Når arbeidet blir Gud

Hvis en antropolog fra Ny-Guineas regnskog kom til vesten, ville hun trolig skrive hjem om et eksotisk fenomen som de innfødte vier enormt med tid og mening: ritualet vi kaller «jobben».

Når man gjennomfører «jobben» adlyder man alltid ordre. Man aksepterer overvåkning og straff, og underkaster seg uten å blunke. Og selv om mange av dem hater «jobben», er ritualet hellig. Det er et gode i seg selv. Å ikke delta er dødelig tabu.

Samfunnsforskere har de siste årene fått øynene opp for de eksotiske og skadelige sidene ved hvordan vi organiserer arbeid i vår del av verden. Ansatte rapporterer at jobbene deres blir stadig mindre meningsfulle. 37 prosent av alle briter mener jobbene deres ikke gir noe «meningsfullt bidrag til verden». I Nederland sier 40 prosent at jobben ikke har grunn til å eksistere.

Trenden er tydelig i kontorbyråkratiet. Halvparten av amerikanske kontorarbeidere sier de ikke finner «mening eller betydning» på arbeidsplassen, mens en global undersøkelse hevder at bare 13 prosent av alle ansatte faktisk liker jobben sin. I den nye boken Bullshit Jobs: A Theory spør antropologen David Graeber hva som ligger bak disse tallene – og fremveksten av jobber som er så komplett meningsløse eller skadelige at selv ikke de som har dem kan forsvare deres eksistens. Da Graeber annonserte at han ønsket vitnemål fra «bullshit»-jobbenes verden, strømmet e-poster inn fra folk som Kurt, som jobber for et underselskap av et underselskap for det tyske militæret. Når en soldat vil flytte en datamaskin mellom to naborom må Kurt skrive en rapport, ringe en telefon og leie en bil. Han kjører så 500 kilometer på tvers av landet for å fylle ut et skjema og pakke ned datamaskinen. Etter å ha flyttet maskinen til naborommet, pakker en kollega opp maskinen, og Kurt fyller ut et nytt skjema. Så kjører han tilbake.

Slikt arbeid er absurd. Det er også skadelig. Da Lillian, en «digital prosjektleder» i et større forlag, fikk beskjed om at hun ikke hadde annet ansvar enn å skrive fluffy rapporter som ingen leste, slo en dyp depresjon innover henne. Beskrivelsen minner om fanger som må bære stein fra en ende av vaktgården til en annen, for så å flytte dem tilbake. «Ingenting ville forandret seg om jeg ikke var her», sier Lillian – og mange vil kjenne seg igjen. Vi får mening i livet gjennom jobben. Hva skjer når jobben ikke lenger gir noen mening?

Det finnes hele næringer med bullshit-arbeid – telefonsalg, PR, selskapsadvokater og andre yrker som eksisterer bare fordi konkurrentene også har dem. Så har vi alle sjefene som finner på tomme oppgaver eller fører tilsyn med folk som ikke trenger det. For ikke å snakke om ansatte som trengs bare for at en institusjon skal bli tatt seriøst, slik som resepsjonister og vakter som har som jobb å fylle mintdrops i en bolle, og stille et gammelt vegg-ur en gang i uka. Samfunnsforskningen kan rapportere om millioner av mennesker som føler at verden ikke ville vært annerledes dersom jobben deres forsvant. Kanskje ville den vært bedre. Slike jobber passer ikke inn i standardfortellingen om kapitalismen, som skulle gjøre slutt på ineffektivitet. I dag vet vi at markedsløsninger kan føre til mer meningsløst byråkrati.

Høyre og Frp, som lovet «krig mot byråkratiet», har ansatt 1000 nye byråkrater de siste årene, til en prislapp på over en halv milliard kroner. Bak hvert konkurrerende anbud kan det virke som om det gjemmer seg to nye powerpointpresentasjoner, tre evalueringsrutiner og fire strategidokumenter. Hvilken magisk ingrediens har denne byråkratiske deigen som gjør at den aldri slutter å heve? Vi kan se for oss helseminister Bent Høie i en pause ved en vanndispenser i prat med moderniseringsminister Jan Tore Sanner om det ubegripelige som foregår.
«Jan, NRK sier at jeg ansetter en ny helsebyråkrat hver eneste dag jeg er på jobb. Hva skal jeg gjøre?»
«Bent, jeg vet ikke lenger!»

