Nytt kart viser: 37 prosent av urørt natur vurderes for vindturbiner

Vindkraft er i ferd med å bli den nye vannkraften i Norge – ikke målt i kilowatt-timer, men i politisk kontrovers. Det har mange årsaker, som uenighet om behovet for norsk vindkraft og om klimaeffekten, fortvilelse over de omfattende naturinngrepene, frykt for støyplager, store inntekter for grunneierne og uenighet om effekten på arbeidsplasser og kommuneøkonomi.

For å få mer forutsigbarhet for alle parter, har Olje- og energidepartementet derfor gitt NVE i oppdrag å lage et forslag til en "nasjonal ramme" for vindkraft på land. Den skal peke ut de minst og mest egnede områdene for vindkraft i Norge. Fristen er 1. april 2019 og det er et grundig arbeid som har foregått siden 2017. Først har NVE definert såkalte "harde eksklusjoner" – områder der det er lett å konstatere at vindkraft er uaktuelt, på grunn av tekniske eller økonomiske forhold eller fordi områdene er formelt vernet. Deretter har NVE definert "myke eksklusjoner". Det er områder der viktige enkeltinteresser i mange tilfeller kan bli påvirket så mye at det ikke bør bygges vindkraftverk. Likevel gir "myk eksklusjon" ingen garanti mot vindkraft dersom det blir søkt om det. For eksempel er alle områder med spredt bebyggelse ekskludert (definert som tre boliger eller andre "støyfølsomme bygninger" per km2), men det er ikke utenkelig at lokale forhold kan gjøre at NVE likevel innvilger søknader.

For å ekskludere arealer på dette steget i prosessen har NVE vært avhengig av landsdekkende kartlag, og det finnes kun for noen få temaer. For eksempel finnes det i dag ikke gode nok nasjonale kart for bymarker eller hotspots for fugler, skriver NVE. Motsatt er det andre eksklusjoner som NVE kunne, men ikke valgte, å bruke. Ett av de viktigste er områdene som Miljødirektoratet har definert som "svært viktige" kystlyngheier. I dag er det bare 10 prosent av de tidligere lyngheiarealene igjen, og naturtypen er oppført som sterkt truet. En av grunnene til at kystlyngheien forsvinner er at den er blitt offer for vindkraftutbygging, f.eks. på Jæren. Miljødirektoratet ønsket å ekskludere slike kystlyngheier fra videre nedbygging. Ironisk nok kom NVE til motsatt konklusjon: Det er blitt tillatt tidligere, og bør derfor tillates videre.
NVE foreslår likevel visse innstramninger på naturens vegne. Fram til 2017 hadde nemlig Smøla Norges største vindkraftverk, til tross at det var anerkjent som "Important Bird Area" (IBA). Nå foreslås alle IBA-er ekskludert fra videre utbygging.

Det største området NVE kunne ha ekskludert gjennom kartgrunnlaget, er urørt natur, eller formelt "inngrepsfrie naturområder" (INON). Fram til 2012 kartla Miljødirektoratet hvilke områder som var henholdsvis 1, 3 og 5 km fra nærmeste naturinngrep – typisk veier og bebyggelse. Solberg-regjeringen bestemte imidlertid i 2013 at INON ikke lenger skulle være et verktøy i arealpolitikken, ettersom det begrenset kommunenes og grunneiernes handlingsrom. Derfor er det ikke brukt i NVEs kart – og for å fylle det hullet har vi i Pan valgt å la det være innfallsvinkelen i vår analyse.

På bakgrunn av "harde og myke" eksklusjoner har NVE valgt ut 43 områder som de skal undersøke nøyere (se kart under). Totalt dekker de nesten halvparten av Norges landareal. Hvert av dem er et større, sammenhengende område som har betydelige arealer som NVE mener kan egne seg godt for vindturbiner, selv om de også inneholder "hardt" og "mykt" ekskluderte områder. Etter å ha trukket dem fra, sitter man igjen med ca. 27 % av fastlands-Norges areal som nå vurderes nærmere.

Med hjelp av kartekspertene i Topps.no har vi derfor sammenstilt ulike kartkilder for å gi et bilde av hva foreløpige planer for nasjonal ramme for vindkraft kan føre til for urørt natur. Vi har utelatt områdene som NVE selv har ekskludert "hardt" eller "mykt" og sammenstilt de gjenværende områdene med hva som er urørt natur i dag, inspirert av det som Miljødirektoratet inntil 2013 kartla som INON: I vårt tilfelle natur som ligger henholdsvis mer enn 1, 3 og 5 km fra nærmeste vei. I tillegg har vi villet vurdere skjærgården spesielt, siden mye vindkraft er planlagt langs kysten. Vi har sett nærmere på alt farvann innenfor det som kalles grunnlinja, som kort sagt er den streken man kan trekke mellom de ytterste skjærene nedover langs kysten. Her har vi vurdert urørt natur som områder minst 1 km fra oppdrettsanlegg – i tillegg til vei. Vi har også lagt inn planområder for vindkraft som enten er under behandling, har fått konsesjon eller er under utbygging. Resultatet er dette kartet som du kan utforske selv, eller du kan ta en titt på de tre oversiktskartene under.

