Nullveksten er her

Denne uka har vi hatt en rekke artikler med det til felles at de argumenterer mot økonomisk vekst som mål, eller premiss, for samfunnsutviklingen. Sammenhengen mellom vekst og vårt økologiske fotavtrykk (som klimagassutslipp og bruk av naturressurser) framstår som en historisk jernlov. Det er en slags underliggende antakelse om at vi fortsetter å produsere stadig mer i våre samfunn. Men er det slik?

Ikke helt. For selv om brutto nasjonalprodukt (BNP) har vokst i de fleste vestlige land siden finanskrisa, handler det først og fremst om befolkningsvekst. Verdensbanken samler statistikk over BNP per innbygger, korrigert for prisstigning. Den viser at BNP per innbygger i Norge i 2017 faktisk var ørlite lavere enn i 2007. Det kan ikke forklares bort med at oljeprisene i 2017 var lavere enn i 2007: Finnenes BNP per innbygger har gått ned med 5 % gjennom disse ti årene, og Danmarks har stått bom stille. Sveriges har økt med 6,5 % og Storbritannias med 3,5 %.

Om økonomisk vekst er så viktig, hvorfor snakker vi ikke om "finske tilstander"? Eksemplene viser at uten befolkningsvekst begynner rike land å likne den stabile likevektsøkonomien som Kate Raworth eller Ole Bjerg har argumentert for her i Pan. Det interessante er selvsagt at befolkningsveksten i disse landene først og fremst skyldes arbeidsinnvandring – drevet av en økonomi der gasspedalen trykkes inn av myndighetene.

Om økonomisk vekst er så viktig, hvorfor snakker vi ikke om "finske tilstander"?

Jeg sier ikke at alt ville vært like greit uten arbeidsinnvandringen. Det hadde blitt bygget og pusset opp mindre, bedriftene hadde ikke investert så mye i å betjene voksende markeder og flere hadde gått konkurs om "kaka" ikke vokste så mye. Men når utviklingen i BNP først og fremst er en effekt av arbeidsinnvandring, framstår hele vekstbegrepet enda mer som et pyramidespill. Det må kræsje en dag – helt uavhengig av klimaendringer og andre miljøkriser. Det kan kræsje fordi kunstig intelligens og robotisering senker etterspørselen etter arbeidskraft, eller motsatt fordi tilbudet av arbeidskraft blir mindre i en verden der fødselstallene stuper.

Det harker skikkelig i vekstmotoren, men vi ser at samfunnene våre klarer seg likevel. Med det mener jeg ikke å avfeie at mange har det vanskelig økonomisk. Tvert imot: Jeg mener den viktigste økonomiske utfordringen i vestlige samfunn i dag er økende ulikheter. Men da er ikke økonomisk vekst en god medisin. Faktisk har ulikhetene historisk hatt en tendens til å øke i tråd med økonomisk vekst, bortsett fra akkurat i etterkrigstida. Veksten gjør det bare lettere å maskere ulikhetene overfor de fattigste siden det kan dryppe litt på dem også. Uten vekst blir det større misnøye over ulikhetene. Kanskje det er på sin plass i dag?

Nye, store historiske trender er man sjelden klar over i samtida. Kvinners inntreden i arbeidslivet i Europa under første verdenskrig var en praktisk nødvendighet for å vinne krigen, men gjorde mer enn en hvilken som helst revolusjon for å gi kvinner likestilling og etter hvert endre våre samfunn grunnleggende.

Tilsvarende er det kanskje ikke hensiktsmessig for vekstkritikere å bruke all sin energi på Den Store Radikale Systemendringen. De fleste politikere er bøyd ned i en vekstmotor de har prøvd å reparere i ti år. Vekstkritikere har ofte insistert på at vi må bytte ut motoren med en annen, uten at de helt har kunnet finne noen fullgod erstatning. Men kanskje det er på tide å si "hei, ser dere ikke at denne motoren bare er for vifta? Bilen går jo fint og sola skinner, så la oss ha vinduene åpne i stedet. Så kjører vi som samfunn videre." Elektrisk så klart.