Bullshit finnes ikke bare i offentlig sektor. I USA har private universiteter opplevd massiv vekst i innfløkte administrative jobber, uten noen opplagt grunn. I den samme perioden har ikke staten innført mer regulering, og kjerneoppgavene ved universitetene er de samme: Lærere underviser, gir karakterer og holder seminarer. Likevel eser administrasjonen ut, akkurat som i andre sektorer. Trolig finnes det noe bullshit på alle arbeidsplasser. Der jeg jobber henger en lapp hvor det står: «Gi alltid 100 prosent på jobb. 12 prosent mandag, 23 prosent tirsdag, 40 prosent onsdag, 20 prosent torsdag og 5 prosent fredag». Det er en dårlig skjult hemmelighet at alle ikke gir alt på jobb, hele tiden. Studier viser at kontorarbeidere bare jobber noen timer effektivt om dagen. Når vi ikke sitter i bortkastede møter eller skriver rapporter som ingen leser, bruker vi tiden på å sjekke e-post og sosiale medier. Sosiologen Roland Paulsen oppsummerer det slik: Å ha en jobb er ikke lenger det samme som å faktisk jobbe.

Her er en urovekkende idé: Hva om alt dette kommer av at vi ikke egentlig trenger å jobbe så mye lenger? I 1930 spådde økonomen John Maynard Keynes at barnebarna hans ville arbeide bare 15 timer i uka. Siden maten og alt annet vi trenger ville bli produsert stadig mer effektivt, ville fremtiden bli «fritiden og overflodens tid». En stund fikk Keynes rett. Mellom 1930 og 1970 var det en klar sammenheng mellom økt produktivitet og mindre arbeidstid. Men så skjedde det noe rart. Mens produksjonen i dag blir stadig mer effektiv, forblir arbeidstiden vår den samme.

Så hvorfor jobber vi ikke mindre? Da jeg gikk på skolen, svarte samfunnsfagboka at vi jobber mer fordi vi forbruker mer. Vi gikk fra en industriell økonomi til en serviceøkonomi, der «tertiærnæringen» vokste. Folk vil ha kaffe på vei til jobb og sushi til middag. Vi bytter mobiltelefon hvert halvår og reiser mer. Derfor trengs det flere jobber. Men denne fortellingen er ikke helt riktig. Internasjonalt er det fortsatt jevnt over bare 20 prosent av arbeidere som serverer kaffe og sushi, selger iphones, vasker hotellrom eller gjør andre service-oppgaver. Jobb-veksten har først og fremst kommet som et administrativt og byråkratisk fettlag der stadig nye oppgaver blir funnet på.

En bedre forklaring på hvorfor vi jobber så mye, og hvorfor arbeidet blir meningsløst, har å gjøre med automatisering av arbeidsoppgaver. Keynes hadde rett da han spådde at produksjonen av mat og andre varer ville bli mer effektiv. Det han ikke tok høyde for, var hvordan fremtidens samfunn ville tenke om arbeid som et ubestridt gode i seg selv – og ikke som et middel for å oppnå noe annet. I Norge drives arbeidslivspolitikken etter børs-prinsippet: Så lenge pilene peker oppover er alt bra. «Vi må jobbe mer», krever statsminister Erna Solberg, som om alle jobber var like nødvendige og verdifulle. Hun har partilederne med seg bak verdens eneste tverrpolitiske slagord: «MER JOBBER». Presset på å skape jobber – hva slags jobber som helst! Til enhver pris! – er en hovedingrediens bak veksten i meningsløst arbeid.

