Ny rapport: Minst en fjerdedel av jordbrukets klimagassutslipp kan bindes i jord

Norge har forpliktet seg til å redusere klimagassutslippene med 40 % innen 2030, og for landbrukets del er det spørsmål om hvordan man kan bidra til å redusere utslippene, eller kompensere utslipp med karbonbinding. Disse spørsmålene er særlig relevante nå i forbindelse med jordbruksforhandlingene for å finne løsninger som alle parter kan leve med. I den forbindelse har NIBIO i samarbeid med NMBU og Høyskolen i Innlandet utarbeidet en rapport om tekniske og dyrkingsmessige metoder som kan bidra til å binde mer karbon i norsk landbruksjord.

Jord er et enormt lager av karbon i form av mer eller mindre omdannete plante- og dyrerester. Rundt 2300 gigatonn (Gt - milliarder tonn) karbon finnes i jord, mens utslippene av karbon fra fossilt brennstoff utgjør ca. 9 Gt/år, eller fire promille sammenliknet med det som finnes i jord. Noen har derfor spekulert på om det er mulig å binde de fossile karbonutslippene i jord ved å øke jordas karboninnhold med fire promille i året. Globalt har jord tapt mye karbon ved at uvettige former for landbruk, og en reversering av dette ved å ta i bruk nye og klimavennlige former for dyrking har blitt konkretisert i det såkalte Fire promille-initiativet som ble lansert under klimatoppmøtet i Paris i 2015.

I den ferske rapporten er ti ulike metoder for karbonbinding vurdert, og potensialet er tallfestet i de tilfellene der vi mener at metodene er pålitelige og brukbare i Norge. De ti metodene inkluderer bedret bruk av organiske ressurser (som husdyrgjødsel, kompost og slam), redusert jordarbeiding, drift av utmarksbeite, forbedret drift av eng, bruk av dekkvekster (vekster som rødkløver og raigras som dekker åpen åker etter kornhøsting), betydningen av sopp og meitemark, bruk av planter med større eller dypere rotsystem, biokull, omgraving av dyrket myrjord, og regenerativt landbruk.

Metodene er videre oppsummert og sammenlignet med hensyn til karbonbindingspotensial, sikkerhet for effekt, modenhetsgrad og gjennomførbarhet for bønder (aksept). Bruk av dekkvekster treffer godt på alle kategorier. Basert på data fra Sverige mener vi at et incentivprogram for dekkvekster kan oppnå en karbonbinding på ca. 0,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter/år, forutsatt at det tilpasses norske forhold, videreutvikles og formidles riktig. Dette er dobbelt så mye som tidligere estimert for karbonlagring i jord utenom biokull. Biokull har det største potensialet (0,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter/år) og har skapt stor interesse i industrien. Likevel krever biokull en del videre utvikling før det kan iverksettes i stor skala, både på tilgjengelighet av effektive pyrolyseanlegg og på utvikling av biokull-gjødselprodukter.

I dag tilføres det store mengder organiske ressurser, bl.a. husdyrgjødsel, til norsk jord, med positiv effekt på karbonlagring. Dette gjøres stort sett på en fornuftig måte i dag, men det er fortsatt rom for forbedring, for eksempel med forbedret bruk av hestegjødsel. Forbedret bruk av utmarksbeite og planter med dype røtter har et stort potensial for å øke karbonlagringen og vil antakelig ha god aksept blant bønder, men det er fortsatt svært usikkert hvordan effekten kan oppnås og kvantifiseres. For bruk av utmarksbeite og planter med dype røtter er det stort sett forskning som anbefales for bedre dokumentasjon.

Rapporten understreker også at det er viktig å alltid ta hensyn til norske forhold. Noen metoder som er godt akseptert internasjonalt har en mer begrenset mulighet i Norge, slik som redusert jordarbeiding og forbedret drift av eng.
De tiltakene som er beskrevet i denne rapporten krever god kompetanse og forståelse fra bonden når det gjelder biologiske prosesser og samspill mellom jord, planter og jordbiologi. Kunnskap om jordbiologi, jordkarbon og dekkvekster er et fagområde som har vært ganske fraværende fra tradisjonell landbruksskoleutdanning. I tillegg krever nye tiltak som biokull investering og kunnskap. Derfor anbefaler vi at eventuelle økonomiske incentiver til bønder for igangsetting av slike tiltak kombineres med et kunnskaps-/kompetanseprogram for deltagende bønder.

Rapporten avdekker store kunnskapsbehov men bør ikke leses som et argument mot innføring av tiltak for karbonbinding i jord. Tvert imot er det på tide med målrettede pilotprogrammer designet på en måte som både fyller kunnskapshull og som åpner et viktig spor for en mer klimavennlig landbrukspolitikk.