Når grønt blir brunt

Artikkelen ble første gang publisert 17.01.2019.

En forbinder gjerne miljøvern og økofilosofi med progressive verdier og fredselskende hippie-bevegelser. Derimot finnes det noen typer fascister og nazister som bekjenner seg til økologiens mørkegrønne sider. Jeg har nettopp ferdigstilt en masteroppgave i kjønnsstudier ved UiO med navn Green neo-Nazism: Examining the intersection of masculinity, far-right extremism and environmentalism in the Nordic Resistance Movement. Her så jeg nærmere på Den Nordiske Motstandsbevegelsens miljøprofil, da de hevder å være Nordens nye grønne parti. I sitt politiske manifest skriver DNM lovord om bærekraftighet, forsvarlig ressursbruk, dyrevelferd og allemannsretten. DNM gir også ut et forråd av podkaster, og jeg har analysert utvalgte episoder hvor vertene diskutere spørsmål om overbefolkning, overforbruk og resirkulering. De underliggende temaene i de fleste av disse diskusjonene var som oftest rase og mistro mot de politiske ‘kulturmarxistiske’ elitene. For eksempel mener de at en sann miljøaktivist må være imot innvandring, fordi «masseinnvandring til Vesten gjør at folk som før forbrukte få resurser vil forbruke mye mer». Det likner forøvrig en påstand som har blitt gjengitt av dypøkologen Arne Næss.

I min masteroppgave fant jeg at nynazistenes grønne interesse kunne forklares som a) et strategisk virkemiddel som maskerer rasisme, sexisme og diskriminerende ideologi, b) en refleksjon av nazistisk natur-ideologi som bygger på biologisme og hierarkiske ‘naturlover’, c) et uttrykk for anti-kosmopolitisme og anti-urbanisme, som igjen er knyttet til anti-semittisme, d) en ny arena for å hevde mandighet i en tid der tradisjonelle ideer om kjønn utfordres, og e) et uttrykk for en frykt for en verden i drastisk endring. Sistnevnte idé henger sammen med følelsen av at verden er i krise, preget av global uro og masseinnvandring mens transnasjonale forbund som EU og WTO utfordrer nasjonalstatens suverenitet. I denne krisepregede virkeligheten er tradisjonelle familie- og kjønnsnormer i fritt fall. Miljøkrisen spiller også en viktig rolle i dette bildet, og symboliserer den ultimate katastrofen: Budene om en overopphetet og gjennomutnyttet klode varsler om menneskets undergang. Jo større krisen er, jo lettere er det å argumentere for ekstreme løsninger.

Statsviter Mark Beeson mener at den livsstilen vi fører i det som kalles ‘Vesten’ avhenger av en storstilt utnyttelse av jorden og dens ressurser. Han spør hvorvidt en sann og bærekraftig miljøvernpraksis faktisk er mulig i et vestlig liberalt demokrati som er delvis ansvarlig for den økokrisen vi nå befinner oss i. Vi vet allerede at for å overkomme miljøutfordringene må det en enorm omstilling til, både på samfunnsmessige, politiske og personlige plan. Med andre ord må ‘det gode liv’ bestående av langstrakte feriereiser, ekspansivt forbruk og digitalisert komfort vike for miljøvernhensyn hvis vi skal bremse utviklingen. Når det liberale demokratiet sliter med å løse miljøutfordringene kan det tenkes at en autoritær utfordrer vil vinne oppslutning hos bekymrede mennesker som vil gjøre ‘hva som helst’ for å redde kloden – særlig om klimasituasjonen blir mer prekær. Han er ikke alene, mannen som i forrige uke på en debatt om sivil ulydighet i møte med klimakrisen spurte "hvor lenge skal man vente på politikerne før man stormer Stortinget?"

Den politiske filosofen Antonio Gramsci mener at en verdensanskuelse fremstår som nøytral og selvsagt når den presenteres som fri for ideologisk innhold. Videre kan all kritikk bli avfeid som latterlig når noe presenteres som den ultimate sannhet. Forestillinger om naturen er gode eksempler på denne dynamikken. En påstand som trekker på naturretorikk eller naturens ‘iboende logikk’ kan fremstå som den ultimate sannhet i kraft av naturens legitimitet. Imidlertid er det slik at forestillinger om naturen fylles med menneskelig mening – en menneskeskapt virkelighet kan ikke fris for ideologisk innhold. I krisepregede tider tror jeg ‘naturlige’ og ‘biologiske’ forklaringsmodeller vekker folkelig interesse, og nettopp derfor må vi ta trusselen som øko-autoritarianisme og øko-fascisme utgjør på alvor. Ettersom vi mest sannsynlig går en tid i møte hvor klimakrisetendensene vil øke, kan et fokus på natur og miljøvern gi øko-fascister en stor retorisk fordel.

Når krisene treffer og ustabiliteten rår kan det å hegne om ens eget, det nære, fellesskapet, tradisjoner og grenser være det som døyver angsten. I disse dager preker blant andre USAs Trump, Ungarns Orban og Brasils Bolsonaro om nettopp murer, grenser, separatisme og isolasjonisme. I mastergraden min koblet jeg følelsen av det Michael Kimmel kaller aggrieved entitlement til drivkraften bak miljøvernaktivisme. Aggrieved entitlement oversettes til ‘krenket berettigelse’, og referer til følelsen av at de rettigheter og fordeler en ser seg selv som berettiget til er tapt, stjålet eller delt med urettmessige andre. Kimmel bruker dette konseptet for å forklare hvordan høyreekstreme bevegelser henspiller på ideen om at et hvitt, maskulint hegemoni er utfordret av kvinner, skeive og rasifiserte personer. Jeg mener at frykten for en verden i endring kan knyttes til en følelse av angst for å miste privilegier og ressurser, og dermed til en følelse av krenket berettigelse. Hva kommer til å skje med vårt ‘gode liv’ dersom krisen slår til? En slik frykt for å miste goder kan bli næret av høyre-ekstreme grupper som allerede er opptatt av separatisme og egen overlevelse.

Kanskje trenger demokratiet nye miljøbevegelser for å løse klimautfordringene. I fjor skrev Ernst-Modest Herdieckerhoff her i Pan at De Grønnes suksess i Tyskland blant annet skyldes at partiet har gått fra å være en ytterliggående protestbevegelse til et konstruktivt parti som oppleves som relevant og moderat nok til å tiltrekke seg velgere fra både høyre- og venstresida. De nye bevegelsene inspirere folket til å ta klimakampen med optimisme og glede – vi må tro på at dette er et slag vi kan vinne. Demokratiet er nødt til å produsere solide løsninger på klimakrisen slik at det kommer eventuelle autoritære grupper i forkant. I krisens tolvte time kan det nemlig hende at øko-fascistene har svaret der demokratene forblir tause.