Foreløpig ser nasjonal ramme for vindkraft ut til å være en fortsettelse av NVEs konsesjonspraksis fram til i dag, som stadig tar små og store jafser av den uberørte naturen. Vi kan illustrere det med prosjektene Kvitfjell og Raudfjell på Kvaløya i Troms, som har fått oppmerksomhet etter at reindriftutøveren Risten Turi lenket seg fast til en anleggsmaskin. Prosjektene ligger i ett av NVEs analyseområder, de "går fri" for eksklusjoner og befinner seg i hovedsak i tidligere inngrepsfri natur. Dersom hele planområdet brukes, vil det knapt være urørt natur igjen sørvest på Kvaløya.

Det samme bildet ser vi for Guleslettene vindpark i Flora og Bremanger i Sogn og Fjordane, som nylig fikk konsesjon for å bygge inntil 50 vindturbiner. Området dekker mye av kjernen i den urørte naturen nord for Flora, på nordsiden av Botnafjorden.

6 av de 43 analyseområdene ligger i Finnmark. De er store. Finnmark er også fylket med absolutt størst andel areal som NVE ikke har funnet grunn til å ekskludere fra kartene – og det er selvsagt fylket med mest villmark (mer enn 5 km fra nærmeste naturinngrep). Det store planlagte vindkraftprosjektet Davvi i Lebesby og Tana kommuner illustrerer sammenfallet: Davvi ligger trygt utenfor NVEs eksklusjonsområder og godt innenfor eksisterende villmark. Totalt vurderer NVE 62 % av Finnmarks urørte natur for sin egnethet for utbygging. Den viktigste demperen på vindkraftutbygging i Finnmark kan rett og slett være manglende nettkapasitet for å sende strømmen sørover, dit den trengs.

Totalt er det 37 % eller nesten 60 000 km2 av de urørte landområdene i Norge som foreløpig er i faresonen for å bli del av den nasjonale rammen for vindkraftutbygging. Nest etter Finnmark er det Trøndelag (48 %), Troms og Vest-Agder (begge 38 %) som har størst andel av sin urørte natur som kan være aktuell for utbygging. Blant fylkene med store urørte områder, er det Møre og Romsdal (11 %) og Sogn og Fjordane (14 %) som er i motsatt ende av skalaen.

Lite tyder på at den nasjonale rammen vil endre NVEs vekting for og mot vindkraft vesentlig. Derimot kan en beslutning om å konsentrere vindkraft i noen områder luke ut prosjekter utenfor disse. Ett slikt er det foreslåtte prosjektet i Setskog i Aurskog-Høland i Akershus.

Det er viktig å understreke at NVE på langt nær er ferdig med sin vurdering. De sier tydelig at det finnes mange interesser som det ikke finnes gode kart for og som dermed er viktige temaer i den videre analysen som de nå i vinter gjør sammen med Miljødirektoratet og Riksantikvaren. NVE lager en teknisk-økonomisk score for alle analyseområdene. Denne scoren bygger blant annet på kart med kostnadsestimater for vindkraft og analyser av nettkapasiteten i de enkelte områder. Dette vil bli veid opp mot kvalitative vurderinger av virkninger for miljø og samfunn.

Gjennom disse detaljerte områdeanalysene er det sannsynlig at mange av de 43 områdene vil forsvinne. NVE har tidligere antydet at man til slutt sitter igjen med 15-20 områder som blir identifisert som de mest egnede. Hele rapporten, med faktaark og detaljerte kart for hvert område, skal være klar til 1. april 2019.

De vil da bli utgangspunktet for videre vindkraftutbygging i Norge. Det blir likevel ingen automatikk verken den ene eller andre veien: Man kan fortsatt søke om konsesjon i andre områder, og man kan få avslag innenfor de utpekte områdene. Det er like godt å venne seg til fortsatte stormkast i debatten.

Én ting er hvor vindturbiner kan komme i årene som kommer. La oss ta et steg tilbake og spørre hvorfor de kan komme. Det ser vi på i disse to sakene:

Trenger Norge vind?

Trenger klimaet norsk vind?