Ny regjering: Blått, gult og grønt blir ikke grønt

Det kler Arbeiderpartiet å være i opposisjon, for da gjør de mer enn sine hoser grønne. Når opposisjonen i tillegg har flertall, kan resultatet faktisk bli grønnere politikk. Det var slik f.eks. beslutningen om å trekke oljefondet ut av kullindustri kom på plass. Høyre-Frp-regjeringen ble i 2015 tvunget i kne av Stortingets flertall. Den beslutningen var neppe noe stort offer for oljefondets avkastning, men det var en modig beslutning for verdens største investeringsfond. Så modige hadde neppe Arbeiderpartiet vært om de satt i regjering.

Vi vil ikke få flere slike eksempler med den nye flertallsregjeringen. Det som står i Granavollplattformen setter mulighetsrommet for grønne vedtak i tida framover, men gir ingen garanti for faktiske tiltak. De fleste og viktigste "grønne" formuleringene er såpass vage at de tjener mest til å tilfredsstille Venstre og KrFs indremedisinske behov.

Et slikt eksempel er det Venstre framhever som sin klimaseier: Å styrke målet om norske kutt i ikke-kvotepliktige sektorer (de viktigste er transport og landbruk) fra 40 % til 45 % innen 2030 (sammenliknet med 2005): "Regjeringen har som mål at reduksjonen skjer gjennom innenlandske tiltak og planlegger for dette. Om strengt nødvendig kan fleksibiliteten i EUs rammeverk benyttes." Historisk sett har det alltid vært "nødvendig" for Norge å benytte alle mulige fleksibiliteter for å kjøpe seg fri fra å kutte utslipp innenlands. Dessuten er det ingenting som tyder på at 45 %-målet vil bli del av den bindende avtalen med EU om utslippsreduksjon som er i ferd med å forhandles fram. Der vil målet antakelig være 40 % - som for sammenliknbare EU-land. Dermed vil det økte utslippsmålet ikke sementeres juridisk på noen som helst måte. Alt tyder på at det skriver seg inn i verste norske klimapolitiske tradisjon: Vi setter et ambisiøst mål, holder det ikke, og kompenserer med å sette et enda mer ambisiøst mål lenger fram i tid.

Selv om det store bildet er grått, finnes grønne lyspunkter.

I 2008 gjennomførte den rødgrønne regjeringen en høring om de etiske retningslinjene til oljefondet. Jeg jobbet i Bellona og ett av de friskeste innspillene våre var at oljefondet burde begynne å investere i såkalt unotert infrastruktur for fornybar energi. Det betyr investeringer i fornybar energi utenom børs, i de faktiske vind- og solkraftverkene, slik mange vindkraftprosjekter i Norge blir finansiert av tyske pensjonsfond. Forslaget ble slaktet av den rødgrønne regjeringen. Når Granavollplattformen nå sier at det faktisk skal lages et forslag til mandat for slike investeringer for oljefondet, er et stort skritt tatt. Men til forskjell fra 2008 svømmer verden i dag i kapital på jakt etter ting å investere i, så det er ikke åpenbart at oljefondets penger vil komme i tillegg til og ikke i stedet for kapitalen som uansett finner veien inn i slike prosjekter. Marius Holm i Zero påpeker at investeringer må kombineres med andre virkemidler for å hjelpe landene med størst kraftbehov til å gjennomføre alt fra nettutbygging til reformer i energimarkeder.

Et par andre nye, grønne punkter er det også verdt å merke seg: Etter å ha kommet med den tradisjonelle besvergelsen om en "ambisjon om å realisere en kostnadseffektiv løsning for fullskala CO2-håndteringsanlegg", kommer et nytt punkt om å "utvikle enklere teknologier for karbonfangst og -lagring som bruk av biokull, og nye jordbrukspraksiser som fører til økt karbonbinding i jord." Det er smart, grønt og kan bidra til å bygge broer mellom miljøbevegelsen og landbruket. Det er skrevet en god del om dette her i Pan, som vi har samlet i denne artikkelserien.

Regjeringserklæringen erkjenner også at staten har en rolle å spille for å sørge for ordnede forhold i fjellområder med stort utbyggingspress. Det skal lages en ny veileder om fritidsbebyggelse og kanskje egne statlige planretningslinjer for fjellområder med stort utbyggingspress. Det er potensial i at det kan bremse pepringen av fjellområdene med stadig nye hyttefelt.

Hovedbildet er likevel grått når et svakt og splittet KrF nå binder seg til en regjering med et mye sterkere Frp enn Venstre. Det blir mer veier, mindre bompenger og høyere fartsgrenser. Knut Arild Hareide hadde kanskje rett i at KrF gjennom regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og sin "humanetiske fetter" SV kunne få fram det grønneste i alle disse partiene. Det er ikke en effekt KrF har hatt på Høyre og Frp på Granavollen.