt kastet.

Bærekraftige briter

Selv om det skjer litt også i Norge på denne fronten, er det Storbritannia som leder an med verdens største sektor av sosiale foretak. Den ansetter fem prosent av arbeidsstyrken og bidrar med omkring 660 milliarder til økonomien. Veksten kom spesielt etter offentlige innstramminger det siste tiåret, men landet har en lang tradisjon for veldedighet og privat initiativ. Mange av foretakene har tatt over oppgaver staten tradisjonelt har tatt hånd om, og representer dermed ikke bare altruistiske entreprenører, men også en velferdsstat i tilbakegang og økt bruk av private løsninger og markeder for å løse sosiale og miljømessige problemer.

Retorikken rundt bærekraft fokuserer mye på at bærekraft lønner seg, men de fleste entreprenørene mine forteller at det koster når miljøet kommer først. De opplever konflikter mellom inntjening og miljøhensyn, og også mellom å ta sosiale hensyn vs. miljøhensyn.

Sammenlignet med øvrig næringsliv ligger sektoren ifølge Social Enterprise UK foran på innovasjonsrate, vekst, diversitet, og rettferdig lønn. Nesten halvparten ledes av kvinner. Storbritannia har både vedtatt «The Social Value Act» som pålegger staten å hensynta sosial verdiskaping i sine innkjøp og en form for aksjeselskap med formål om å tjene samfunnets interesse. Dette innebærer begrensninger på uttak av utbytte, tapping av midler, og rapporteringsplikt. Entreprenørene jeg har snakket med velger denne typen selskapsform for å demonstrere ansvarlighet og vise omverdenen at de ikke er som andre selskaper – de er «bedre» (og ikke velferdsprofitører der staten er kunde). Selv om vi har selskapsformen ideelt AS i Norge, er denne lite brukt i praksis og ikke helt lik.

Det som interesserer meg er blant annet hvordan forretningsmodellen formes av at miljøet kommer først. For disse foretakene er samfunnet og planeten sentrale interessenter og bærekraft dominerer alle beslutningsprosesser, på alle nivåer. Det går langt utover å ta et gradvis miljøansvar, som litt grønnere emballasje. Det kan heller karakteriseres som et dypt motivert ansvar for å bidra positivt til samfunnet, både lokalt og globalt. Noen er innovative og inspirert av sirkulær- og delingsøkonomi og utfordrer konvensjonelle selskaper innen sine sektorer. For eksempel foretaket Belu som selger drikkevann, er heleid av en miljøorganisasjon som arbeider globalt for rent vann. Alt overskudd kanaliseres til dette arbeidet. Produktene de leverer produseres i England, de resirkulerer og har valgt å ikke eksportere på grunn av karbonavtrykket.

Retorikken rundt bærekraft fokuserer mye på at bærekraft lønner seg, men de fleste entreprenørene mine forteller at det koster når miljøet kommer først. De opplever konflikter mellom inntjening og miljøhensyn, og også mellom å ta sosiale hensyn vs. miljøhensyn. De tar beslutninger som skader bunnlinjen, til og med privatøkonomien, men som bevarer sosialt og miljømessig ansvar og integritet, for slik er de strukturert. Systemet rundt dem er ikke tilpasset denne typen logikk, og gjør det vanskelig for dem å konkurrere. Selv om forbrukerne, spesielt de yngre, omfavner følelsen av god samvittighet.

Det er utfordrende for dem å finne investorer som ikke krever høy avkastning, og de har ingen skattefordeler. Slik forblir de fleste ganske små, og står i sterk kontrast til de dominerende multinasjonale selskapene, som på ingen måte tar samme grad av ansvar. Noen vil hevde Amazon tar miljøansvar fordi de reduserer emballasje og bruker fornybar energi, men Amazons kjernevirksomhet er fortsatt å selge mest mulig, billigst mulig. Hadde de vært en «social enterprise» kunne de f.eks. hatt som krav at alle produktene de solgte ble miljøvennlig og sosialt ansvarlig produsert, og betalt sin skatt. Det hadde redusert utvalget dramatisk.

Det virker kanskje utopisk med bedrifter som arbeider for lavere forbruk og samfunnets beste, likevel dukker slike foretak opp over hele verden.

Grønne reparatører

Sosiale og grønne foretak er et symptom på markeder som ikke tar miljøansvar, og stater som mangler ressurser og vilje til grønn omstilling. Jeg liker å tenke på dem som reparatører i et økonomisk system som har et dypt dysfunksjonelt forhold til planetens grenser. De rydder opp etter andre, og er levende eksempler på hvordan bedrifter kan se ut dersom samfunn og bærekraft får komme først, og også på hvor utfordrende dette er i praksis.

Det virker kanskje utopisk med bedrifter som arbeider for lavere forbruk og samfunnets beste, likevel dukker slike foretak opp over hele verden. Grunnleggende økonomiske institusjoner som bedrifter må bli mer bærekraftige, fordi disse er kjernen i vårt system. Sosiale/grønne foretak er et av mange eksempler på hvordan dette kan skje i praksis. Reell bærekraft skapes ikke når bedrifter tjener sine eiere på bekostning av miljøet, eller når bedrifter bare blir en litt grønnere versjon av seg selv.