Prisen for denne ideologien er ikke bare bullshit-jobber. Verst er det for de som havner helt utenfor arbeidsmarkedet. Lite annet gjør folk så utsatt for psykisk sykdom som å bli arbeidsledig. Etter femten måneder på jobbjakt konkluderer en ung mann i Dagbladet at han nå «er i helvete», og føler seg som en «verdiløs pøl med atomer». Arbeiderpartiet omtaler de arbeidsledige i norsk oljesektor som «120.000 kriser». Men slike kriser er verken naturlige eller nødvendige. De er resultat av en kultur som stigmatiserer mennesker uten lønn, og en politikk som gjør livet deres utålelig. Glem funksjonshemming, homofili eller mørk hud. I vårt samfunn er den arbeidsledige nederst på rangstigen.

Det trenger ikke å være slik. Paradoksalt nok gjør mange arbeidsledige en mer verdifull jobb enn en hel hær av papirflyttere. Noen lager barn og tar vare på sine eldre. Andre holder familier samlet og organiserer store husholdninger. De lager musikk, kunst, hjelper venner – og utallige andre oppgaver som ingen har tid til fordi de er på jobb hele tiden. Uten slik menneskelig infrastruktur ville vårt samfunn kollapse. Problemet er at dette arbeidet ikke blir verdsatt. Hvis det foregår på en institusjon, vil betalingen være elendig og statusen lav. Hvis innsatsen skjer hjemme, er den usynlig og verdiløs fra storsamfunnets synspunkt. Det er noe galt ved vår samfunnsmodell når en person som gjør verdifullt arbeid uten lønn, som betyr noe for andre, må leve i skam, mens den som gjør meningsløst eller skadelig arbeid nyter anerkjennelse fordi han har en «jobb». Så hva er alternativet?

Standardsvaret i politikken har vært å få de arbeidsløse i jobb. Om de så må vokte et tomt rom, vil det gi dem en slags mening i tilværelsen. På venstresiden heter den bibelske sannheten «arbeidslinja». Siden det eneste saliggjørende for et menneske er en jobb, har vi laget en velferdsstat som er koldtbord for oss med arbeidskontrakt, og et umyndiggjørende fattighus for de uten. Men å fortsette å piske de arbeidsledige helt til de får seg en jobb – og å skrike høyere om jobber, jobber, mer jobber! – har brakt oss hit: til en verden av meningsløshet på arbeidsplassen.

Hva om fremmedgjøringen på jobben, og depresjonen som preger livet utenfor, heller er en del av det samme problemet? Graeber er blant en ny generasjon tenkere som mener det må en stor ideologisk snu-operasjon til for å frigjøre oss fra det moderne arbeidets problemer. Første steg er å revurdere hva som egentlig gir arbeid verdi. Hva må til for å få anerkjennelse eller belønning?

Mange vil svare, uten mye hokuspokus, at verdifullt arbeid bør dekke et reelt behov, eller levere en tjeneste eller et gode som forbedrer folks liv, eller planeten for øvrig. Det vil åpenbart inkludere lavstatusyrker som renholdere, søppeltømmere og helsepleiere, som kan sende jorda til helvete om de streiker. Arbeid som derimot bare gir etterspørsel etter noe vi ikke trenger, eller som får andre til å føle seg mindreverdige, er ikke verdifullt.

I tillegg til å endre måten vi tenker om arbeid, har økonomer tatt til orde for konkrete tiltak, som å endre målet for arbeidslivspolitikken fra lavest mulig arbeidsledighet til lavest mulig ufrivillig arbeidsledighet. Et mer radikalt steg er å innføre garantert inntekt for alle borgere, sammen med en jobbgaranti, som kan la folk å gjøre det arbeidet de selv synes er verdifullt. Dermed blir ikke automatisering av jobbene våre nødvendigvis en trussel. Det kan være en enorm mulighet.

Hvis ikke vi skal ødelegge planeten med voksende forbruk, trenger vi ikke lenger å jobbe oss i hjel. At roboter tar jobbene mens vi får drive mer med det vi vil, slik Keynes spådde og håpet for sine barnebarn, kan bli det mest frigjørende som har skjedd menneskeheten noen gang.